hits

februar 2017

Drømmebildet er at Bjørgen og Johaug deler seieren i OLs siste gren i Pyeongchang

Oslo 20140315.
Marit Bjørgen (t.v.) og Therese Johaug etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km fristil for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Da Marit Bjørgen tok sin 15. gullmedalje i VM-sammenheng etter skiathlon lørdag, sa hun til NRK rett etter målgang at hun deler gullet med sin utestengte venninne Therese Johaug. Tirsdag vant hun igjen, da på 15 km med individuell start.

Jeg tror hun kommer til å dele mer enn det med Johaug framover. Sammen kommer de nok til å sprenge startfeltet som dynamitt i Pyeongchang-OL 2018.

Therese Johaug har det vondt. Hennes lange utestengelse føles urettferdig hard for mange. Ikke minst for Dalsbygda-jenta selv og hennes nærmeste, inkludert treningskompisen og Johaugs store forbilde, Marit Bjørgen.

Marit Bjørgen har fått kritikk for at hun støtter Therese Johaug, til tross for at hun er utestengt for brudd på Wada-koden.
Noen svenske journalister, med Hasse Svens i spissen, klager. Det finnes få saker som er krtisik gransket så hardt som Therese Johaugs bruk av leppesalve. Hennes historie er bedømt av både Antidoping Norge og Norges Idrettsforbunds domsutvalg til å være sann. Derimot går det ikke an å komme bort fra at hun testet positivt for å ha en veldig liten mengde av et dopingklassifisert steroide i kroppen.

Men hvorfor skal ikke Bjørgen kunne støtte Therese Johaug? Som venn og som menneske?

Ekspertisen har kommet fram til at Johaug gjorde en feil, men ingenting har kommet fram om at hun skal ha dopet seg med vilje. Straffen for tabben er veldig tøff, men ifølge idrettens egne regler er det nulltoleranse som gjelder. Uansett hvor mye man kan bevise at «forbrytelsen» ikke er gjort med hensikt.

Det som skjedde lørdag var vakkert, men ikke uventet. Det var ventet at nordmennene skulle gå med et hjerte som banker for Johaug. Det var ventet at Marit Bjørgen skulle tenke på henne og savne henne i skisporet. Og tirsdag tok hun altså nok et gull uten Johaug jagende i sporet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

Therese Johaug har sagt at hun skal tilbake og akkurat det tror jeg innebærer at Fred Børre Lundberg må belage seg på å være heltidspappa for lille Marius i ytterligere en sesong. Mitt tips er at Marit Bjørgen vil avslutte sin helt fantastiske karriere på toppen av OL-pallen i sørkoreanske Pyeongchang.

Det vil være den optimale avslutningen for Bjørgen. Og det optimale comebacket for Therese Johaug. Duoen gjør hverandre bra, bedre, best.

Drømmebildet er at de deler seieren i OLs siste gren ? 30 kilometer.

Men først skal Marit Bjørgen ut og konkurrere om enda flere VM-gull, i stafett og på 30 kilometer fristil. Ingenting tyder på at noen skal kunne hindre henne i å holde fast ved sin støtte til Therese Johaug eller fra og bli VM-dronning.

#langrenn #skivm #lahti #bjørgen #johaug #ol

Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen!


Det ble helt stille på stadion i Lahti da Emil Iversen dro med seg hjemmehåpet i fallet på oppløpet i sprintstafetten. Foto: NTB Scanpix
 

Emil Iversen, og hans våpendrager Johannes Høsflot Klæbo, vant ikke VM-gull i team sprint denne gangen. Men Iversen vant definitivt folkets respekt gjennom motet han viste ved å stille opp for mediene etter krasjen. 

Idrett kan være helt fantastiske opplevelser som overgår det aller meste. Den kan være forferdelig smerte og de aller mest uventede ting kan skje.

Jeg har selv vært med på å ta imot et 40-talls VM- og OL-medaljører i mixed zone. Jublende glade og nesten euforiske av følelser som bobler gjennom kroppen. Da går alt så lett, både i og utenfor sporet. Alle er glade og mediene overgår hverandre i måter å formidle framgangen til sine lesere, seere eller lyttere.

Men, jeg har også tatt hånd om Jörgen Brink da han møtte veggen i VM-stafetten i italienske Val di Fiemme i 2003. Og som reporter har jeg fulgt jakten på Niclas Jonsson etter at han ødela Sveriges sjanser etter den første etappen på VM-stafetten på hjemmebane i Falun i 1993. 

I begge tilfellene Brink og Jonsson ville vi ha et svar på hva det var som egentlig skjedde. Trykket fra mediene var enormt og veien ut av det var bare én: Å ta tyren ved hornene og møte pressen. Det var tårevåte pressekonferanser. Det gjorde vondt i de flestes sjeler - til og med pressens - å takle de nærmest tragiske situasjonene. 

Møtene med mediene etter de heftige smellene er det jeg beundrer Brink og Jonsson aller mest for. 

For dem ble det også det første skrittet mot en normalisering av tilværelsen igjen. Brink og Jonsson kom tilbake. De hentet seg inn etter "sorgen" og "sjokket". Spørsmålene en hel skiverden funderte på fikk svar. 

Ingen tvang dem til å stille opp. Men de fikk begge klare råd om å møte pressen. 

Alternativet hadde vært at mediene selv skulle jage dem og bygge opp sine teorier på andre- og tredjehåndsinformasjon. 

Pressen og de aktives ledere har et stor ansvar når ekstremene situasjoner som Emil Iversen-fallet skjer. Ingen kan forvente at Emil Iversen bare noen minutter etter målgang, i en kaotisk sinnstilstand, skal kunne gi en klok analyse. 

Det første spørsmålet er jo "hvordan går det med deg?"

Norges skiforbund mente åpenbart at Emil Iversen var sterk nok til å ta et slikt første intervju i mixed zone med NRK. Men det intervjuet kunne med fordel ha vært mye kortere. Det var bra at Iversen fikk sagt noe, men det var ingen grunn til at han skulle bli stilt så mange oppfølgingsspørsmål at han til slutt endte med å disse seg selv så til de grader, at jeg opplevde det nedverdigende på hans vegne. 

Emil Iversen var satt ut. Han sto igjen som en mann, men hadde naturlig nok ikke rukket å gjøre noen ordentlige refleksjoner med det være seg trenere, ledere og trolig heller ikke presseansvarlig. 

Emil Iversen var sårbar. Han sier ting han ikke ville sagt om han hadde fått noen timers distanse til sin egen innsats i sprintstafetten. 

- Jeg er ikke lagd for å være en mesterskapsløper

- Jeg er en skam

- Jeg reiser hjem med en gang

I det NRK-intervjuet syns jeg reporteren holder kniven over Iversens strupe alldeles for lenge. Det ble som en hard dom skulle felles over en idrettshendelse i stedet for å få oppklarende spørsmål og svar. 

Avveiningen er også vanskelig for den presseansvarlige. Mediene må få gjøre sin jobb. Jeg har selv brutt intervjuer med Charlotte Kalla når jeg har vurdert det dithen at hun blir spurt ut i villrede og begynner å svare på en måte som er under hennes verdighet. De gangene hun ønsker å være lojal overfor pressen og stille opp, men at hun rett og slett ikke har rukket å samle tankene og håndtere følelsene. 

Emil Iversen måtte tåle mye "dritt" etter rennet. Spesielt i sosiale medier. Samtidig gikk landslagssjef Vidar Løfshus ut i NRK og ba Finland om unnskyldning. Jeg syns det var det beste Løfshus har sagt det siste halve året. 

Han smurte det finske sinnet med med norsk olje. 

Og da Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo senere på kvelden er gjester i NRKs VM-kveld, ble i hvert fall jeg faktisk glad på Iversens vegne. 

Han har rukket å hente seg inn. Han har fått diskutert hendelsen i ro og fred med treneren Arild Monsen, og sannsynligvis også Vidar Løfshus og kommunikasjonssjef Espen Graff eller medieansvarlig Gro Eide. 

Det så i hvert fall ut som Iversen var nogenlunde tilbake som den fine og glade gutten han er. Han definitvt moden for å takle de kritiske spørsmålene fra Ida Nysæther Rasch og Atle Bjurstrøm. 

Jeg tipper at nærmere en million norske TV-seere fikk med seg programmet. Åpenbart syns de aller fleste synd på Iversen. Det er emosjonelt sterkt å se han sitte i sofaen i studioet sammen med Klæbo. Og det første spørsmålet fra Nysæther Rasch er: "Hvordan har du det?" En myk inngang, og på ingen måte revolverjournalistikk. 

Iversen gir svar på tiltale og opptrer ikke bare som en "verdig taper", men viser også en stor vilje til at så fort som mulig bli ferdig med det som har skjedd, og gi Norge sitt bilde av kampen på oppløpet - med fem sekunders forsprang på noen av verdens desidert beste skiløpere - og sporbyttet som snyter både han selv og Finlands Ivo Niskanen for en gullduell. 

Spørsmålene i VM-studioet ga svarene. 

Og jeg er overbevist om at Emil Iversen har vokst som menneske og skiløper etter den innsatsen. 

Det var helt rett å stille opp. Han fikk noen tøffe spørsmål, ja. Men til forskjell fra smellene til både Brink og Jonsson var det ikke bare en løper som gikk ned eller ett lag som misset medaljen. Finland ble dratt med i fallet. 

Det er dem vi skal syns mest synd på fra denne dagen.

Emil Iversen viste mot og styrke i TV-sendingen. Han viste med all mulig tydelighet at han og Klæbo er fremtiden til Ski-Norge.

Den siden av Iversen hadde vi aldri fått se om ikke Norges Skiforbund og Iversen selv var så kloke at de stilte opp i VM-studioet der og da. 

Hadde han gjemt seg eller dratt hjem hadde han ikke fått en rolig stund med seg selv eller i pressen på flere dager. 

Jeg har bare én ting å si: Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen! 

Opp til Brå-bevis, Sundby!

Otepäa, Estland 20170219.
Martin Johnsrud Sundby under verdenscuprennene på 15km menn i Otepää søndag.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Norge måtte vente to tiår på at verdens beste skiløper, mellom mesterskapene, skulle vinne sitt første VM-gull. Oddvar Brå lykkes på 15 km på hjemmebane i Oslo i 1982. 

Nå venter alle på at Martin Johnsrud Sundby skal vinne det edleste metallet. Spørsmålet er om Røa-gutten fra Oslos vestkant kan bli like populær som jordbrukssønnen fra Hølonda, og om han lykkes med å få has på Ustjugov og kompani i Lahti.

Det er mange følelser ut og går rundt stålmannen Martin Johnsrud Sundby. Han har dominert i verdenscupen i flere år, og har vært relativt nær å ta denne ettertraktede gullmedaljen. I Oslo 2011 og i Val di Fiemme 2013 ble det bronse på 15 km og sølv på skiathlon. Sundby er inne i sitt femte VM. Han har aldri vært bedre, og mange unner han å få stå på toppen av pallen. Til og med meg. 

Men idrett er idrett.

Det lærte Oddvar Brå oss når han gang på gang bommet på formtoppen eller ble syk rett før eksamensrennet. Brås kamp før triumfen i Holmenkollen i 1982, og hans uforglemmelige stavbrekk og gull på stafetten på nasjonalarenaen, gjorde han til en folkekjær utøver til og med før han klarte å sette prikke over i-en. 

For Sundby er det litt annerledes. 

Nå har han stått i skyggen av Petter Northug junior, som stadig leverer i VM og OL, og Sundby har aldri vært den sentrale figuren i et landslagslag fullt av stjerner. Dessuten er ikke Sundby i sitt ess etter løpene, og klarer ikke å levere varemerkebyggende intervjuer i medie- og reklamesammenheng. 

Jeg er spent på reaksjonene. 

Etter utestengelsen etter feil bruk av astmamedisin, som var et brudd på Wada-koden (en sak Norges Skiforbund tok 100 prosent ansvar for) kan populariteten ha fått en alvorlig ripe i lakken. Men det kan også bli tvert om. At det norske folk lettere vil ta Sundby inn i sine hjerter etter alt som har hendt. At en seier i Lahti vil gjøre Sundby til 2000-tallets Oddvar Brå, både i by og bygd, og mellom fjorder og fjell. 

Sundby selv har i alle fall kommet seg gjennom sin største krise, det må vi jo tro, som skiløper. Han reiste seg etter to måneders utestengelse i sommer og har jobbet særs hardt for å slå tilbake mot alle som skulle tvile. Han er besatt av tanken på å vinne VM-gullet.

Jeg er 99 prosent sikker på at han kommer til å lykkes i Lahti. Kanskje er sjansen størst på 15 km klassisk med individuell start. I skiathlon (fellesstart) vil ha få det tøft med å skulle riste av seg sine argeste konkurrenter. Men alene er han sterkest. 

I skiathlon for herrer ser det ut som et åpent hav. Sundby er favoritten, men er avhengig av å komme seg løs før oppløpet. Der kan både landsmennene Sjur Røthe og Finn Hågen Krogh passere og snyte han for gullet. Der kan definitivt Sergei Ustjugov smette forbi, og til og med svensken Marcus Hellner kan overraske på sin favorittdistanse. Formen rapporteres også i Hellners favør. 

Og Sundby kan måtte regne med å høre ett og annet fra det finske publikummet. Spesielt om hjemmehåpene Matti Heikkinen og Ivo Niskanen er med i medaljestriden når det hele skal avgjøres. 

Løfshus tok en «Kong Gustav»

Lahti, Finland 20170221.
Landslagssjef Vidar Løfshus under tirsdagens pressekonferanse med de norske lederne før ski-VM i Lahti starter.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Plutselig satt de der i NRKs VM-studio i finske Lahti og var enige om å snakke med hverandre og ikke om hverandre i mediene. Symbolverdien for idretten var stor da Norges landslagssjef Vidar Løfshus og Sveriges langrennssjef Johan Sares røkte fredspipe og tok hverandre i hånda på direktesendt fjernsyn. 

Jeg har i flere blogger stilt spørsmål om Løfshus evne, eller nærmere sagt manglende evne, til å kommunisere med mediene. Arroganse, fravær av ydmykhet, samt manglende selvkritikk har skap unødvendig oppmerksomhet. 

Løshus forsvarstaler har ikke sjelden rammet Sverige og Johan Sares, til tross for at han selv er ansvarlig for en organisasjon med to ferske tilfeller av brudd på Wada-koden, og det faktum at hans nasjon har et langt mer liberalt syn på astmamedisinering enn det som gjelder i Sverige. 

Johan Sares har heller ikke vært sein med å svare frittalende når mediene har ringt ham og ønsket kommentarer om astmamedisiner og Løfshus' (negative) utspill om og mot «Tre Kronor» ... 

At representanter for to av verdens ledende langrennsnasjoner debatterer med mediene og ikke med hverandre har til tider bidratt til mange negative avisoppslag for langrennssporten. 

Men nå, endelig, har begge duellantene lagt sine respektive stridsvåpen til side. Det skal de ha heder og respekt for. Særlig ettersom det pågår et VM der utøvernes sportslige prestasjoner og reaksjoner bør komme først, om det ikke skulle dukke opp noe alvorlig som på riktig hører hjemme på bordet til de øverste lederne i skiforbundene.

Vidar Løfshus bekjenner overfor NRKs programleder Atle Bjurstrøm at han og forbundet er presset og at stresset det har medført har bidratt til at han har «skyti fra hofta» og at det han har sagt ikke alltid er hva Norges Skiforbund offisielt mener, men at flere av uttalelsene er av høyst personlig art. Jeg tipper at langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad har tatt Løfhus i ørene og bedt landslagssjefen både «göra en pudel» og beklage etter de verste overtrampene. Som at han mente at mediene hadde skylda for at Therese Johaug testet positivt på et forbudt stoff. (Det svenske begrepet «göra en pudel» brukes for øvrig når en person, etter å ha gjort noe galt, hardnakket hevder at han ikke har gjort noe galt, for så å tverr-vende og med store, våte øyne, ber om unnskyldning - gjerne via mediene.)

Løfshus gjorde det eneste rette da han satte seg i statskanalens sofa sammen med Johan Sares og forklarte at han vil legge bånd på seg selv gjennom resten av dette VM-et. Sares var sågar generøs mot Løfshus da han stilte opp i NRK-studioet med det budskapet at Sverige ikke er funnet skyldig i overtramp av noen Wada-koder. Men Sverige har derimot kritisert en kultur innenfor norsk toppidrett der synet på etikk og moral i forbindelse med astmamedisinbruk, spesielt hos de som ikke har diagnoser, oppleves som feil i Sverige.

Det er en stor og komplisert sak, der verken Løfshus eller Sares er sakkyndige og der til og med medisinsk ekspertise strider om hva som er rett eller feil. 

Nåvel. 

Nå er det «fred» mellom Sverige og Norge utenom skisporet.

Mediestrategisk minte Vidar Løfshus opptreden i NRK-studioet om den samme taktikken som Sveriges Kong Carl XVI Gustav pleier å bruke når han tramper i klaveret. Hans majestet pleier da å le, se framover, være offensiv og gla og si «nu vänder vi på bladet.» Akkurat som om ingenting har hendt og for at mediene ikke lenger skal titte i bakspeilet og grave i det som har vært. 

Den svenske monarken har lykkes bra med sin taktikk og har overlevd mer enn én krise i sin regjeringstid. Det gjenstår nå å se om Løfshus lykkes like godt i det lange løp som landslagssjef for Norge. 

Han gjorde uten tvil helt rett denne torsdagskvelden på TV hos NRK. Bra jobbet, Vidar! 

Lær av Petter Northug!

OBERSTDORF, TYSKLAND 20150103.
Landslagssjef Vidar Løfshus og Petter Northug etter lørdagens prolog i friteknikk i 1. etappe i Tour de Ski i Oberstdorf. Northug endte på tredjeplass.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vidar Løfshus og Petter Northug. Foto: NTB Scanpix
 

Her er en innrømmelse: Jeg elsker Petter Northug junior.

Til tross for at jeg er svensk og har jobbet mange år med blå-gule stjerner som Anders Södergren, Emil Jönsson og Calle Halfvarsson, som samtlige har fått så hatten passer av Mosvik-sønnens rappe tunge.

Men den gode Northug har alltid provosert med et glimt i øyet.  Han har bidratt til å skape dramaturgi og interesse for langrennssporten, på en måte som ingen annen skiløper har vært i nærheten av, siden han trådte inn på scenen i Sapporo-VM i 2007. Northug er full av følelser og adrenalin. Det er lett å både le og ty til tårer når han er i farta. Jeg har faktisk aldri hørt at noen av hans svenske konkurrenter har blitt ille berørt av hans stikk.

Alle forstår at Northug er bra for sporten. Han er mediekongen, den som skaper overskrifter og er taktikkgeniet som bidrar til at så vel VM-arrangører, publikum, forbund, mediehus, sponsorer og leverandører vår valuta for pengene. Nei, jeg har ikke glemt en vinglete biltur i Trondheim. Men han tok sin straff og kom sterkt tilbake.

Stjerner som Martin Johnsrud Sundby, Marit Bjørgen, Ivo Niskanen og Sergeij Ustiugov må alle se seg slått av Northug når det kommer til det som utspiller seg på pressekonferanser og i mixed zone. De er suverene skiløpere, men ingen emner for spotlighten på den store scenen.

Så, hvem skal overta plassen i rampelyset når Northug kun skal gå sprint og femmila i VM? Hvem skal sørge for overskrifter i mediene? Mitt stalltips akkurat nå er ? dessverre ? Vidar Løfshus. Norges landslagssjef virker å ha bestemt seg for å slåss mot alt og alle som har en mer kritisk oppfatning enn det han selv har, til antidopingarbeidet og om hans forbunds håndtering av etikk, moral og gråsoner i astmamedisineringen.

Løfshus inntok hovedrollen i Lahti tirsdag med en rekke oppsiktsvekkende uttalelser. Først lekset han opp for den svenske landslagssjefen Johan Sares fordi Sverige ikke har samme oppfatning om astmamedisinering som Norge. Og for at Sares ikke har lest hele rapporten om astmamedisinbruken i Norge. Ifølge avisen Expressen går Løfshus så langt at han fraråder Sares fra å uttale seg på samme måte i framtida: «Det skader bare den totale idretten i Skandinavia og Norden. De burde han forstå. Hans hovedjobb er å få inn sponsorer. Da tror jeg ikke at han skal snakke ned sporten mer enn han allerede har gjort», sier Løfshus ifølge Expressen.

Videre klagde Løfshus på Kikkan Randall som har løftet spørsmålet fram spørsmålet om antidopingarbeidet må skjerpes, og som har fått flere av utøverne i verdenseliten til å skrive under på et opprop til FIS om dette, noe som ble slått opp som toppsak i Nettavisen. Og så kom det en sak i Adressa og i TV 2 der Løfshus sa at medietrykket hadde bidratt til at Therese Johaug ble tatt med det forbudte stoffet clostebol i blodet, noe han senere på kvelden beklaget og trakk tilbake via en pressemelding.

Oi, oi, oi! Retorisk gjør Løfshus tre selvmål når han prøver å legge skylda bort fra seg og sitt forbund gang etter gang. Om han hadde vært klok ville han ligget lavt. Det er bare Norges Skiforbund som har gjort feil i Sundby-saken, og det er de som har bevisbyrden hos seg. Om Løfshus & Co. hadde lagt alle kortene på bordet på Sundby-pressekonferansen i juni ville skaden vært mindre. I stedet valgte han å ikke fortelle fullt ut om astmamedsinbruken, og det endte med en tsunami som skylte over han da TV 2 avslørte medisinering av friske utøvere.

Åpenhet, ærlighet og tilgjengelighet vinner alltid i lengden når det kommer til medierelasjoner. Det er fullstendig ubegripelig at ingen hos Norges Skiforbund har lært Løfshus å ikke undervurdere mediene og konsekvensene av lite gjennomtenkte uttalelser.

Nei, det er på tide å ta innover seg at ingen vil at Løfshus skal være den som stjeler overskrifter med dumme forsvarstaler til mediene. Ikke nå når vi skivenner vil ta del i alt som Petter Northug og øvrige profiler og favoritter skal i gang med VM. For mens Northug kan media og vet å få noe ut av presseomtalen, og dessuten har millioner av følgere som vil ha mer, mer mer ? så  har Vidar Løfshus ikke lært noenting i tiden etter at Sundby-saken ble offentliggjort.

Jeg hører mer enn gjerne på Petter Northug og hans likemenn og -kvinner i Lahti. Han får jeg definitivt ikke nok av.

Jeg håper virkelig at Northug vinner sprinten på torsdag, eller i det minste tar en medalje. Er man god nok for en finale i NM, kan man vinne VM-gull. Spesielt en som Northug, som så ofte er best når det gjelder.

Om Northug forlater Lahti etter sprinten og ikke går femmila finnes det ingen aktiv utøver som kan gi mesterskapet den nerven det fortjener, og til å få pressen til å koke som i en finsk vedfyrt sauna.

Men med Løfshus opptreden blir det bare kaldt som i Finskebukta.

Northug er sjefen uansett om han herjer i Teodor Peterssons vest på trening eller knekker alle oss svenskene. Det står rett og slett respekt av en fyr som har gjort langrennssporten til et show, og som har vunnet 16 VM-medaljer, hvorav 13 gull, som først og fremst skylder på seg selv når han innser at han ikke strekker til.

Så se og lær, Løfshus.