hits

Blogg

Sundby ligger i vinnersporet før OL

Det beste med Dario Colognas seiersrykk og maktdemonstrasjon på 15-km fellesstart i prøve-VM i Seefeld er at Martin Johnsrud Sundby kan reise til OL og slå nedenfra.

Sundby er ikke favoritt på en eneste distanse.


Foto: NTB scanpix:

Det jeg har fått med meg av Sundby via media de siste ukene er selvkritikk, besluttsomhet og endrede planer.

Men også en tøffere attityd.

Hvem ble ikke imponert av Cologna da han parkerte Alex Harvey og Sundby i den siste langbakken?

Ikke Sundby, i hvert fall.

Til NRK sa han at han var i Seefeld for å kjenne på neste års VM-løype, for å føle på konkurrentene og sin egen form.

Han var for en gangs skyld ikke på konkurranse for å gjøre slutt på konkurrentene.

Som før Lahti-VM da han i siste konkurranse før mesterskapet knuste nummer to, Livo Niskanen, med 40 sekunder på 15-kilometeren. Formen var bra under VM også, men det holdt aldri til seier, noe det derimot gjorde for Niskanen som var et hakk bedre og tok gull på distansen et par uker etter Sundby-oppvisningen i estiske Otepää.

I Seefeld uttrykte Sundby overraskelse over at Cologna viste kortene før OL og sa:

"Nå vet vi akkurat hva han har som taktikk" og at "jeg hadde aldri gjort det samme rykket selv om jeg hadde kunnet".

Svarene kan tolkes som en bevisst psykologisk krigføring mot den pålitelige OL-gullmakeren fra Val Müstair i Sveits som vant gull på 15- og 30-kilometer skiathlon i Sotsji 2014 og 15-kilometeren i Vancouver 2010.

Det kan også tolkes som at Sundby har fått eksakt de svarene han ville ha før OL-eventyret starter.

Han har lært av tidligere feil, har situasjonen under kontroll og kommer til å la Cologna, Harvey, Hösflot Klæbo og Bolsjunov få smake på revansjesug og Røa-stål når det drar seg til i PyeongChang.

Åpenbart er det i allfall at Sundby vekter sine kommentarer mer i forhold til det jeg tidligere har hørt ham kommunisere.

Litt adrenalin og en vass holdning er nok ikke feil for Sundby. Jeg tipper han er lei av å høre om det mesterskapsgulldet han aldri har vunnet individuelt og om Johannes Høsflot Klæbos fullstendig utrolige utvikling.

Sundby ligger på tredjeplass i verdenscupen før OL, bak Klæbo og Cologna. Harvey er på fjerdeplass, Bolsjunov på femteplass og Manificat på sjette.

Det er godt og vel verdensklasse over det Sundby har levert så langt, men kanskje ikke på det nivået han selv har ønsket i flere av konkurransene. Som i Val di Fiemmes fellesstart på 15-kilometeren i Tour de Ski, da han og de øvrige norske helt enkelt ble frakjørt av Cologna, Harvey og Bolsjunov.

Nå slipper Sundby favorittstempelet i et stort mesterskap. Cologna, Klæbo og regjerende femmilsmester Harvey må leve med de største forventningene utenfra.

Det er en ny situasjon for Sundby.

En situasjon som kan frigjøre energi og provosere ham til å en gang for alle vise omverdenen hvem som er best når det gjelder.

Utgangspunktet føles perfekt og kapasiteten vet vi han har. Allerede før den første OL-spurten har han havnet i et vinnerspor.
 

Klæbo i Gundes innovative vinnerspor

Seefeld, ? sterrike 20180127.
Johannes Høsflot Klæbo vinner på sprint finaler i Seefeld.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Er det rimelig at en 21-åring skal bli konge i sitt første OL? Absolutt.

Min gode venn Gunde Svan ble det som 22-åring i Sarajevo 1984. Johannes Høsflot Klæbo har mange likhetstrekk med langrennsrevolusjonæren fra Dalarna.

Etter å ha vunnet verdenscuprenn på rekke og rad, og etter å ha revolusjonert en hel skiverden med både fart og teknikk, er forventingene før OL store for Johannes Høsflot Klæbo. Trønderen må finne seg i å være favoritt i det meste han stiller opp i når Pyeongchang-lekene innledes om kort tid.

Sjekk OL-programmet her

Norge har mange vasse løpere i herretroppen, men det er så langt bare Klæbo som har vist at han har det lille ekstra i forhold til konkurrentene. Det er Klæbo som har størst sjanse til å vinne et individuelt OL-gull.

Nå kommer den optimale utfordringen: Å levere når det gjelder som mest!

Jeg tror Klæbo kommer til å klare det.

Det råder en ro og trygghet rundt Klæbo som jeg liker veldig godt. Han er smart, cool og stoler på seg selv og sin morfar Kåre Høsflot. Sammen med landslagstrener Arild Monsen har Johannes og Kåre bygd opp et vinnerkonsept med selvtillit og trygghet. Matchingen av det unge supertalentet er gjennomtenkt og nøye avveid med en blanding av trening og konkurranse i sesong.

Gang etter gang har Klæbo lykkes. Slikt gir selvtillit.

Ingen har tidligere gått på ski så fort, så teknisk og så spektakulært. Det er nesten uvirkelig å se hvordan en 21-åring så tidlig i karrieren kan gjøre ting på ski og utfordre terrenget på en måte ingen tidligere har lykkes med i langrennssportens 100-årige historie.

Få ferske stjerner kan også håndtere mediene med så stor ro. Jordnær og behersket takler Klæbo tilsynelatende alle spørsmål fra journalistene. Den store offentlige opptredenen på Idrettsgallaen, der han holdt en egen tale, ga med all tydelighet beskjed om hvilket grunnfjell han står på.

Det finnes altså ingen grunn til å tro at press og nerver kan få det til å spøke for Klæbo i OL. Han har rett fokus og all fremgang har utviklet ham som menneske. Det er fascinerende å se hvordan det ene fører til det andre i idretten.

Klæbos ro får meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på Gunde Svan, som jeg hadde æren av å få lære kjenne som idrettskamerat, venn og sjef.

Gunde debuterte i VM i Oslo 1982, 20 år gammel, ved å bli nummer 11 på 15-kilometeren. Der fikk han som sisteårsjunior kjenne på temperaturen og skaffe seg nødvendig erfaring før OL i Sarajevo 1984.

Gunde var i grunn blyg og forsiktig generelt sett, oppvokst som enebarn og med onkel Ernst og mamma Gunnel som de fremste støttespillerne i junioralder. Alt var så enkelt og genialt i den lille byen Uppsälje nær Dala-Järna. Mye kjærlighet i familien gjorde ham trygg. Livet hadde perspektiv og idrettsinteressen var ikke alt.

Gunde sa en gang til meg da jeg bygde museet hans på Lindvallen i Sälen, at han egentlig ikke var så interessert i langrenn.

«Min drivkraft er bare å bli best!»

Gunde hadde null oversikt over sine egne resultater og skihistorie. Han spurte meg ofte hvor mange SM-gull og verdenscupseire han hadde.

Men for å bli best kreves det at man er nytenkende.

Gunde var den første på landslaget som begynte å bruke pulsklokke, han var den første som hadde en tydelig og langsiktig plan med treningen. Han korrigerte treningen ut ifra effekt og slitasje. Han trente mye teknikk, han bidro til å utvikle skimerket Kneissel, filte stavspissene så de skulle bli et par gram lettere, han tok kostholdet på stort alvor og skrev sin egen kokebok.

Han eksperimenterte kort sagt med alt og fikk de fleste av sine konkurrenter til å fremstå som umoderne.

Jeg tipper flere av de som lever nær Klæbo føler det på samme måte som jeg gjorde med Gunde Svan. De tenker større enn konkurrentene og våger gjøre sine egne ting, og lar seg ikke påvirke for mye av eksterne tips, råd og kollektive løsninger. Jeg tror det er en del av årsaken til suksessen til Johannes Høsflot Klæbo og Gunde Svan.

Klæbo stormet inn i Lahti-VM 2017 som 20-åring og tok bronse i sprint, og fjerdeplass i sprintstafetten med Emil Iversen. Han vant sprintverdenscupen.

Nå er han moden, som Gunde Svan som innen Sarajevo-OL sto frem og vant flere verdenscuprenn.

Målet for Gunde i sitt første OL var å ta en medalje. Trykket på ham var enormt.

Det endte med at han ble OL-konge!

Først bronse på 30-kilometeren, så gull på 15-kilometeren og gull på stafetten, etter å ha kjørt fra russeren Nikolaj Simjatov på siste etappe. Og til slutt sølv på 50-kilometeren, slått med 4,7 sekunder av legenden Thomas Wassberg.

Fire medaljer og overlegen teknikk. Gunde gikk stort og effektivt. Han viste ingen som helst respekt for eldre og mye mer meritterte konkurrenter. Gunde utfordret alt og alle, og så seg selv som en vinner på alle måter.

Etter sølvet på femmila var han fly forbannet og gikk til angrep mot landslagssjefen Åke Jönsson, som hadde valgt å starte med Thomas Wassberg i siste gruppe. Han kunne dermed gå etter Gundes tider.

Wassberg svarte med å si:

«Gratulerer med OL-sølvet, pojkjävel».

Da ble Gunde målløs.

Gunde vant den totale verdenscupen fem år på rad og 17 OL- og VM-medaljer.

I min krystallkule ser jeg at Johannes Høsflot Klæbo er i et Gunde-spor. Den beste i både OL og verdenscup i mange år fremover.

#langrenn #klæbo #gundesvan #ol #pyeongchang

OL-karrieren til både Northug og Johaug er trolig over - mye takket være deres eget forbund

Foto: NTB Scanpix

I de to siste OL-ene har Petter Northug jr. og Therese Johaug levert henholdsvis fire og tre medaljer, og de har vært hyllet som helter. Til Pyeongchang mangler begge profilene. 

Det må Skiforbundet ta på seg en god del av skylden for. 

Norge er et fantastisk idrettsland på mange måter og jeg er overbevist om at OL i Sør-Korea i februar vil inneholde mange triumfer. Selv uten Northug og Johaug i skisporet. 

Men det føles både trist og hjerteskjærende at de to langrennskanonene av ulike grunner mister OL. Det hadde jo ikke trengt å vært sånn.

Det kunne sett helt annerledes ut:

* Om Johaug hadde fått riktig råd av landslagets lege om kremen hun skulle behandle sine sprukne lepper med, og ikke det katastrofale rådet hun faktisk fikk, så hadde hun garantert vært med i OL-troppen.

* Om landslagsledelsen hadde vist litt tillit til Northug og gitt han en ærlig sjanse i verdenscupåpningen i Ruka og/eller i Tour de Ski, ville Mosvik-sønnen hatt en realistisk sjanse til å kvalifisere seg til OL.

Slik det ble nå vil vi aldri få svaret på hvordan det hadde gått om Northug hadde fått sjansen. Døren er stengt. 

* Johaug røyk på en 18 måneder lang utestengelse, til tross for at samtlige instanser trodde på hennes forklaring. Egenansvaret var det som felte henne. 

* Northug sporet av både på plan A og B, og ligger nå hjemme på sofaen i Trondheim og prøver å bli frisk fra forkjølelse, mens han fortsetter å sende stikk til landslagssjef Vidar Løfshus.

Alt i alt kjennes det bare destruktivt og frustrerende for både Skiforbundet og Northug.

Det sies at idrett forener og bringer folk sammen. Ikke i tilfellet Skiforbundet vs. Northug. 

Som utenforstående er det helt ubegripelig at landets beste langrennsløper i moderne tid, med 22 mesterskapsmedaljer siden 2007, skal behøve å kjempe mot sitt eget forbund fordi han har valgt å kjøre et eget opplegg for å i det hele tatt kunne fortsette med langrenn, og for å være tilgjengelig for landslaget. 

Skiforbundet burde være glade for dette. Ikke det sure. 

Skiforbundet burde vise mot og tørre verne Northug og hans plan selv om det kunne skapt reaksjoner internt. I stedet har framstår det som at de har motarbeidet den, og fått Northug helt ut av balanse. 

Nå blir det ingen flere OL for Northug. 

Kanskje ikke engang et nytt VM. 

Mye mulig at han til og med legger opp, lei av alt styr og mas. 

Skiforbundet bør ta en grundig selvransakelse. Kommunikasjonen utad har for øvrig heller ikke akkurat vært gjennomsyret av positivitet overfor Northug og hans tapre forsøk på å ta seg til OL. 

Northug fikk egentlig aldri sjansen i det hele tatt. Det er langt ifra sikker at han hadde lykkes uansett, men det hadde vært verdig han som kom hjem med fire gullmedaljer fra Vancouver-OL i 2010 å få en reell mulighet. Dere husker vel Vancouver: Gull på femmila, bronse på sprinten, gull i sprintstafett med Øystein Pettersen, og sølv i stafetten med Martin Johnsrud Sundby, Oddbjørn Hjelmeseth og Lars Berger. 

Og mens vi er inne på Vancouver: Der vant Therese Johaug stafettgull med Vibeke Skofterud, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. I Sotsji-OL tok Johaug sølv på tremila bak Bjørgen og med Steira som nummer tre. Dessuten ble det bronse på 10 km fri bak Justyna Kowalczyk og Charlotte Kalla. 

Disse OL-medaljene jeg nå har ramset opp for Northug og Johaug blir trolig deres siste OL-medaljer i karrieren. 

Smak på det. 

Jeg lider med dem for at de ikke får deltatt i OL i Pyeongchang - og det mye takket være deres eget forbud.

#langrenn #northug #johaug #skiforbundet

Norges største konkurrent ? Norge!

KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.
KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.

Alex Harvey har sagt at de norske langrennsløperne risikerer å slite seg ut som følge av den harde konkurransen om å komme seg til OL.

Enig med deg, Alex!

Det finnes åpenbart en risiko for at hardkjøret nok en gang kan koste Norge OL-medaljer.

Mens flere potensielle OL-medaljører i Norge som Niklas Dyrhaug, Emil Iversen og Didrik Tønseth fortsatt lever i uvisshet om de i det hele tatt får gå en distanse i Pyeongchang, har svenskene Daniel Richardsson, Marcus Hellner og Calle Halfvarsson booket sine OL-billetter for lenge siden. 

Det har kunnet følt en trenings- og konkurransestrategi mot en formtopp i Sør-Korea 9-25. februar. Det til tross for at Halfvarsson har slitt mye med sykdom og er et usikkert kort.

Dario Cologna, Alex Harvey, Iivo Niskanen, Matti Häikinen og Alexey Poltoranin har samme privilegium som svenskene. Deres plasser er ikke truet og de er selvskrevne på de distansene de ønsker å gå i OL. Det er ikke Dyrhaug, Iversen og Tønseth.

Knapt noen på det norske laget er det, og en plass i OL-troppen er ingen garanti for at man får konkurrere i OL. I Norge er de beste løperne i prinsippet tvunget til å være i bra form tidlig i sesongen om de skal være med i kampen om OL-billetter. Stresset og presset med å være i form og kvalifisere seg koster både fysisk og psykisk.

Vi har sett det før.

I de tre siste Olympiske lekene, har Norge kommet hjem med 8 medaljer av 54 mulige. Det er langt ifra å prikke inn OL-formen. Landslagssjef Vidar Løfshus har som mål at herrelaget skal ta 5-6 medaljer i Pyeongchang, hvor av 2-3 gull.

I mine øyne er Norges største konkurrent om OL-medaljer blitt Norge.

Den fantastiske bredden og høye kvaliteten skaper ikke de beste forutsetningene for at flere av OL-håpene skal kunne gjøre de riktige forberedelsene opp mot mesterskapet.  I stedet er det en kamp til det siste. Helt forskjellig fra eksempelvis Sverige.

Etter seks verdenscuphelger, med Tour de Ski inkludert, er det dobbelt norsk i verdenscupen sammenlagt. Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo dominerer.

Beste svenske?

Daniel Richardsson på en 19. plass. Calle Halfvarsson er på en 22. plass og Marcus Hellner på 23. Nei, de svenske herrene har virkelig ikke imponert så langt denne sesongen. Faktum er at det blå-gule laget til sammen har tatt 841 verdenscuppoeng fordelt på ti løpere. Det er 34 poeng mindre enn hva Martin Johnsrud Sundby har tatt på egenhånd. Norge har seks mann før beste svenske i verdenscupen sammenlagt.

Ja, dere hører det selv. Klasseforskjellen er stor i verdenscupen.

I Norge har det hele tiden vært en debatt om hvem som skal få være med på verdenscup- og OL-laget.

I Sverige har jeg ikke lest eller hørt om noen som har en mening om hvilke navn Rikard Grip skal melde på konkurransene.

Det har sin forklaring.

Det finnes ikke så mange å måle seg mot. Bredden i toppen er for smal i Sverige.

I Norge jobber Vidar Løfshus og hans trenerteam med et hav av utøvere som holder et internasjonalt nivå og i en orkan av meninger og synspunkter om laguttak og håndteringen av superstjernen Petter Northug jr.

En måned før OL i Pyeongchang spiller altså Norge og Sverige i to ulike divisjoner på herresiden.

Norge har dominert i verdenscupen før OL. Jeg håper at de norske herrene ikke har brent opp kruttet før OL begynner. Martin Johnsrud Sundby har vært smart og valgt å dra i konkurransebremsen for å samle krefter og energi som kreves for å ta gull i et stort mesterskap. Men bak Sundby fortsetter jakten i Planica og Seefeld i et enestående tempo.

Så hva gjør man om det ikke blir full klaff i Pyeonchang?

Tja, man lærer av feilene, og tar i fremtiden heller ut 7-8 utøvere tidligere på sesongen som sammen med sine trenere kan jobbe med et individuelt opplegg som sikrer formtopp i et mesterskap. I tillegg bør noen plasser være åpne for andre kandidater som viser seg som verdige utfordrere. Da kan det bli arbeidsro og flere medaljer.

Jeg vil tippe at Dyrhaug, Iversen og Tønseth iblant har vært inne på tanken at det ville vært lettere å være svensk. Da hadde de fått maks ut av egen form i OL.

Det skitne spillet som ingen vant

Trondheim 20171231.Northug går skirenn igjen. Petter Northug stiller til start i Granåsen i Strindheimstafetten. Northug snakket ikke med pressen etter sin etappe. Her med pappa John(tv) Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Petter Northug (høyre) her sammen med pappa John Northug (venstre). Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det skitne spillet mellom Norges landslagsledelse og Team Coop med Petter Northug endte opp med at ingen vant. Nå blir det etter all sannsynlighet ingen Northug i OL og Norge har én vinnerskalle mindre på startstreken i Pyeongchang.

Sirkus Northug har nådd sitt antiklimaks. Petter stiller ikke til start i NM, heller. Han er forkjølet, heter det i en pressemelding. Det er like trist som det er tragisk.

Når jeg leser Adressa og pappa John Northugs uttalelser om at han tror luften gikk ut av Petter da han ble vraket til Tour de Ski, så tror jeg ham på det, hundre prosent.

Landslagssjef Vidar Løfshus uttalte om Tour de Ski-reserven at det beste var at Northug ble hjemme og trente seg i form ?

Jeg tviler ikke på at herretrener Tor Arne Hetland og Løfshus har fått tydelig beskjed om at Petter ikke var i form, men ønsker de virkelig det beste for ham denne OL-sesongen?

I min verden har ikke landslagsledelsen vist noen som helst vilje til å få medaljegrossisten på rett spor. Vilje til å gi ham energi og motivasjon. Vilje til å vise at de har tro på ham. Tilliten har vært totalt fraværende.

Petter kan gå både sprint og distanseløp, altså den miksen som Tour de Ski inneholder. Norges Skiforbund endte opp med å sende en tropp på åtte utøvere, der bare halvparten fullførte. Det var sprintere som hoppet av Tour de Ski nesten før touren hadde startet.

Og i den troppen var den ingen Petter Northug. En unik person med unike kvaliteter, som gang på gang tidligere har vist at han kan vokse med oppgaven.

Den smellen Northug fikk da han ble vraket til Tour de Ski, sved nok mer enn hva mange aner. Petter var ikke verdig en sjanse til å vise hva han er god for, uansett hvor mye han ønsket det selv. Da han virkelig trengte en utstrakt hånd, fikk han det ikke. Etter alt han har gjort og betydd for Norges Skiforbund, virket det nå som han ikke betydde noe som helst. Det var en mangel på respekt og det var en firkantet måte å ta ut et lag på.

Nei, Petters form i Lillehammer var ikke den beste. Men det er også andre dyktige sprintere som har røket ut i en prolog. Det var ingen katastrofe. Verre var det at Petter ble syk igjen. Da røk Davos og Toblach og før rennene på Lillehammer røk Ruka.

Hadde jeg vært landslagssjef og ønsket å gi Petter en reell mulighet til å komme i gang, så hadde jeg gitt ham Ruka-billetten. Da hadde alle vi på sidelinjen, og landslagsledelsen, hatt noe mer konkret og rettferdig å forholde oss til.

Petter ønsket jo selv å gå. Det var hans plan A for å komme i OL-form. Det hadde føltes så mye bedre på en dag som denne, om Petter hadde fått gått i Ruka.

Det hadde trolig føltes mye bedre for Skiforbundet også, med fasiten i hånd.

Det ble aldri noe Ruka, ikke mer enn sprint på Lillehammer, ingen Davos, ingen Toblach, ingen Tour de Ski. I stedet gikk han Skandinavisk Cup i Piteå. Og hvor motivert var egentlig Petter for å ta den turen og gå 30 kilometer? Ikke veldig, tipper jeg.

Petter var en slagen mann da han landet i Piteå og med fasiten i hånd forstår jeg ikke hva han hadde der å gjøre? Kommunikasjonen fra trener Stig Rune Kveen har vekslet mellom håp og fortvilelse.

Om landslagsledelsen kun har kommunisert med Kveen, forstår jeg at selv Hetland og Løfshus har hatt hodebry. Den ene dagen er Northug klar for å gå renn i verdenscupen, den neste dagen syk, den tredje dagen i behov av trening, den fjerde dagen påmeldt og den femte dagen strøket fra startlistene. Den sjette dagen på plass for å konkurrere i et behagelig tempo og den sjuende dagen syk, igjen.

Når man står utenfor og kikker inn, blir man rett og slett svimmel av å følge sirkus Northug.

NM-sprinten kunne vært Petters store sjanse. Men nå blir det ingen sprint og spørsmålet er om det blir noe mer i hele tatt for Petter?

Nå har han både en forkjølelse og en svært tvilsom form imot seg. Samtidig har landslagsledelsen, helt siden Ski Tour Canada ble avgjort i vår uten Northug, tydelig signalisert at landets mest framgangsrike mannlige skiløper siden 2008, med 22 mesterskapsmedaljer, ikke er en utøver de har troen på.

Det at Petter skulle sprette opp fra sofaen hjemme i Trondheim, vifte bort forkjølelsen på et par døgn, og oppnå topplasseringer under NM på Gåsbu, er lite trolig.

Enda mindre trolig er det at han reiser til Planica og setter mesteparten av sine norske konkurrenter på plass der. Det er nemlig kravet fra Løfshus, at Petter leverer i Planica.

Jeg synes synd på Petter Northug. Han har fortjent en bedre skjebne enn å bli forbigått, slik som han har blitt denne sesongen, og dermed går glipp av sesongens store mål ? OL.

Jeg tolker pappa Johns uttalelser i Adressa som at løpet er kjørt. Og hvem kjenner vel ikke sitt barn bedre enn en far eller mor?

Forhåpentligvis bytter Petter beite og satser på langløp i stedet. Om han da orker å reise seg etter all motgangen? Jeg håper han gjør det, i hvert fall, og at han aldri mer blir en del av et slikt skittent spill.

 

Tour de Ski 2018 - en parodi!

Foto: NTB Scanpix

Kristoff ler sikkert av Tour de Ski. Jeg tror sykkelproffen hånler av langrennssirkuset som spilles opp foran et 20-talls millioner TV-seere. FIS, de nasjonale forbundene og de aktive opptrer forvirret og i flere tilfeller amatørmessig. Det vi ser fra Tour de Ski er en parodi av langrennsverdenscupens klart mest attraktive produkt.

I sykkelsporten er Tour de France det største og viktigste for Alexander Kristoff og de andre stjernene. Der jubler de aktive om de får plass i egen stall og får den store æren av å delta i den kommersielle klassikeren på hjul.

Jeg har aldri hørt en syklist uttale at han eller hun ikke vil starte i touren, eller i det hele tatt fundert på å bryte konkurransen etter en etappe, om ikke massevelt, sykdom eller solstikk stopper dem.

Syklistene har også OL og VM på programmet, og de velter i blant så de slår seg halvt fordervet. Men Kristoff, Boasson Hagen og gjengen kjører på. Syklistene synes at Tour de France er gøy. Akkurat som andre etappeløp, som Giro de Italia og den spanske Vueltaen.

Syklistene setter også OL og VM høyt. De har evnen til å finne flere formtopper i løpet av en sesong og få inn treningsperioder. Alexander Kristoff er et godt eksempel på det.

Proffen forstår at de må gjøre sitt ytterste for sin arbeidsgiver og for å overleve og eksponere seg selv, sine lag, konkurransen og hjemlandet i media.

Tour de France pågår i nesten en måned. I Tour de Ski er det sju konkurranser på ni dager. Og likevel er det en jækla klynking om hvor tøft det er. Så langt har jeg kun hørt USAs Jessica Diggins og herrelederen Dario Cologna uttrykke hvor gøy det er å være med på touren. Og russerne som sliter på i regn og vind. Samt Petter Northug, som gjerne ville delta i touren for å konkurrere seg i form. Han som elsker denne typen etappeløp og som er sportens megastjerne. Men Petter fikk ikke gå. I stedet sendte Vidar Løfshus en tropp mer eller mindre motiverte løpere til skiklassikeren i Mellom-Europa.

Nå har den ene etter den andre avbrutt touren. Trening skal prioriteres for å komme i form til andre konkurranser. Samtidig er Petter Northug jr hjemme i Trøndelag og går klubbkonkurranser?

Jeg skjønner ingenting. Enten bestemmer vel aktive og landslagstrenere at man skal gå og gjøre sitt ytterste, eller så blir man hjemme og trener. Ikke et dårlig kompromiss, som knapt gagner noen.

Torsdagens vinner Emil Iversen bestemte seg for å slutte å synes synd på seg selv, og i stedet like posisjonen. Det endte med seier og glede for Meråker-sønnen. Riktig innstilling, Emil!

Langrennsfolket ser ikke ut til å forstå sitt eget beste. Tour de Ski-etappene i Val di Fiemme, Lenzerheide og Oberstdorf er de mest sette under hele verdenscupsesongen.

I fjor så 22 millioner den siste klatringen opp Alpe Cermis. Det er mye mer enn dobbelt så mange som følger for eksempel verdenscupsendingene fra Holmenkollens femmil, som ligger under ti millioner TV-seere.

Om utviklingen fortsetter, kommer drøyt 30 kvinner og 50 herrer til å fullføre Tour de Ski 2018.

Hvor bra PR er det for FIS? flaggskip Tour de Ski?

Det er i alle fall langt fra den propaganda som Alexander Kristoff og sykkelproffene viser fram når du runder av Tour de France på Champs Elysees i Paris foran én million tilskuere og hundretalls millioner TV-seere verden over.

Jeg synes de nasjonale forbundene har et stort ansvar for at Tour de Ski skal overleve. I fjor skrev jeg at nasjonsforbundene burde skrive inn i avtalene med samtlige løpere at Tour de Ski inngår i jobben. Naturligvis hørte ingen på det.

I stedet blir det en hul propaganda, et produkt som i noen etapper føles bra, men som siden virker som et nødvendig onde for mange. Det gir en tvilsom underholdningsverdi, sett over hele touren. Og fremfor alt den publikumsvennlige avslutningen vi Val di Fiemme.

FIS har et stort ansvar med å utvikle touren for å få alle de beste til å være med i samtlige etapper. Kanskje en separat distanse-tour og en sprint-tour? Kanskje en tour med korte reiseavstander?

OL er det viktigste, sier alle skiløpere. Og det er ikke så rart når Tour de Ski holder på å miste sin glans og ikke føles attraktiv nok.

Hva kan lokke aktive løpere til å være med hele veien? Premiepenger, selvfølgelig. Mye mer enn nå! Og et program som alle er enige om. Det er forståelig at løperne ikke kan gå alt i verdenscupen. Det må finnes tid for trening også. Men må for eksempel Toblach-konkurransene ligge der de gjør, uken før julepausen?

Skalde ikke være mulig for skiløperne i mesterskapsår å legge inn en treningsperiode etter Davos i midten av desember til 30. desember.

At Tour de Ski skal gå når den gjør nå er selvsagt. Om den flyttes synker TV-tittingen dramatisk. Sponsorene får mindre eksponering, all PR blir mindre for løperne, nasjonsforbund og FIS.

Det har blitt arrangert skikonkurranser i over 100 år. Hvor vanskelig kan det være for for eksempel Oberstdorf, som har hatt VM i 1987 og 2005? FIS og arrangørene ble rammet av panikk da det forutsette uværet dro inn over Tyskland. Det fantes ingen plan B.

Alle står der fullstendig handlingslammet og tar en rekke dumme beslutninger. Jeg mener, i alpint og hopp kan de skyve på starten i flere timer. Det kunne de gjort i onsdagens katastrofale sprint også. I stedet for å innstille konkurransen og satse på torsdagens fellesstart i friteknikk på en bane som var dømt til å mislykkes.

Det var pinlig å se Tour de Ski i Oberstdorf.

FIS burde klart å finne bedre løsninger. Nå ler alle TV-seerne av kaoset som var en konsekvens av dårlige beslutninger fra FIS og arrangøren. Det fine PR-vinduet for langrennssporten ble en superflopp.

Svenske Marcus Hellner kalt konkurransen en vits.

Om uværet slår til i Tour de France, finnes det en plan B. Etapper flyttes på kort varsel og å kvalitetssikre de sportslige forutsetningene. Nei, det som skjer er ikke bra. Noe må skje!

Så lenge ingen tar tak i situasjonen, kommer Tour de Skis sterke varemerke til å blekne og miste sin glans. Fremtiden er et Tour de Ski som alle vil være med i og kjenne at man er vinnere i. Uansett om det er mesterskapsår eller ikke.

Jeg anbefaler flere aktive enn Petter Northug jr å ta en snakk med Alexander Kristoff, og jeg anbefaler FIS å gjøre et studiebesøk på Tour de France. Jeg gjorde det selv i sommer og dyrket både arrangøren og syklistene, som bokstavelig talt jobbet ræva av seg i nesten en måned for å nå det endelige målet.

#langrenn #tourdeski

Russland på god vei til å ta over makten

Lillehammer 20171202.Johannes Høsflot Klæbo vinner foran de russiske løperne Sergey Ustiugov (12) og Alexander Bolshunov (2) i den klassiske sprinten i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer lørdag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
RUSSISK FREMTID? Johannes Høsflot Klæbo vant foran de russiske løperne Sergey Ustiugov (12) og Alexander Bolshunov (2) i den klassiske sprinten i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer. Men fremtiden kan se lys ut for russerne. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Sergej Ustjugov (25), Alexander Bolsjunov (21), Aleksej Chervotkin (22) og Denis Spitsov (21).

Der har dere noen av de mest fremadstormende langrennsløperne bak suverene Johannes Høsflot Klæbo (21).

Russland er på god vei til å ta over makten som verdens ledende nasjon på herresiden.

Til tross for dopingskandaler, tårer og en halv generasjon toppløpere utestengt fra OL i Pyeongchang 2018, ser det ut som det russiske systemet fungerer veldig bra til å utvikle unge menn til skiløpere av ypperste verdensklasse.

Utviklingen er interessant.

Før Tour de Ski er det tre russiske løpere på topp 10 i verdenscupen.

3. plass: Alexander Bolsjunov (21). Ble nummer åtte i verdenscupen for U23-løpere i fjor. Nå en fullstendig utfordrer om verdenscupseire og har notert seg for seks pallplasser så langt i vinter. I Davos tok han tredjeplass på både sprint og 15-kilometer. I Toblach var han forkjølet. En komplett skiløper. Allerede!

4. plass: Sergej Ustjugov (25). Tok tre gull og to sølv under VM i Lahti i fjor. Totaldominerende i Tour de Ski 2017, en konkurranse han vant overlegent etter fem strake etappeseiere. Etter en tung start i Ruka har Ustjugov tatt følgende plasseringer i verdenscup: 2-9-10-2-5-2.

9. plass: Aleksej Chervotkin (22). Ble nummer seks i U23-cupen i fjor. I vinter har han vært flere klasser bedre. Nummer 5 i Rukas mini-tour. Nummer 8 på skiathlon i Lillehammer og nummer 9 i Davos.

Legg til 21-åringen Denis Spotsov som er ny på A-laget og har innledet med å bli nummer 7 på 15-kilometeren i Davos, nummer 11 på 15-kilometeren i Toblach og nummer 14 på jaktstarten i i den italienska lejonkulan.

Sjefstrener, tyske Marcus Cramer, virker ikke å ha noen problemer i det hele tatt med å fylle tomrommene etter de dopingutestengte løperne Legkov og Vylegzhanin.

Russland leverer. Den nye generasjonen utfordrer definitivt Norge om tittelen som verdens beste skinasjon allerede denne vinteren. Det skjer mye, og det skjer raskt i det russiske troppen.

Tor Arne Hetlands flaks som herretrener er at han har supertalentet Johannes Høsflot Klæbo i stallen. En trønder som har alle forutsetninger for å dominere verdenscupen i mange år fremover og som kan holde de fremadstormende russerne bak seg.

Men bak Klæbo i verdenscupen har vi Martin Johnsrud Sundby (33) på femteplass. 28-åringene Hans-Christer Holund og Simen Hegstad Krüger er i positiv utvikling på syvende- og åttendeplass. Av dem er det for tiden "bare" Klæbo som behersker både distanse og sprint på høyeste nivå og som kan beregnes som en helt komplett skiløper.

Johannes sin trener, morfar Kåre Høsflot, har treningsmetoder som har satt mange treningseksperter i offside. Det enkle har vært det geniale, fjernt fra alle diagrammer og vitenskapelige rapporter.

Johannes har tatt langrennssporten til et nytt nivå. Bak han kommer et kobbel med unge russere.

Det virker som det gjøres mye rett i Cramers Russland også, nå som syvendeplassen (Chervotkin) og åttendeplassen (Bolsjunov) fra fjorårets U23-cup har tatt store steg i skyggen av Klæbo.

Tour de Ski 2018 ser i mine øyne ut til å bli et russisk kamp mellom komplette Ustjugov og Bolsjunov.

Det norske laget, uten Klæbo og Petter Northug jr., får for en gang skyld finne seg i å være outsidere.

Og hvis OL-stafetten skulle gått på trettendedagen, skal jeg sette mine rubler på Russland, fjorårets VM-sølvvinnere fra Lahti, da Ustjugov forgjeves jaktet en formsterk Finn Hågen Krogh.

Men ...

Det er lenge igjen til OL 9. til 25. februar. Mye kan skje frem til det. Men fremtiden ser i hvert fall veldig lys ut for russerne på herresiden.

Dette kan være nådestøtet for Northug

Lillehammer 20171201.
Verdenscup ski nordiske grener.
Petter Northug jr. under trening foran langrenn sprint i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer som skjer på lørdag.
Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Det blir som en julaften uten julenisse, når Tour de Ski nå skal gå uten Petter Northug. Og landslagsledelsens harde julegave tror jeg dessuten kan bety at Norges mest framgangsrike mannlige skiløper de siste ti årene heller ikke får stille til start i OL i Pyeongchang i februar. 

Det er sannelig ikke mye som taler for at Northug skal karre seg til topps i sitt livs bratteste oppoverbakke som skiløper. Landslagssjef Vidar Løfshus og landslagstrener Tor Arne Hetland har sammen kommet til den konklusjonen om at Northug ikke er i god nok form til å bli tatt ut til de sju etappene i Tour de Ski. Northug er tatt ut som førstereserve, med åtte mann foran seg i uttaket. 

Da er man milevis fra å få en OL-billett. 

Og enda lengre unna å være en av fire løpere som får starte per distanse i Pyeongchang.

For ikke å snakke om toppen av pallen, det er han et hav unna akkurat nå.

Les også: Jeg stolte på Northugs trener - nå vet jeg bedre

Les også: Nå haster det for Northug - og han bør bytte trener

Mirakler kan skje. Spesielt når det gjelder Petter Northug. Men, nei - dette tror jeg ikke han klarer. OL er nok kjørt nå. Dessverre.

Løfshus sier til pressen at det beste for Northug er å gjøre et godt treningsarbeid hjemme i Trøndelag, og i stedet for å gå Tour de Ski om noen av de uttagne skulle bli syke (han er jo reserve), sikte seg inn på Skandinavisk Cup i svenske Piteå 5.-7. januar og NM del 1 på Gåsbu 11.-14. januar for å få opp kapasiteten og klare å kvalifisere seg til verdenscupen i Planica 20.-21. januar.

Det er brutale ord fra Løfshus.

Jeg vegrer meg for å tro at Løfshus og Hetland med vilje ønsker å spenne bein på nasjonalikonet Northug og hans mulige OL-billett. Jeg vegrer meg dessuten for å skylde på eller tro at det ligger en konflikt bak vrakingen til Tour de Ski. 

Den triste, bitre sannheten er nok mer trolig at landslagsledelsen har sett at testverdiene til Northug ikke er i nærheten, og dermed tvinges til å komme til den slutning at han ikke holder mål akkurat nå. 

Mer komplisert behøver det faktisk ikke å være. 

Les også: Gi Northug et wildcard! 

Les også: Nå må du skjerpe deg, Northug! 

Når det er sagt, så skulle jeg personlig gjerne sett at Northug fikk sjansen i Tour de Ski. Til forskjell fra de andre uttatte løperne har Northug gang på gang vist hvilken mesterskapsløper han er. For meg er det en gåte at Ski-Norge mener de har råd til å sette Northug på sidelinjen. Jeg hadde bedt han vise ansikt og legge kortene sine på bordet i Tour de Ski - som en siste sjanse til å mønstre og vise hva han kan stille opp med. 

Northug behøver konkurranser i kroppen, ikke bare trening. Jeg tror han trenger å konkurrere seg i form. 

I Sverige jobbet jeg tett på landslagsledelsen da Johan Olsson slet med form og skader før Sotsji-OL i 2014. Olsson gikk kun et par konkurranser før OL, men fikk gå de distansene han ville. Det endte med at han tok OL-sølv på 15 km og var med på stafettlaget som forsvarte OL-gullet fra 2010. 

Eksempelet er ikke hundre prosent sammenlignbart, all den tid konkurransen er mye større i Norge enn i Sverige. Men tilliten til at Northug skal levere underverker framover er langt ifra den måten svenskene behandlet sin fremste vinnerskalle. 

Landslagsledelsen setter i stedet kniven på Northugs strupe og har et strengt resultatfokus i uttakene. Det er også lett å la følelse rive når man skal bedømme Northug. Store deler av det norske folk elsker ham. Og de vil se han i OL. 

Det preller av Løfshus og Hetland, som ikke legger verken empati eller nostalgi i vektskålen. De lever her og nå, og ikke i historiebøkene. Det er hardt, men filosofien er rettferdig på sin måte. Konkurranse på like vilkår. Og Northug mangler resultater denne vinteren, ingen tvil om det. 

Les også: Hjelmeset overrasket over Northug-vraking: - De legger hodet på blokka

Løfshus sier også at OL-døren ikke er stengt for Northug ennå. Nei, den er ikke det, men det er ingenting som taler for at Petter Northug plutselig skal finne kjempeformen og bryte et tydelig mønster vi har sett fra Norges Skiforbund siden Ski Tour Canada i våres, da Northug ikke ble ansett for å være blant landets elleve beste.Han fikk ikke gå der heller. Det fortsatte som kjent med vraking før Ruka, mens det i verdenscupen på Lillehammer var tydelig at landslagsledelsen hadde rett. Northug var langt ifra verdenscupformen. Han responderte ikke engang på trening en tid etter Lillehammer. 

Nå er Northug ute i kulden igjen, men med tale om at han skal være på oppadgående kurve formmessig. Likevel, å fortsette og trene og trene, mens de argeste konkurrentene konkurrerer for fullt, en knapp måned før OL, det må være en av de desidert største utfordringene Northug har stått overfor. 

Vrakingen må ha vært blytung for Northug, som har drømt om å gjøre comeback på den store scenen på åpningsetappen av Tour de Ski i Lenzerheide 30. desember. 

Så hva skjer nå? 

Northug er invitert med landslagskompisene til Davos for å forberede seg til Tour de Ski der, som reserve. Men vil han virkelig bli med på det, når Løfshus så tydelig helst ser at Northug blir hjemme og trener seg i form? Jeg tror nok ikke det. Å trene seg i form i høyden? Absolutt ikke! 

Vi skal aldri regne bort Northug. Men denne gangen tror jeg ikke han vil lykkes. Fjellet er for bratt. 

OL 2018 + Northug er ikke lik sant. Løpet er kjørt. 

Alt annet må anses som et Northug-mirakel. 

#langrenn #northug #tourdeski #løfshus #hetland

Ta ut Northug på Tour de Ski-laget!

Lillehammer 20171201.
Verdenscup ski nordiske grener.
Petter Northug jr. smilte under trening foran langrenn sprint i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer som skjer på lørdag.
Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Etter helgens konkurranser i Toblach burde det ikke være noen tvil for landslagstrener Tor Arne Hetland. Han må ta ut Petter Northug jr. i den norske Tour de Ski-troppen.

Og så får det bare bære eller briste.

Få - om noen - vet hvordan formen til Northug er akkurat nå, og hvordan treningen hjemme i Trøndelag egentlig har gått. Men Norge kan ha mer behov for Northug i OL enn det man er klar over akkurat nå. 

Hittil denne sesongen har 19 norske langrennsherrer tatt verdenscuppoeng. Northug har null. Men akkurat som Northug, bør Hetland ha en plan B før OL i Pyeongchang. Om Northug kan vise til en god treningsperiode, og anser seg for å være på en oppadgående kurve, bør Hetland definitivt gi Northug en mulighet til å kvalifisere seg til OL. 

Northug fortjener faktisk det. 

Når han er i form, er Northug en enestående ressurs for et norsk landslag som har levert enormt bra fram til julepausen. Men Hetland kan ikke bare hvile på laurbærene til Johannes Høsflot Klæbos utrolige sju seire, eller Simen Hegstad Krügers utvikling og Hans-Christer Holunds stabilitet. Hetland bør være litt urolig også.

Det går ikke helt på skinner for verdens beste langrennsnasjon, hvis hovedmål trolig er å vinne tilbake gullet på OL-stafetten for første gang på herresiden siden 2002 i Salt Lake City. 

Hele gull-laget fra stafetten i VM i Lahti er nå på gyngende grunn: 

Niklas Dyrhaug - han gikk den første etappen på gullaget fra Lahti, men nå har han åpenbart problemer med ryggen, og står uten et eneste verdenscuppoeng hittil i sesongen. Får «Dyret» orden på ryggen tidsnok for å kvalifisere seg til OL? 

Didrik Tønseth - som gikk den andre etappen i Lahti, ligger på 17. plass i verdenscupen og ble nummer to i Ruka (15 km klassisk, men mistet så farten. Han fikk ikke gå i Toblach etter den skuffende 36. plassen i Davos (15 km fri). Ganske ujevn med andre ord ...

Martin Johnsrud Sundby - mannen som gikk tredjeetappen i Lahti, var i kjent driv i Ruka og Lillehammer, men så kom magesjuken i Davos, og i Toblach var han en skygge av seg selv. Har Sundby gått på en smell? Legesjekken i Oslo sist uke vil gi ham svar på om det er noe galt med kroppen. Røa-løperen er tross alt bare et menneske han også. Selv om han opptrer som en maskin i blant, med brutale oppvisninger i sporet.

Finn Hågen Krogh - alle husker bragden på ankeretappen fra Lahti, men nå sliter altaværingen med formen. Krogh varierer mellom godkjente løp, som på jaktstarten i Ruka og 15 km i Toblach, men har også forferdelige løp som på jaktstarten i Toblach der han hadde den 53. beste tiden, og kom i mål som nummer 28. Stafetthelten fra Lahti-VM i 2017 er ikke i nærheten av hva vi er vant til å se fra ham. Har Krogh gått på en smell etter hardtreningen på distanselaget denne sommeren? 

Dessuten kan vi legge til en Sjur Røthe som sliter med ryggen, og har vært ujevn i formen. Og en Emil Iversen som har gjort det bra på sprint, men som ikke har vist noen voldsom utvikling på distanse sammenlignet med forrige sesong.

Og i mellomtiden ruster VM-sølvmedaljøren fra Lahti, Russland, seg til kamp med Ustjugov, Bolsjunov, Tsjervotkin, Bessmertnykh og Spitsov.

Tor Arne Hetland har fortsatt nok tid til å få sine menn i form, men klokken tikker og landslagssjef Vidar Løfshus må ha levert den fulle og endelige listen over troppen til OL innen 20. januar. 

Nettopp derfor bør Petter Northug jr. få mulighet til å vise om han er på rett vei ved å få stille i Tour de Ski - om han vil og kjenner seg på G. 

Jeg skulle gjerne også sett en av verdens  beste fristilløpere, Anders Gløersen, i Tour de Ski. Han bør få en ærlig sjanse til å kvalifisere seg til OL, ved å få gå den første delen av TdS, med hovedfokus på to skøytedistanser på 15 km i Lenzerheide og i Oberstdorf. Om Gløersen lykkes med å få en plass i den norske troppen, kan han meget vel ta medalje i OL.

Oppi det hele, er det tross alt Tor Arne Hetlands lykke at bredden på den norske troppen er så fantastisk at det alltid finnes sterke alternativ om forhåndsfavorittene skulle bomme. 

Hva mener du? Kan Norge ta gull på herrestafetten i OL, og hvem bør i så fall være på det norske laget? 

#langrenn #northug #tourdeski #hetland

Se opp for US Ski Team!

Lillehammer 20171202.
Lillehammer 20171202
World Cup langrenn sprint damer.
Maiken Caspersen Falla (midten) vant verdenscuprennet i sprint langrenn på Lillehammer lørdag.
Krista Pärmäkoski (FIN) ble nummer to og Sadie Bjornsen (USA) kom på tredje plass.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

(F.v.) Krista Pärmakoski, Maiken Caspersen Falla, Sadie Bjornsen. Foto: NTB Scanpix

Maiken Caspersen Falla imponerte stort da hun knuste all motstand i den klassiske sprinten i Lillehammer sist helg. Lørdag er det skøytesprint i Davos, og etter to verdenscuphelger står det uavgjort 1-1 i duellen mellom Falla og svenske Stina Nilsson.

Men de skal passe seg. For i den sveitsiske skimetropolen kan svaret på «Falla eller Nilsson», i stedet bli en av de amerikanske langrennsstjernene. 

US Ski Team har nemlig noe stort på gang.

Vi har alle sett Lindsey Vonn herje i de olympiske bakkene og vunnet OL-gull, mens langrennsjentene har har stått godt inn i skyggen fra pallen. Men nå kommer Sadie Bjornsen, Jessica Diggins, Sophie Caldwell og Kikkan Randall i rasende fart. De er på jakt etter nasjonens første kvinnelige langrennsmedalje noensinne i OL i Pyeongchang i februar.

En at de største utropstegnene i sesonginnledningen av verdenscupen i langrenn er Sadie Bjornsen (28). En late bloomer fra Ancohrage med 118 starter i verdenscupen, siden debuten i Drammen i 2011. År for år har hun tatt nye steg. I fjor tok hun plass på prispallen for første gang i et verdenscuprenn, i Toblach der hun ble nummer tre på 5 km fri teknikk. 

Denne vinteren har hun hatt en strålende start. Nummer to i Ruka, bak Stina Nilsson, og nummer tre i Lillehammer bak Falla og finske Krista Pärmakoski. 

Bjornsen og US Ski Team er nøyaktig hva verdenscupsirkuset trenger. Et friskt, offensivt og sultent lag fra Amerika, som utfordrer og sprer blest og PR om langrennssporten over til den andre siden av Atlanteren. 

Bare en amerikansk langrennsløper har lykkes med å ta medalje i OL siden de første olympiske vinterlekene startet i franske Chamonix i 1924. Det var Bill Koch, på 30 km i Innsbruck i 1976. Nå snart 42 år senere, stormer US Ski Teams damer fram i verdenscupen, og det med en imponerende bredde i troppen. Satsingen mot OL er den største noensinne. De amerikanske damene vil skrive idrettshistorie og er «taggade» som aldri før.

Rutinerte Kikken Randall er den som har inspirert Bjornsen, Diggins og Caldwell. I den amerikanske TV-kanalen King 5, sier Randal - som har 13 verdenscupseire fra sin karriere - om Bjornsen: 

- Jeg er sikker på at hun, sammen med de andre (i teamet), kommer til å komme opp på et nivå jeg selv aldri var på. 

Om det blir virkelighet, må både Falla og Nilsson passe seg for amerikansk konkurranse. I Lillehammer ble for øvrig Diggins nummer seks, mens Caldwell ble nummer ni. 

Det skal for øvrig mye til om Falla skal levere like bra i skøytesprint som på klassisk i Lillehammer. Falla trives riktignok i Davos, og de fire gangene hun har stilt til start der har endt med resultatene 3-2-2-1. Seieren kom i fjor. Stina Nilsson vant i 2015 og ble nummer to i 2014.

Det er med andre ord duket for skikkelig dramatikk i damesprinten denne lørdagen. 

I sammendraget, etter to øvelser, finner vi løpere fra seks ulike nasjoner på topp ti-listen. Krista Pärmakoski leder med åtte poeng foran Bjornsen og 14 poeng foran Falla. Stina Nilsson er nummer fire, 19 poeng fra ledertrøyen.

Se hele poenglisten i sprintcupen her

#langrenn #usa #bjornsen #caldwell #diggins #randall #falla #nilsson #parmakoski #ol #sprint

 

Jeg stolte på Northugs trener - nå vet jeg bedre

Beitostølen 20171116.
Stig Rune Kveen uttaler seg om Petter Northug sin sykdom under trening på Beitostølen torsdag
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Stig Rune Kveen. Foto: NTB Scanpix

De siste ukene har jeg fulgt nøye med på hva Petter Northugs trener, Stig Rune Kveen, har sagt om sin framgangsmåte og status, og på hva Alexander Legkov har sagt om dopinganklagene mot han og Russland. Ikke mye har stemt overens med virkeligheten. 

For en tid tilbake deltok jeg i NRK-programmet Debatten, for å gi et svensk perspektiv på sirkuset rundt Petter Northug jr. Landslagstrener Tor Arne Hetland hadde vraket Northug fra verdenscupåpningen i finske Ruka, og på det svenske folks vegne uttrykte jeg at det ville bli et savn etter den norske langrennsstjernen. 

Northugs trener hadde jo sagt at Northug var klar for å møte verdenseliten i sporet. 

I debatten forundret jeg meg over Skiforbundets manglende tillit til Northug og hans plan A inn mot OL i Pyeongchang. Alle vet jo hva Northug har gjort. Og hva som er hans styrke, som er å være best når det gjelder. 

Jeg mente Northug burde få en plass i den norske troppen. Jeg mente dessuten at han burde fått et wildcard fra FIS, når konkurransen i Norge er så tøff at han ikke ble tatt ut nasjonalt. En verdenscup uten Northug taper mye underholdningsverdi, og med det færre tv-seere og lavere medieinteresse - noe verdenscupen i langrenn trenger for å forsvare sin eksistens og fortsette å være attraktiv. 

Nå vet jeg bedre.

Se hele NRK-debatten her

Etter norgescupen i Gålå og den mislykkede prologen på sprinten i Lillehammer, får vi jo nå rapporter om at Northug ikke er i stand til å konkurrere, og at han ikke responderer på treningen. 

Jeg trodde Kveen var oppriktig da han mente at Northug var klar før Ruka. Jeg stolte på det Kveen sa til mediene. 

I dag har jeg mer tro på Tor Arne Hetland, hvis omdømme og troverdighet istedet har styrket seg. 

Northug var absolutt ikke klar for Ruka. Dessverre. 

Ruka, Finland 20171126.
Landslagstrener Tor Arne Hetland etter 15 km jaktstart menn i verdenscupen i nordiske grener i Ruka, Finland, søndag.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Tor Arne Hetland. Foto: NTB Scanpix

I dette langrennssirkuset spør jeg meg nå hvem jeg egentlig kan stole på. 

Jeg trodde for eksempel ikke at den populære russeren Alexander Legkov skulle endte med å bli utestengt fra OL på livstid. Jeg trodde faktisk ikke at han, som har blitt testet hundrevis av ganger på verdenscuprenn og i mesterskap, skulle ofre hele sin karriere ved å bloddope seg på hjemmebane. Eller hva det nå var han gjorde ...

Russland utestenges som fra OL, men noen konkrete bevis på hva de russiske utøverne har gjort seg skyldige i, har jeg ikke sett eller lest. Det vi har fått vite er at bevismaterialet for systematisk statsdoping er svært graverende og omfattende, ifølge IOC. 

Jeg ønsker å tro på IOC. 

Men, jeg er dog ikke hundre prosent overbevist om at Legkov virkelig var dopet. 

Ruka, Finland 20161127.
Alexander Legkov RUS i 15 km klassisk i verdenscupen i Ruka søndag. (Aleksandr Legkov)
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Alexander Legkov. Foto: NTB Scanpix

Legkov kan være offer for et råttent system. Han kan også med viten og vilje ha ofret sitt ettermæle i jakten på å vinne femmilsgullet i Sotsji. Eller er han egentlig helt uskyldig? 

Jeg vet ikke hva jeg skal tro når Legkov bedyrer sin uskyld, og når Sergej Ustjugov og Bolsjunov gråter krokodilletårer over det som har skjedd. Ustjugov gikk jo sprintstafett i Sotsji-OL i 2014. Var han også en del av den statskontrollerte dopingen i Sotsji? Bør også han utestenges på livstid av IOC? Selv fordømmer han doping. 

Jeg vil tro at han er ren. Men jeg er langt fra sikker. 

Svarene i langrennssirkuset er ikke til å stole på lenger. Svarene synes i hvert fall ikke å stemme overens med virkeligheten ved flere tilfeller - det være seg Northugs form (eller manglende sådan) eller Legkov og Russlands dopingdom. 

#langrenn #doping #northug #ol #legkov

 

 

Nå haster det for Northug - og han bør bytte trener

Canmore, CANADA 20160307.Ski Tour Canada 2016. Pressetreff. Petter Northug koser seg i sola i løypene i Canmore. Stig RUne Kveen t.h. er en viktig samtalepartner.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Bildet: Petter Northug (venstre) og Stig Rune Kveen (høyre) under Ski Tour Canada i 2016.

Etter to spennende verdenscuphelger i Ruka og Lillehammer venter Davos til helgen. Det har allerede vært svært hendelsesrikt. Og mer kommer.

Her er mine refleksjoner om kongen, dronningen, jokeren, utfordreren - og ikke minst: Om Petter Northug jr som må bytte trener. Stig Rune Kveen har nå kjørt seg fast med sin resept - for andre året på rad.

Vi starter med den mest formsøkende: Petter Northug jr. 

Som ventet! Men det siste kapittelet om han er ikke skrevet ennå. Jeg mener at han bør bytte trener. Stig Rune Kveens resultater med Northug i fjor og i innledningen av denne sesongen imponerer ingen. Kveen har kjørt seg fast med Northug, som ikke lenger responderer på treningen. OL er i fare. Noe dramatisk må skje. En ny trener kan være det som trengs for å få Mosviks store sønn på rett kjøl. Og det haster! 

Kongen: Johannes Høsflot Klæbo

Fem strake seire av 21-åringen, og det med en fart og teknikk som revolusjonerer sporten. Det vi ikke trodde var mulig, har vist seg å være mulig for Klæbo, som trenes av sin morfar Kåre Høsflot (72).

Dronningen: Charlotte Kalla

Den 30 år gamle svenske veteranen har aldri vært bedre, siden hun slo igjennom i 2008 da hun vant Tour de Ski. Kalla har forbedret hele sitt reportoar som langrennsløper. Ikke minst i klassisk. En overlegen seier i minitouren i Ruka og deretter i skiathlonet i Lillehammer. 

Jokeren: Hans Christer Holund

Den alltid lovende Lyn-løperen har etablert seg i verdenstoppen. Han har holdt seg frisk og har kunnet gjøre jobben som planlagt siden i sommer. Nå viser han fram sin enorme kapasitet, som i Lillehammer der han dro store deler av løpet og endte som nummer tre. En real OL-joker! 

Utfordreren: Ragnhild Haga

26-åringen er åpenbart lei av å være i skyggen av sine mer etablerte landslagsvenninner. Hun endret treningen sin denne våren og bestemte seg for å ta tak i svakhetene sine og utvikle styrkene videre. Dette har hun gjort delvis på egenhånd - utenom landslaget. Med hjelp fra privattrener Audun Svartdal har Haga tatt et sjumilssteg i klassisk. Plutselig er Haga i verdensklasse, etter at hun tok tredjeplassen i minitouren i Ruka og i skiathlonet i Lillehammer. Legg dessuten til den raske tiden, og hennes første verdenscupseier, på 10 km jaktstart (fri). 

Gjennombruddet 1: Alexander Bolsjunov (21)

Relativt ukjent før sesongen, men har vist seg frem både i sprint og distanserenn. En komplett langrennsløper, som henger godt på Klæbo. Han ble nummer tre i minitouren i Ruka, nummer tre også i sprinten og på skiathlon i Lillehammer. En fantastisk reise har så vidt begynt med Bolsjunov, som vokste opp i et lite hus på en myr midt i Sibir. 

Gjennombruddet 2: Sadie Bjornsen (28)

Langrennsløperen fra Anchorage i USA berører. Hennes offensive skigåing krysset med underholdende humør, i tospann med Jessica Diggins, fortryller skisporten. Bjornsen ble nummer tre på sprinten i Lillehammer og ble nummer to i Ruka. Hun er en reell utfordrer til Maiken Caspersen Falla og Stina Nilsson om sprintkula denne sesongen. 

«The runner up»: Theresa Stadlober

Østerrikeren blir bare bedre og bedre. To sjetteplasser i Ruka og i Lillehammer. Hun har blitt bedre både i klassisk og i skøyting. Har en fantastisk støtte og ressurs i pappa Alois Stadlobers, som har VM-gull på stafett fra 1999 og sølvmedalje på 10 km samme år på hjemmebane i Ramsau. 

Mest lysten på OL-billett: Anders Gløersen

Han vant 15 km (fri) i norgescupen på Gålå, og ble nummer tre på samme distanse under VM i Falun i 2015 - men han er kun tatt ut som reserve til søndagens 15 km fri i Davos. Gløersen er en verdensløper i fri stil og satser nå alt på ett kort gjennom å selv betale reisen til Davos for å være klar om noen av hans landslagskompiser blir syke. Gløersen fikk det dog ikke til å stemme i Lillehammer sist helg. 

Nets mest formsøkende: Finn Hågen Krogh

Helten fra VM-stafetten ble nummer 44 i sprint og 46 i skiathlon i Lillehammer. Resultatet er langt under hans kapatsitet. Nå begynner det å nærme seg eksamen for altaværingen, som for to måneder siden ble utpekt til å være Norges ankermann på staftten av trener Tor Arne Hetland.

PS! I Davos til helgen er det skøytesprint på lørdag og 10 og 15 km fri på søndag. Jeg gleder meg. 

#langrenn #davos #northug #klæbo #kalla

Skiverden trenger en Klæbo - utenfor Norge


ENER: Johannes Høsflot Klæbo (midten), sammen med Pål Golberg (til venstre) og Calle Halfvarsson på seierspallen i Finland forrige helg. Foto: Heikki Saukkomaa, Lehtikuva / Reuters / NTB scanpix

Supermakten Norge begynner å bli større enn langrennsverdenscupen og det er en fare for cupens framtid. Spenningen utenfor kong Haralds land risikerer å forsvinne. Det trengs en Johannes Høsflot Klæbo til. Gjerne fra Tyskland!

Nei, Norge står virkelig ikke og faller på en Petter Northug jr. eller en Martin Johnsrud Sundby i form for å få opp løpere på pallen i verdenscupen. Troppen til helgens VC-konkurranser på Lillehammer er brutalt sterk. Jeg tipper at Tor-Arne Hetlands menn kommer til å tapetesere pallen i rødt, hvitt og blått.

I minitouren i Ruka fikk kompani Løfshus/Hetland inn fire løpere på topp ni, og alle de øvrige åtte blant de 18 beste i sammendraget. Høyest oppe på premiepodiet sto den nye superstjernen Johannes Høsflot Klæbo foran Martin Johnsrud Sundby og russeren Alexandr Bolsjunov.

Alle ble imponert over 21-årige Klæbos framgang. Tre strake seirer i sprint, 15 kilometer i klassisk og 15 kilometer jaktstart i fristil. Plutselig har Norge en ny superstjerne som overskygger seiersmaskinen Sundby i repertoaret sitt. Gratulerer, Norge! Sorry, resten av skiverden!

Les ogå: Ekspert mektig imponert etter norsk oppvisning

Les også: Sjefen diskuterte Instagram-bilde med Northug

Forstå meg rett nå. Jeg er den første til å gratulere Norge, forbundet, teamet og alle ledere og kompetente trenere som står bak talentfabrikken.

Men om Johannes Høsflot Klæbo hadde vært tysk, amerikansk eller polsk, hadde det vært betydelig bedre for skisporten og seertallene til FIS' verdenscup framover. Og dermed større eksponering av sponsorer som livnærer sportens muligheter til å videreutvikle seg.

Tyskland og Polen hadde full tv-dekning fra verdenscupen da Axel Teichmann, Claudia Künzel, Tobias Angerer, René Sommerfeldt og Justyna Kowalczyk var på topp. Da prater vi om et tv-publikum på over 50 millioner i hvert enkelt renn.

Men nå er Johannes Høsflot Klæbo en nordmann fra Trøndelag som hever temperaturen i Norge, og får andre skivenner til å bukke av beundring. For medier i eksempelvis Tyskland, USA og Polen er det dog ikke så interessant med enda en ny superstjerne fra Norge. Ikke så stort at de velger å betale millionbeløp for å skildre en verdenscup der Norge dominerer enda mer, og det mangler toppløpere å heie på.

I Alex Harveys hjemland Canada og Jessica Diggins' USA står ikke tv-selskapene heller i kø for å slåss om senderettighetene til langrennsverdenscupen.

Det gjør man ikke i Russland, Frankrike, Italia eller Sveits heller.

I Sverige og Norge er det annerledes. I grove trekk er det rundt 500.000 seere hos NRK og en knapp million seere hos svenske SVT som følger verdenscuprennene på tv.

For svensk del er det først og fremst stjernene Charlotte Kalla og Stina Nilsson som holder seertallene oppe. Og til en viss grad Calle Halfvarsson og Marcus Hellner.

Det er kjempeviktig at Kalla, Nilsson og Halfvarsson fortsetter å levere som i Ruka for dramaturgiens og interessens skyld. Det meste taler for heldigvis for at de gjør det. Men hvis ikke? Ja, da er jeg redd for at det svenske skipublikummet også begynner å fortvile og gjør noe annet fram til OL i Pyeongchang. Da får Norge bare gå med fire løpere i de individuelle rennene.

Da er det faktisk en sjanse - med formtopper og litt flyt i smørebua. Det har vi opplevd flere ganger. Seinest i Sotsji. Under OL skyter seertallene sannsynligvis i været.

Da Charlotte Kalla og Stina Nilsson vant i Ruka fikk jeg massevis av gratulasjoner - fra Norge! Jeg takker for dem. Og forstår hvorfor. Blir Norge for overlegen som nasjon slår det tilbake på idrettens popularitet internasjonalt. Mine norske venner vil ha konkurranse!

Bare skinerder utenfor kong Haralds land setter seg i tv-sofaen en fin lørdag eller søndag for å se et norsk mesterskap for femti-ellevte gang, og Marit Bjørgen vinne for 111. gang. Charlotte Kallas knock mot Marit Bjørgen var den første siden stafetten på Beitostølen i 2009. Vi har håpet og håpet i åtte år. Nå, endelig! Og hele Sverige koker før Lillehammer-sendingene.

Petter Northug jr. med på start kan være en grunn til å se herrenes renn om Norge dominerer for mye. For han er mer enn en stor skiløper. Han er en idrettsartist. Alt kan skje. Absolutt alt. Høy underholdningsverdi, altså!

Til Lillehammer kommer Norge, med nasjonal kvote, til å stille med 15 menn og 10 damer på sprinten og i skiathlon-rennene. Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at Norge knuser konkurrentene på herresida. Og veldig mye norsk på damesiden.

Resten av skiverden har noen tapre krigere fra Sverige, Russland, Canada, USA, Finland, Frankrike og Italia. Noen enslige stjerner som Alex Harvey, Jessica Diggins, Maurice Manificat eller Federico Pellegrino ...

Stenger FIS russerne ute for doping, som IOC, da risikerer den elskede idretten min langrenn å krympe og internasjonalt bli like liten som bandyen er hjemme i Sverige. Der gjør to-tre land opp om gullet i mer eller mindre alle turneringer, og Russland og Sverige spiller som regel finale.

Men for landskapet Hälsingland, der jeg vokste opp, finnes det ikke noe som engasjerer folket mer enn bandy. Derfor er vi best i bandy, fordi det er kulturarven vår.

Vi er stolte av det. Akkurat som Norge skal være av sine skiløpere. Uansett seertall.

Ellevilt med Northug og Klæbo!

Gålå 20171124.
Petter Northug rett etter start på 15 km fristil i Norgescup langrenn på Gålå.
Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Northug på norgescup i Gålå. Foto: NTB Scanpix

Jeg må klype meg selv i armen og riste på hodet etter lørdagens langrennskonkurranser i Ruka og Gålå.

Det som skjer er helt ellevilt. 

For det første: Det er ingen grunn til å avskrive Petter Northug riktig ennå. Han imponerte ingen i Gålå, men siste ord er definitivt ikke sagt.

For det andre: Det er duket for en ekstremt spennende konkurranse i Lillehammer neste helg, hvor ringreven Northugs spor igjen krysser kometen Johannes Høsflot Klæbo, som har slått knockout på verdenseliten i Northugs fravær i Ruka.

Les også: Skitoppene må våkne - gi Northug et wildcard

Ruka, Finland 20171125.
Johannes Høsflot Klæbo på 15 km klassisk herrer i verdenscupen i nordiske grener i Ruka, Finland, fredag.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Klæbo på verdenscup i Ruka. Foto: NTB Scanpix

Jeg sender også avgårde noen tanker til to besteforeldre som har betydd enormt mye for sine barnebarn. Jeg tenker på Petter Northug senior og Kåre Høsflot. Det vil handle mye om mental styrke framover, for både Petter Northug jr. og Johannes Høsflot Klæbo. 

Northug har mange ganger takket sin bestefar for tryggheten og den mentale styrken han fikk med seg fra oppveksten i Mosvik. Northug har sagt det var bestefaren som lærte ham å gå fra å være normalt mentalt sterk, til å bli mentalt skikkelig hardcore. Nå handler det igjen om Northugs mentale styrke, om han skal lykkes med å «vända steken» og igjen stå fram som en vinner. 

Les også: Northug, nå må du skjerpe deg! 
Les også: Hemmeligheten bak Klæbos enorme suksess: - Genialt

I Gålå er han imot sin vilje i skyggen av rampelyset som skinner over skistadion i Ruka, og ikke minst på stjerneskuddet Klæbo. To gudbenådede langrennsløpere fra Trøndelag er plutselig satt i hver sin verden. Sporene har gått i to ulike retninger for Northug jr og Johannes Høsflot Klæbo.  

Sesongen har startet blytungt for Northug. Og etter resultatene på Gålå - der han ikke klarte å markere seg - har han gitt oss enda mer hodebry. 

Driver han gjøn med oss? Var han bare ute på en ny treningstur? 

Eller har han gått på en ny smell etter 32 dager i høyden, sykdom og trening hjemme? 

Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men tipper at Northug tok Gålå-turen for å få seg et par gode gjennomkjøringer, og at motivasjonen langt fra var på topp etter at han fikk beskjed om at han ikke fikk gå i Ruka. 

Likevel, når Northugs trener Stig-Rune Kveen oppsummerer lørdagens sprint i Gålå med «det hadde vært bra for Petter om han hadde kunne gått et par heat til ...», da blir jeg urolig for hvor dette skal ta veien. 

At konkurransemennesket Northug frivillig ville plassere seg bak et relativt ubeskrevet blad som Sivert Wiig i en av kvartfinalene, det har jeg vanskelig for å akseptere. Northug jr ville nok garantert mer - men det var kanskje ikke mer å gå på akkurat denne dagen? 

For meg er Northug som Thomas Wassberg var i Sverige på 1980-tallet. Helt umulig å forutse. Alt kan skje. Absolutt alt. Ikke minst i renn der ikke adrenalinet pumper gjennom kroppen i samme grad som i et verdenscuprenn eller et mesterskap. 

Les også: Svensk langrennsrival: - Northug er ferdig!

Med det i mente blir jeg ikke overrasket hvis Northug viser seg fra en helt annen side i Lillehammer neste helg. Og der skal dessuten sporene til Northug og Klæbo igjen krysses. Om Northug sliter med formen, er det direkte motsatt med unge Klæbo. Han formelig flyr fram gjennom de finske skoger, med sine bestefar og personlige trener Kåre Høsflot på første rad.

Etter fredagens fenomenale sprintseier uttalte Calle Halfvarsson, som ble nummer tre, at han hadde trent en snøscooter om han skulle vært i stand til å ta igjen Klæbo den dagen. Og etter at han parkerte verdenseliten igjen lørdag, sa samme Halfvarsson at han måtte hatt et helikopter for å henge med på Klæbo. 

Det sier alt om hvordan konkurrentene ser på Klæbo, som egenhendig har tatt langrenn til et nytt nivå. Det er rett og slett Petter Northug-nivå - når Northug var best og gjorde som han ville med verdenseliten. 

Jeg vet dog bedre enn å avskrive Northug helt ennå. Det kan svinge fort i denne bransjen, og Northug har erfaring i monn.

Northug vil garantert bruke litt tid på tenke på sin bestefar Petter og gjennom det mobilisere den mentale styrken han trenger for å igjen slå seg opp og fram forbi blant de beste i verden. Det har han lykkes med mer enn en gang tidligere.

Johannes Høsflot Klæbo har på rekordtid tatt plass helt i toppen av langrennssirkuset. Han har kommet for å bli. Ikke bare for noen måneder, men for tiår. Merk mine ord.

I hvert fall så lenge han fortsatt lytter til sin bestefar Kåre. 

Uansett er det vanvittig spennende å følge med på hva som skjer videre med både Northug og Klæbo denne sesongen. Ellevilt spennende! 

Hva mener dere? Er Northugs æra nå over, eller vil han gi kometen Klæbo konkurranse om OL-medaljene i februar? Si din mening i kommentarfeltet.

#langrenn #northug #klæbo #bestefar #ruka #gålå

 

Det enkle er det geniale for Klæbo

Foto: NTB Scanpix

Midt i alt styret rundt Petter Northug pratet jeg med Johannes Høsflot Klæbos morfar Kåre (72) på Beitostølen sist helg. Det var en befriende samtale, som bare handlet om trening og om utviklingen av Norges nye, og blivende stjerne.

- Det går an å nå langt med enkle metoder. Vi gjør det meste enkelt og gjennomtenkt, sa morfar Kåre til meg etter at vi hadde sett Klæbo utklasse all motstand i sprinten.

Klæbo sprang opp bakkene, han skjøt fart over toppene og tok svingene som om han styrte en Formel 1-bil. På oppløpet staket han i en klasse for seg.

Les også: Klæbo vant prologen i Ruka

Les også: Sprintsjokk i Ruka: - Verden har aldri sett maken til Klæbo

Det var en strålende oppvisning i hvordan man tar seg raskest mulig fram på med langrennsski på beina. Det er ingen professor i fysikk eller rakettforsker som leder utviklingen av langrennssporten i dag. Det er Kåre Høsflot, Klæbos morfar.

Fjernt fra forskningsrapporter, diagram og vitenskapelige fakta dirigerer han Klæbo til å levere en type langrennsstil som vi ikke har sett maken til siden Petter Northug jr. slo igjennom for ti år siden. Og det er så vidunderlig å høre hvor deilig ukomplisert Kåre Høsflot beskriver utviklingsarbeidet og treningsmetodene. Ikke minst er det fint å se at sprintlandslagets trener Arild Monsen går fram til morfar Høsflot, klapper ham på skulderen og gratulerer etter Klæbos seier: - Bra jobba, Kåre!

Langrennssjelen min blir rørt av mindre.

Det åpne og hjertlige forholdet mellom langrennstreneren og den personlige treneren lover godt for framtida. At «Team Klæbo» og landslaget drar i samme retning, for Klæbos beste og for langrenns beste. Den gjensidige respekten mellom landslagsløper Klæbo, som har sin morfar som trener, og landslagstrener Monsen virker rett og slett påtakelig god.

Jeg spør Kåre Høsflot om det virkelig er slik at det enkle er det geniale i treningen av Klæbo. Han svarer: - Ja, jeg mener det. Jeg har aldri vært noen stor langrennsløper selv, men vi prøver oss fram og ser hva Johannes får mest ut av av treningen. Individer er ulike og for Johannes virker det å være de enkle metodene som passer best. Vi gjør det ikke vanskeligere enn det er.

At det lykkes, ja det ser vi! Det ser så enkelt ut.

Klæbo har tatt langrenn til et nytt nivå. Med sin morfar, og med støtte fra Arild Monsen, gjør 21-åringen ting i skisporet som ingen andre har tenkt på utvikle i særlig grad tidligere, i sportens 100-årige historie.

Fredag startet altså minitouren i Ruka, Finland. Sprint i klassisk stil er på programmet. Igjen var Klæbo suveren og vant prologen med god margin. Jeg er overhodet ikke overrasket. Klæbo kan vinne både fredagens sprint, men også overvinne alle konkurrenter og ta en ny totalseier i sprintverdenscupen. Noe han gjorde allerede i fjor.

Klæbo er rett og slett noe helt spesielt.

Og i skyggen av alle triste og rare saker og debatter mellom Northug og Norges Skiforbund, er Johannes Høsflot Klæbo og hans trener Kåre Høsflot to gaver til langrennssporten - og det behøver vi nå mer enn kanskje noengang, for å havne tilbake på rett spor igjen. Så vi kan nyte sportslige prestasjoner bygget på sunn fornuft, og enkle, men geniale treningsmetoder.

#langrenn #klæbo #northug #treningsmetoder #genialt #sprint

Nå må du skjerpe deg, Petter Northug!

LAHTI, Finland 20170305.
Ski-VM 2017 Lahti. 50 km fri teknikk menn. Petter Northug etter 50 km fri teknikk menn i ski-VM 2017 i Lahti, Finland, søndag.
Foto: Lise ? serud / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Northug, du må holde deg for god til å gjøre narr av langrennskameratene dine. Det som skjer nå heller bare mer bensin på bålet som brenner godt pressen om dagen. Humoristen Northug er på vei til å male seg inn i et hjørne, til vill applaus fra mediehusene rundt omkring.

Jeg har skrevet det mange ganger før og mener det fortsatt: Petter Northug er et mediegeni. Han er morsom, skaper interesse og debatt og leverer det publikum og medier vil ha. Det skaper igjen gode reportasjer, som skaper spenning omkring sporten og som er underholdende å følge med på, det være seg på tv, radio, i aviser og i sosiale medier. 

Men det finnes grenser. 

Når Northug som nå legger ut spøk og tull på Instagram og navngir en håndfull landslagsløpere i en nedlatende tone om deres medaljesjanser i OL, da syns jeg Mosviks sirkusartist har gått over den grensen. 

Det føles ikke bra. 

Jeg skjønner at det kan være høyt under taket internt, og at løperne selv takler spøker og kommentarer fra Northug med et smil i den sammenhengen. Men den brede allmennheten, de som konsumerer Northugs innlegg i sosiale medier, de aner ikke om dette er spøk eller alvor. Som et stor forbilde for mange ungdommer bør også Northug tenke seg om litt ekstra. 

Det er helt innenfor at Northug gir ledelsen i Norges Skiforbund så hatten passer i blant, og at han harselerer med ledelsen i NIF som har brukt hundretusener på restauranter og kos. Høytstående sjefer med dårlig omdømme må tåle Northugs replikker. 

Men kompisene på landslaget? Nei, der går grensen. 

Hvilke signaler gir det? 

Hendelsene de siste dagene, med Northug i førersetet, gjør langrennssporten brennhet. I mitt hjemland, Sverige, har Northug stor støtte i de fleste mediene. Northug selger, det klikkes helt vilt på nettsidene. Særlig når han kritiserer sine egne. 

Northug er kommersielt på høyt nivå. Men han er også et forbilde. 

For både Northug og det norske skiforbundets beste, er det på høy tid å ha et oppvaskmøte. Sånn som dette kan det ikke fortsette. Da tar de livet av hverandre, og det blir «krig» på ordentlig. 

Den dagen Northug går inn på laget i verdenscupen er det viktig at også stjernen bidrar til at andre skal gjøre det bra. Da vil han få tilbake i monn av sine lagkamerater, i form av energi og støtte. Det er jeg sikker på.

Intern krig og stridigheter skaper bare dårlig stemning. Det kan bare bidra til å legge til rette for et godt OL for Sverige, eller andre konkurrenter. 

Så kjære, Northug. Slutt å slå lagkompisene dine under beltestedet. Gi dem heller «pepp» og oppmuntring, så skal du se at du får den respekten du fortjener også framover - både av meg, av publikum og andre som mener at du har gått for langt denne gangen. For all del. vi vil fortsatt at du skal være den du er, men ikke synk ned på et lavmål der du henger ut kamerater som er dyktige langrennsløpere, som absolutt kan ta medaljer i OL. 

#northug #ol #langrenn

 

FIS må våkne: Gi Northug et wildcard!

KURZRAS, ITALIA 20171025.
Petter Northug under trening på Isbreen i Val Senales i Italia onsdag
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Det er bare ett landslag i verden Petter Northug ikke får plass. Og Northugs betydning for FIS og verdenscupen i langrenn er så stor at Mosvik-sønnen bør få et wildcard direkte fra FIS, til alle verdenscuprenn han ønsker å gå. 

I enkelte andre idretter har arrangøren anledning til å dele ut wildcard til utøvere de vil ha med. Det burde også være mulig i langrennssporten. Og det første bør altså gå til Northug.

Artisten Northug skaper den underholdningen som mediehusene betaler mange millioner for å eksponere. Vrakingen av Northug til verdenscupåpningen i Ruka er ikke bare et nasjonalt anliggende i Norge. Det er større enn som så.

Jeg syns riktignok ikke noe om Northugs siste Instagram-harselering der han viser manglende respekt for sine lagkamerater, men stikket i sosiale medier er ikke så alvorlig at det bør ha noe si for om han skal bli tatt ut til renn eller ikke. 

Uansett er vrakingen av Northug til Ruka et alvorlig problem for et langrennssirkus med svært få profiler. 

Inne eller ute på det norske verdenscuplaget, det var spørsmålet. Det ble altså ute. Verdens største langrennsprofil må bli hjemme. Det ikke bra for Northug. Det er ikke bra for mediene som skal speile underholdningen. 

Jeg kan dessverre ikke se hvem som kan konkurrere med Northug når det gjelder å være en mediemagnet og et PR-geni for sporten anno 2017. Han er et geni på det området. Når Northug ikke skulle gå på Beitostølen likevel, var det som luften gikk ut av halve presseoppbudet. Og for all del, vi fikk se mye god langrenn, men det store showet uteble med Northug.

Langrennsporten har allerede et alvorlig problem. Den er sulteforet på profiler som Petter Northug jr. Både med prestasjoner og væremåte har han nærmest blitt større enn sporten. Uten Northug i Ski Tour Cananda i våres, og nå i Ruka, blir det definitivt ikke like interessant for verken mediene eller det brede publikum å følge langrennsøvelsene. 

Da er det «bare» oss langrennsnerder igjen. 

I dagens mediesamfunn er det ikke lett å fange oppmerksomheten med å kun skildre fine skirenn og enestående langrennsløpere i konkurransen med andre idretter. Det krever dramaturgi og personligheter som leverer, og som står for litt ekstra underholdning. 

Jeg har skrevet det før på min blogg, og jeg må nå gjøre det igjen. Når det gjelder verdenscupen mener jeg at Det internasjonale skiforbundet, FIS, burde kjenne sin besøkelsestid og gi Northug et wildcard slik at han kan gå de verdenscuprennene han eventuelt ikke blir tatt ut til av den norske langrennsledelsen. FIS bør gjøre dette for å sikre mest mulig medieinteresse for konkurransene. 

Det er - lik det eller ei - veldig stor forskjell på medieinteressen for et verdenscuprenn om Petter Northug er med eller ikke. Veldig stor forskjell! 

Vi trenger Northug - uansett om han er i form eller ikke. Og det er bare på et norsk landslag han vil være i fare for å ikke bli tatt ut på grunn av knallhard konkurranse i norsk langrenn. 

Etter å ha sett samtlige renn i den nasjonale åpningen på Beitostølen skjønner jeg at uttaket må ha vært vanskelig. Som svensk noterte jeg meg at Norge har minst ti, tolv herreløpere i verdensklasse, med Klæbo, Sundby, Krüger og Holund i spissen. Legg til muligheten for å kunne hevde seg i de individuelle grenene - og i minitouren totalt - hadde en Northug i relativt bra form definitivt vært på min liste over hvilke ti løpere jeg ville tatt ut til å konkurrere i Ruka. 

Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus skal Northug ha blitt både sur og frustrert etter vrakingen. Jeg forstår vinnerskallen Northug godt. Men jeg kan også forstå trener Tor-Arne Hetlands avveininger. 

I Lillehammer 2.-3. desember er det klassisk sprint og 30 km skiathlon på programmet, i blytunge traseer. Der blir det mye vanskeligere for Northug å levere sitt beste, kontra løypene i Ruka som passer han mye bedre.

Uansett så fortsetter Sirkus Northug. Nå blir norgescupen på Gålå til helgen i stedet en velovervåket affære. Og Lillehammer får en ekstra nerve for både publikum og medier. 

Om Northugs resultater i disse konkurransene holder til å overbevise Hetland, og om han til slutt vil få en plass i troppen Løfshus skal melde inn til Norges olympiske komite 21. januar, det gjenstår å se. 

Jeg håper Northug lykkes. Og det tror jeg mediene gjør også.

#langrenn #northug #løfshus #verdenscup #ruka #lillehammer #beitostølen #wildcard

Sundby må «ta en Grønningen» i Pyeongchang-OL

Lysebotn 20170727.
Blinkfestivalen Lysebotn opp: Martin Johnsrud Sundby etter målgang på toppen av Lysebotn.
Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

Foto: NTB Scanpix

Hva som rører seg i hodet på Martin Johnsrud Sundby når han nå har ankommet Beitostølen, ved foten av Jotunheimen, og speider utover den mektige fjelltoppen Bitehorn, det har jeg ingen anelse om. 

Jeg tipper Sundby er litt nervøs, at han ønsker seg en ny, god sesongstart, at han ønsker en bekreftelse på at han er i rute før denne svært spennende OL-sesongen. 

En ting jeg tror han ikke tenker på, det er Harald Grønningen. Men det kunne vært lurt av ham å gjøre nettopp det - som en inspirasjonskilde før Pyeongchang-eventyret.

Endelig er tiden her - det er dags. Jeg kjenner det i luften, helt ned til kontoret på Makrellbekken, hvordan Beito-helgens alltid så engasjerte skihøvding, Erik Østli, mobiliserer sitt mannskap for den nasjonale sesongåpningen. Han er og som vanlig garantert klar til å servere rakfisk til de som ønsker seg den ekte smaken av Valdres. 

Slagene på Øystre Slidres ski-eldorado på Beitostølen har definitivt det lille ekstra denne helgen. Fredag, lørdag og søndag braker det løs.

Ingen nasjon i verden har så mange dyktige langrennsløpere som Norge, og en av de desidert fremste de siste årene, Martin Johnsrud Sundby, må naturligvis finne seg i å være favoritt på begge distanserennene i Beito-helgen. 

Det kommer til å bli krig i sporet. Kampen om plassene til verdenscupåpningen i finske Ruka 24.-26. november er knallhard. Spesielt blant herrene. Finn Hågen Krogh, Johannes Høsflot Klæbo, Hans-Christer Holund, Emil Iversen, Petter Northug jr. ... Det finnes 15-20 herreløpere med kapasitet nok til å være på pallen på Beitostølen. Men det finnes bare en Sundby - og det er han denne bloggen skal handle om. Og Harald Grønningen, da. 

Med sin rutine og erfaring, vet Sundby at han vil gjøre en sterk sesong om han holder seg frisk og skadefri. Da vil han nok atter igjen kjempe om å vinne verdenscupen sammenlagt. Sundby vet han har har gjort jobben i sommerhalvåret, og at han er i besittelse av en «maskin» til kropp. En maskin som tåler usannsynlig mye slit, både i trening og i konkurranse.

Med det skarpe finessen til skiprofessoren Audun Svartdal med blikket på den klassiske teknikken, er Sundby finslipt og velutviklet - langt utover det man skulle tro var mulig, med tanke på å perfeksjonere en stilart. Stabiliteten i mage og rygg er trolig nå blitt enda bedre, og gir enda mer effektiv skigåing. Og det hos en Sundby som allerede ser ut som en hærfører med ski på beina.

Han er den regjerende norske skikongen. Det er likevel et men.

Alle vet det skal mye til for å beseire Martin Johnsrud Sundby. Det koster blod, svette og tårer å vinne over ham. 

Men, alle vet også at det går an å slå Sundby - spesielt i mesterskapssammenheng.

Vi har Lahti-VM friskt i minnet, der en Sundby i storform fikk bank av både den russiske bjørnen Sergeij Ustiugov i skiathlon og av finske Ivo Niskanen på 15 km. Gullene rant ut av hendene til Sundby - nok en gang. Og med svært liten margin.

LAHTI, FINLAND 20170301.
Ski-VM 2017 Lahti. 15 km klassisk menn. Martin Johnsrud Sundby (t.v.), finske Iivo Niskanen og Niklas Dyrhaug (t.h.) etter 15 km klassisk i ski-VM 2017 i Lahti, Finland, onsdag.
Foto: Lise ? serud / NTB scanpix

Sundby var med å hylle Niskanen etter at finnen tok gull på 15 km i Lahti. Foto: NTB Scanpix

«Sølv-Sundby» har tre individuelle sølvmedaljer i sitt medaljeskap før OL i Pyeongchang. Foruten de to sølvmedaljene fra Lahti-VM, har han også sølv fra skiathlon i Val de Fiemme-VM i 2013. Et OL-sølv på femmila i Sotsji kan være på vei i posten, etter at Legkov og Vylegzjanin er disket av IOC.

Ja, dere ser jo hva som mangler. Sundbys fantastiske karriere mangler kronen på verket. 

Joda, han har vunnet VM-stafetten to ganger, og har totalt åtte mesterskapsmedaljer (én mer enn Harald Grønningen for øvrig). Respekt for det. Og,ikke minst, 15 verdenscupseire ...

Men for å vinne hjertet og kjærligheten til folket, og kanskje også få en egen statue på Røa, og bli hyllet som en av de største innen norsk langrenn, må Sundby ta gull i Pyeongchang. Han må vinne noe.

Og da er vi omsider inne på Harald Grønningen. Takk for tålmodigheten. Den elegante stilløperen, Lensvik-legenden Harald Grønningen, tok medalje i fem strake mesterskap på 60-tallet. Han lyktes til slutt, 34 år gammel, med å vinne det svært etterlengtede gullet han manglet. Det kom på 15 km, med knappe to sekunders margin til andreplassen, som ble kapret av den finske teknikeren Eero Mäntyranta. 

Grenoble-OL i Frankrike i 1968 kronet Grønningens karriere.

Duellen med Mäntyranta var steintøff, men marginene var endelig på «Lang-Haralds» side. Han fikk i tillegg med seg et gull i stafett, sammen med Odd Martinsen, Pål Tyldum og Ole Ellefsæter.

Grønningen var i og for seg allerede hyllet som et langrennsikon før hans siste OL, det i Grenoble. Stafettgull på hjemmebane i Oslo i 1966 med Martinsen, Ellefsæter og Gjermund Eggen fikk hele nasjonen til å koke. Og OL- og VM-sølv individuelt i Innsbruck 1964 (15 og 30 km) og Zakopane i 1962 (15 km) hadde gjort ham til folkehelt. Men det var OL-gullet som tok Grønningen fra folkehelt til legende - og egen statue i Grønningen-parken i Lensvik i Sør-Trøndelag. 

Fra v. Harald Grønningen, som tok gull på 15 kilometer, og gull i stafetten, og Ole Ellefsæter, gull på 50 kilometer og i stafetten, i Grenoble-OL. Foto: Aktuell / Scanpix

Martin Johnsrud Sundby burde kanskje tenke litt på Grønningen og karrieren hans, nå når han går i gang med OL-sesongen på Beitostølen denne helgen. 

Skuffelse kan bli til seier! 

Grønningen lyktes på 15 km i 1968. Tiden 47 minutter, 54 sekunder og to tiendeler er klassisk skihistorie. 

Sundbys største gullsjanse er trolig på samme distanse - i OL i Pyeongchang i 2018, 50 år etter Grønningens bragd. 

Jeg håper Sundby «tar en Grønningen» og vinner OL-gull på 15 km. Det fortjener en stor langrennsløper, som hittil i karrieren har lykkes med det meste annet i skisporet - men som har mislykkes når det har vært som viktigst, i VM og OL.

Lykke til med ditt livs mål, Sundby. La sesongen starte! 

#sundby #grønningen #pyeongchang #ol #langrenn #15km #legende #sølv #gull

Ingen kan tukte Bjørgen denne vinteren heller

VERNAGT, ITALIA 20171024.
Marit Bjørgen i Val Senales hvor dert norske langrennslandslaget har sin årlige høydesamling.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Hvem er det egentlig som skal kunne hamle opp med Marit Bjørgen denne sesongen? 

Stina Nilsson? Heidi Weng? Charlotte Kalla?

Krista Pärmakoski? Ingvild Flugstad Østberg? Jessica Diggins?

Svaret: Ingen av dem. 

Alt blir som før denne vinteren. Marit Bjørgen kommer til å forsvare sin tittel som verdens langrennsdronning. Absolutt alt taler for at det er slik det vil bli. 

Jeg var med da det skjedde første gang, en kveld i italienske Val de Fiemme. En ny stjerne ble tent på verdens langrennshimmel. Det ble gull i sprint, foran tyske Claudia Nystad (Künzel) og den norske lagvenninnen Hilde Gjermundshaug Pedersen. Jeg møtte en strålende glad Marit Bjørgen etter målgang, og fikk noen ord med henne mellom alle seremoniene.

Bjørgen, da 22 år gammel, fortalte at hun kom fra en jordbruksfamilie i Sør-Trøndelag, og at skigåing og hardt arbeid var hennes hverdag. Gleden lyste i øynene hennes. Hun virket så jordnær, trygg og god. Og idrett på sitt beste. Jeg glemmer aldri det øyeblikket. 

Vi har møtt hverandre mange ganger etter den magiske kvelden i Val de Fiemme, da også Sverige fikk et gull ved Thobias Fredriksson. Og jeg kjenner at jeg stadig bukker dypere av respekt for hver gang jeg krysser vei med denne fantastiske idrettskvinnen. 

Jeg tror ikke engang Marit Bjørgen selv kunne ha drømt om hva som ventet henne videre i karrieren da hun dro fra Val de Fiemme den gangen for 15 år siden. At hun skulle komme til å bli Norges totalt sett mest meritterte langrennsløper gjennom tidene. Det er hun jo allerede før OL-sesongen 2017/2018 starter på Beitostølen fredag 17. november. År etter har Bjørgen jobbet målbevisst med å bli bedre og bedre. En nesten ufattelig treningsmengde ligger bak. Og ikke minst en vilje, fysikk og et konkurranseinstinkt langt, langt utenom det vanlige. 

Til Hetland: - Slutt å mobbe Petter Northug

DA: Tor Arne Hetland (midten) og Petter Northug (t.h.) sammen på pallen etter sprinten i Tour de Ski i 2009. Nå er Hetland landslagstrener, mens Northug skal jakte gull i OL i Pyeongchang.

Etter VM i Val de Fiemme i 2003 har jeg vært tilstede på de fleste mesterskapene, og jeg har sett Bjørgen sanke inn OL- og VM-medaljer. For ikke å snakke om verdenscupseire. Hun har utrolige seks OL-gull, 18 VM-gull og 109 verdenscupseire. 36 mesterskapsmedaljer, 28 stafettseire, og hun har vunnet verdenscupen sammenlagt fire ganger. 

Det er helt galskap hvor mye hun har vunnet. 

Da Bjørgen gjorde comeback i november 2016, etter å ha blitt mamma til lille Marius, trodde jeg ærlig talt at hun ikke kom til ha det samme - og nødvendige - drivet for å gjøre jobben som kreves for å holde Weng, Østberg, Pärmakoski, Kalla og Nilsson bak seg i sporet. 

Jeg trodde Marit Bjørgen kom til å legge opp. Slutte med langrenn. 

Jeg tok feil. 

Til tross for en sommer med mange skader og mye alternativ trening og ro, viste Rognes stolthet seg sterkere enn noensinne forrige sesong. Hun dominerte i VM i Lahti, og gjorde akkurat som hun ville i skiathlon, på 10 kilometeren og på tremila - og i stafetten som hun defilere hjem. 

Marit Bjørgen (37) vil ikke være dårligere denne vinteren. 

I sommer traff jeg henne på Blink Skifestival i Sandnes. Hun utstrålte en selvtillit, en ro og en glede, som fikk meg til å tenke: Hvem skal slå henne i vinter? 

? yer 20170926.
Marit Bjørgen under langrennjentenes samling i Hafjell tirsdag.
Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

En superveltrent maskin med ekstremt gode ferdigheter i langrenn, og med en veldig lyst til å trene, gjøre jobben. Hver dag. Året rundt. Bjørgen er ikke forsynt på framgang. Da hadde hun gitt seg. Hun vil vinne mer. Minst tre OL-gull til! 

Oppvisningen på tremila i Holmenkollen er blant det mest brutale jeg har sett av en kvinnelig langrennsløper. Kapasiteten til Bjørgen var et divisjon høyere enn hennes konkurrenter, spesielt kom det til syne i den lange stigningen opp mot Frognerseteren. 

I Sotsji- OL i 2014 vant Norge fem langrennsgull. Bjørgen vant to av dem individuelt (skiathlon og 30 km), samt med «Flugan» Østberg på sprintstafetten. I Vancouver-OL i 2010 ble det også fem langrennsgull til Norge. Tre av dem havnet på Voksenkollen i Oslo der Bjørgen bor: Skiathlon, sprint og stafett. Og så kan vi legge til bronse på 10 km og sølv på tremila.

Hva er det som driver Bjørgen? 

Sannsynligvis er det gleden over å erfare at hardt arbeid lønner seg. 

Hva har hun å bevise? 

Ikke mye. Men med seks OL-gull er hun tross alt «bare» nummer tre i Norge etter Ole Einar Bjørndalen (9 OL-gull) og Bjørn Dæhlie (8 OL-gull).

LAHTI, FINLAND 20170304.
Ski-VM 2017 Lahti. 30 km fellesstart fri teknikk kvinner. Heidi Weng (t.v.), Marit Bjørgen og Astrid Uhrenholdt Jacobsen etter 30 km fellesstart fri teknikk kvinner under ski-VM 2017 i Lahti, Finland, lørdag.
Foto: Lise ? serud / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

I forkant av OL i Pyeongchang i februar, varsler Bjørgen at hun ønsker å gå samtlige seks distanser på programmet. Jeg blir ikke overrasket om hun attpåtil makter å matche Bjørndalens fantastiske OL-statistikk som tidenes vinterolympier. Tre gull er absolutt innen rekkevidde for Bjørgen om hun holder seg frisk og skadefri. 

Bjørgen har funnet det vinnende konseptet. Så lenge gløden er like sterk vil hun fortsette å vinne det meste. Kanskje med unntak av sprint der Maiken Caspersen Falla og svenske Stina Nilsson er hakket hvassere. Men i en eventuell OL-finale vil Bjørgen være en sterk utfordrer også der. 

Charlotte Kalla, Heidi Weng, Stina Nilsson og de andre verdensstjernene må ha en kanondag samtidig som Bjørgen ikke er på topp, eller at hun har merkbart dårligere ski, om de skal klare å tukte langrennsfenomenet fra Bjørga gård. 

Norge får takke høyere makter for gaven Marit Bjørgen.

Hun er nummer én så lenge hun orker å holde på. Noe annet, men enn unntaksvis, ville overrasket meg stort. 

#bjørgen #weng #kalla #falla #nilsson #østberg #norge #ol #pyeongchang #langrenn

Sverre Seebergs "FIS-knock" på Johaug og Skiforbundet

Sverre Seeberg. Foto: NTB Scanpix FIS' visepresident Sverre Seeberg og hans venner i det internasjonale skiforbundet fikk det som de ville med sin anke til CAS. De har klart å få en av verdens mest populære langrennsløpere utestengt i 18 måneder, og utestengt fra ennå et mesterskap.

 

Til Hetland: - Slutt å mobbe Petter Northug

VAL DI FIEMME, ITALIA 20090104: Tor Arne Hetland flankert av Dario Cologna fra Sveits (t.v.) og Petter Northug på de tre første plassene i sprintkonkurransen i Tour de Ski.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

DA: Tor Arne Hetland (midten) og Petter Northug (t.h.) sammen på pallen etter sprinten i Tour de Ski i 2009. Nå er Hetland landslagstrener, mens Northug skal jakte gull i OL i Pyeongchang. Foto: NTB Scanpix

Det kan nærmest virke som at landslagstrener Tor Arne Hetlands strategi er å drive Petter Northug til vanvidd - for å så å håpe at Northug skal slå knallhardt tilbake i langrennsporet, for å vise kritikerne at de tok feil. 

Jeg vil i hvert fall i det lengste tro at det er motivet bak Hetlands svært merkelige uttalelse nylig, da han slo fast overfor pressen at Northug - allerede nå - ikke var aktuell for få gå sisteetappen på herrestafetten i OL i Sør-Korea (i februar). Men jeg klarer likevel ikke helt å befri meg fra tanken om uttalelsen handler om noe helt annet. At det er et forsøk på å psyke ut Northug, at han ikke skal kjenne seg helt velkommen på laget. I så fall er det en form for mobbing. 

Jeg trodde ikke mine egne ører da nyheten kom. Hetland sier til pressen, fire måneder før OL-stafetten skal gå, at nasjonalikonet Petter Northug jr. er vraket fra den prestisjefylte ankeretappen.

Finn Hågen Krogh skal gå den siste etappen, uttaler Hetland ifølge NRK. Det kan absolutt bli sånn. Krogh har ikke skuffet det norske folk de gangene han har avsluttet stafetter. Senest i Lahti da han hold unna for den russiske bjørnen Sergeij Ustiugov og med en maktdemonstrasjon sørget for VM-gull til Norge. Det var en riktig bragd av Krogh. 

Men, hva vet Hetland om Krogh og Northugs form i februar 2018? Hvilket motiv har Hetland for å avsløre sine stafett-tanker allerede nå, to uker før sesongstarten på Beitostølen? 

Det er det nok få som forstår. Spesielt ikke Petter Northug jr. 

Gjennom mine seks VM og to OL som pressesjef for det svenske langrennslandslaget hørte jeg aldri snakk om et laguttak for stafett før etter ledermøtet kvelden før konkurransedagen. Landslagsledelsen holder som regel kortene svært tett til brystet for å ikke vise konkurrentene hva det taktiske opplegget ser ut, med tanke på hvilke løpere som skal gå hvilke etapper. 

Nå vet skiverden allerede i oktober hvem den norske landslagstreneren tenker å bruke som ankermann søndag 18. februar 2018. Og Krogh kan med disse ordene ute til pressen legge seg hver eneste kveld fra og med nå til og med natten før OL-stafetten og tenke på hvilken oppgave han etter sigende har foran seg: Å bringe hjem det første OL-gullet på stafett for herrer på 16  år. 

Sist Norge vant en herrestafett i OL var 17. februar 2002 i Salt Lake City, med kvartetten Anders Aukland, Frode Estil, Kristen Skjeldal og Thomas Alsgaard. Sverige er regjerende mestere, og forsvarte gullet fra Vancouver-OL i 2010 da de tok gull i Sotsji i 2014. 

Jeg er redd Hetland med disse uttalelsene vil skape en sjelden urolighet og unødvendig stress for de norske herrene. OL-stafetter er mye nerver, og det blir ikke bedre av at treneren legger ved på det bålet. 

Jeg har truffet Hetland selv ved flere anledninger, og han virker som en hyggelig, klok og stabil kar. Derfor blir det så uvirkelig å høre at han offentlig provoserer Petter Northug - noe han har gjort både to og tre ganger denne høsten. 

Fra før har han gått ut i mediene og sagt at han krever to Northug-seire på Beitostølen om Mosvik-sønnen skal få plass i den norske troppen som skal gå verdenscupåpningen i Ruka, Finland, den 24.-26. november. 

Hva med å se rennet først, Hetland? Og se hva både de øvre landslagsløperne og Northug presterer. 

Er det sånn at Hetland helst ikke vil ha med Northug på landslaget i det hele tatt denne vinteren? Alle vet jo hva Northug kan prestere når han er i form. I Lahti var han ikke i form. Likevel ble han nummer fem på sprinten og nummer åtte på femmila. Han slo for eksempel samtlige av svenskene. 

Å vinne to renn på Beitostølen er neste like vanskelig - og krever like god form - som å ta OL-gull i Sør-Korea. Konkurransen er brutalt tøff. Hetlands stafettuttalelser bygger i det minste opp medieinteressen. En psykologisk krigføring mot Northug høyner temperaturen betraktelig. 

Dessuten maler det Hetland inn i et hjørne han vil få det vanskelig med å komme seg ut fra om Northug gir svar på tiltale - noe jeg tror han vil - med å levere skirenn av høyeste verdensklasse. 

Altså, ikke engang Krogh tar Hetlands uttalelser helt alvorlig. Krogh svarer til pressen at Northug er en luring, og at det er for tidlig å diskutere hvem som skal gå ankeretappen i Pyeongchang.

Klokt av sympatiske Krogh.Tilsvarende uklokt av Hetland. 

Er det noen som taklerpsykologisk krigføring så er det Petter Northug jr. Den grenen er han selv best på av alle i hele langrennssirkuset. Men uansett hvor hard og tøff han er og framstår, så er det langt over grensen fra landslagstreneren å ?mobbe? mannen som har vunnet to OL-gull og 13 VM-gull for Norge - og som ofte har vært best når det gjelder. 

Hetland burde tenke på nasjonens beste, og heve seg over all prestisje som har hopet seg opp mellom Skiforbundet og Team Northug. Han burde gjøre sitt beste for å få alle løperne OL-aktuelle løpere så klare og sterke som mulig, og støtte dem. 

Det gjelder da også Petter Northug. 

#northug #hetland #langrenn #stafett #krogh #ol

Sverre Seebergs «FIS-knock» på Johaug og Skiforbundet


Sverre Seeberg. Foto: NTB Scanpix

FIS' visepresident Sverre Seeberg og hans venner i det internasjonale skiforbundet fikk det som de ville med sin anke til CAS. De har klart å få en av verdens mest populære langrennsløpere utestengt i 18 måneder, og utestengt fra ennå et mesterskap. Når ryker også OL i Pyeongchang i februar, og allerede har ski-VM i Lahti gått uten Therese Johaug. 

Med denne dommen fikk dessuten FIS hugget stavene i hjertet på Norges Skiforbund. 

CAS-dommen er rett og slett en fulltreffer for FIS. Norge skulle straffes hardt og den blide Dalsbygda-jenta ble offeret.

Les mer: Dette var CAS-dommerne uenige om i Johaug-dommen

Les også: - Johaug kan anke

Siden Johaug-saken sprakk for snart et år siden har jeg skrevet flere blogger her i Nettavisen om det tragiske sirkuset som nå har fått sin avslutning. Jeg har skrevet om justismord, og Skiforbundets klønete håndtering av Sundby-saken som har undergravd troverdigheten deres fullstendig, om den påfølgende astmadebatten og om fullstendig unødvendige stengte dører i CAS-domstolen i Lausanne.

Det endte verre enn jeg noensinne kunne drømt om.

Hva Sverre Seeberg drømte om, vet jeg ikke. 

Men jeg husker godt kommentaren han ga VG da FIS anket dommen på 13 måneder fra NIFs domsutvalg. 

«Dette kan bli bra for norsk langrenn», sa han. 

Hva Seeberg mente med den uttalelsen er meg helt ubegripelig. Både den gang, men etter forlengelsen til 18 måneder fra CAS er den enda mer uforståelig. «Jeg tror det vil være positivt for norsk langrenn ... » Ja, vel ... 

18 måneders utestengelse for å ikke ha sjekket forpakningen til en krem som legen garanterte at var ufarlig. Er det bra, Seeberg? 

Nei, herr Seeberg. Det som har skjedd har ikke vært bra, verken for Therese Johaug, norsk langrenn eller internasjonal langrenn. 

Å utnytte Johaug som spydspiss i et viktig antidopingarbeid på denne måten, vil ikke ha noen som helst forebyggende effekt når det gjelder å stoppe de som virkelig doper seg. I stedet for å rette kniveggen mot de virkelig stygge doperne og dopingtilfellene har FIS valgt å toe sine hender og henge Johaug på korset. Dette til tross for at rettsinstansene har vært tydelige på at de tror på hennes versjon. Det vil si at de tror på at hun ikke har brukt salven for å øke prestasjonsevnen, men at hun brukte den fordi hun stolte blindt på sin lege etter å ha spurt han mer enn en gang om salven var trygg å bruke.

I min verden er dette en maktdemonstrasjon fra FIS. Jeg er overbevist om at Sverre Seeberg og FIS en gang for alle ville gi Norges Skiforbundet en på tygga - med Johaug som knyttneve. 

Noe annet motiv for at FIS anket dommen fra NIFs domsutvalget kan jeg ikke se. De skulle statuere et eksempel, de ville lære Norge en lekse.

Det er umulig å fri seg fra følelsen av at det er disse tankene som har surret i FIS-pampenes hode i denne saken. 

Les også: Kalla forferdet: - Forventet å møte Therese i OL

Les mer: Svensk kommentator til angrep på Johaug: - Sier noe om kulturen i Norge

Spillet i kulissene rundt Martin Johnsrud Sundbys dom vet jeg ingenting om, men to måneder utestengelse for brudd på dopingreglene for feilaktig inntak av astmamedisin framstår som en billig straff sammenlignet med at Therese Johaug mister TO mesterskap.

Begge stolte blindt på sine leger. Begge legene gjorde kardinalfeil. Begge utøverne hadde et individuelt ansvar. Den enes ansvar har dog blitt bedømt uhørt mye strengere enn den andre av CAS.

FIS ville ikke ha åpne dører i CAS-høringen, og det er heller ikke vanlig prosedyre. Therese Johaug har kjempet for åpenhet, tilgjengelighet og ærlighet under hele dette juridiske marerittet. FIS har i det hele tatt oppført seg besynderlig i denne prosessen og CAS-dommen er en katastrofe for Johaug. Hun har gått glipp av et VM, nå går hun glipp av et OL, og må leve med en av de strengeste dopingstraffene i norsk idrettshistorie. 

Det er tragisk. Det er umenneskelig brutalt.

Idretten føles ikke rettferdig i dag. 

Vi skal selvsagt ha respekt for et regelverk som idretten selv har satt sammen. Men etter hva vi har opplevd i dag tror og håper jeg vi får oppleve å legge noe nytt i et begrep vi kan kalle «Johaug-leksa». Jeg blir ikke overrasket om denne dommen vil presse fram et krav fra idrettsutøverne selv, om at rettsikkerheten deres må bli bedre. Mye bedre. Idretten trenger en reform av sin jus og i framtiden dømme skyldig ut ifra grad av forseelse og fakta i saken.

Det har dessverre ikke vært tilfellet i Johaug-saken. 

Hva mener du, er Johaug-dommen en idrettspolitisk maktdemonstrasjon eller er det en riktig avgjørelse som er viktig for antidopingarbeidet?

VIDEO: Johaug sønderknust

#johaug #18måneder #cas #fis #norgesskiforbund #doping #seeberg

Rettssikkerheten nærmer seg diktatoriske tilstander i Johaug-saken

Oslo 20170424.
Therese Johaug er mandag på en løpetur med
Foto: NTB Scanpix
 

Rettsikkerheten har kommet på fullstendige ville veier nå før Therese Johaug skal forhøres i CAS, idrettens voldgiftsrett, tirsdag 6. juni. Dessuten har FIS sagt nei til Johaugs ønske om full åpenhet i forbindelse med forhøret. Og når partene altså er uenige, er det ikke aktuelt for CAS å la mediene følge og granske forhandlingene i rettssalen. Det er et stort tilbakeslag for demokratiet, etter min mening. 

Idrettens egne juridiske regler og vurderinger kjennes nærmest som om de er hentet fra en verden med diktatur. Fjernt fra sivilsamfunnets humane rettsordning. 

Det handler altså om leppesalven som Therese Johaug tok for å behandle sine sprukne lepper. Det handler om en lege som har gjort sitt livs feil da han ga Johaug en dopingklassifisert leppesalve. Det handler om man vil tro på Johaugs versjon eller ikke; hun stolte på sin lege, tok imot salven og brukte den uten å titte verken på pakningen eller pakningsvedlegget. 

Lege Fredrik Bendiksen har tatt på seg all skyld. Han anser seg selv som den skyldige for den ulykkelige situasjonen Johaug har havnet i. En nærmest umenneskelig tøff situasjon. 

Dalsbygdas stolthet har fra dag én havnet i offentlighetens søkelys, som en mistenkt juksemaker. Fjernt fra det bildet vi hadde av henne som en flott ambassadør for idretten i alminnelighet, og skisporten i særdeleshet. Mediene har med rette gransket saken, som er uten sidestykke i norsk historie. Therese Johaug har allerede fått en straff som har kostet henne heder og ære, og et VM i Lahti. 

Legen får ingen straff, noe Antidoping Norge har kommet fram til som følge av regelverket de jobber ut ifra.

Norges idrettsforbunds domsutvalg kom likevel fram til at Johaug skulle straffes en måned lenger enn hva Antidoping Norges påstand var. 13 måneder i stedet for 12. 

Johaug har hele veien bedyret sin uskyld. Og jeg har trodd henne fra den første dagen dette sirkuset startet i september i fjor.

Andre har valgt å ikke tro henne, og mange vet ikke hva de skal tro. 

I min verden handler det om en stygg feil. Det var den frikjente legens oppgave å kvalitetssikre og gi Johaug en medisin som ikke står på Wadas dopingliste. Marit Bjørgen har vitnet om at det som har hendt Johaug også kunne hendt henne selv. Alle stoler på sin lege, og ikke minst en lege som har lang fartstid og høy anerkjennelse innen idrettsmedisin på dette nivået. 

FISs visepresident Sverre Seeberg og hans venner sørget likevel for å få saken anket videre til CAS. "Jeg tror det vil være positivt for norsk langrenn om Johaug-saken blir behandlet i CAS", uttalte han. 

Da må jeg spørre: Akkurat hva vil det positive være for norsk langrenn? 

Om FIS ikke stoler på den norske behandlingen av saken, og om motivet på noen måte er å ville renvaske norsk langrenn med en nøytral granskning i CAS, er det overhodet ingen grunn til å tvinge Johaug til å forklare seg alene, kun med sine advokater til stede, innenfor fire vegger i en steinbygning i Lausanne. Det er ikke vanlig med åpne høringer i CAS, men om både Johaug og FIS hadde ønsket det, så ville CAS kunne gjort et unntak. 

Så til forskjell fra en sak i det sivile samfunnet, overlates Johaug nå til seg selv. Det som blir sagt i forhøret får ingen andre enn juristene som er på plass vite. Mediene blir stengt ute og får ikke mulighet til å rapportere. 

Så, er det virkelig positivt for norsk langrenn, Seeberg? 

Her kunne FIS scoret poeng ute blant sine medlemsland, ved at det ikke skulle være noen tvil om hva Johaug og Bendiksen har sagt i høringen. Og ikke minst, det ville vært åpenhet om hvordan domstolen arbeider. 

Det hele likner et diktatur der makten trykker den tiltalte ned i gjørma. Spørsmålene og spekulasjonene fra mediene kommer trolig ikke til å bli færre enn før, verken om Johaug skulle komme til å bli fullstendig frikjent eller om straffen forlenges utover 13 måneder, slik at hun kanskje også mister OL i Pyeongchang i 2018. 

I bunn og grunn handler det om troverdighet, noe Johaug selv åpenbart har skjønt. 

Troverdigheten til Johaugs forklaring har faktisk blitt underminert av hennes eget forbund, Norges skiforbund. Forklaringen landslagssjef Vidar Løfshus og skipresident Erik Røste ga i forbindelse med astmamedisinering og Sundby-saken var ikke akkurat overbevisende. De senket garden for mediene som har stilt spørsmål om troverdigheten i alt som har blitt sagt og gjort siden. 

Mediene er en ressurs for et samfunn med god rettssikkerhet, ikke som en belastning. Noe jeg håper Seeberg og FIS ville innsett, og dermed kjempet sammen med Johaug for å få en åpen høring i CAS 6. juni. 

Og når det gjelder selve skyldspørsmålet i saken, så velger jeg å sitere idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner: "Therese Johaug ville gått fri i en sivil rettsak". 

Men idrettens lovverk og domstol er noe annet. Der tas det helt tydelig ikke hensyn til den tiltaltes forklaring og vedkommendes vitner. Straffeutmålingen tar ikke hensyn til alvorlighetsgraden på lovbruddet, og for meg oppfattes det hele som svært urimelig.

Det er i lys av det inhumane i regelverket at jeg begrunner min påstand om at Johaug er utsatt for et justismord. 

Hun har dessuten allerede fått en straff som overgår forseelsen. Saken kan for eksempel ikke sammenliknes med Jari Isometsä som dopet seg ved hjelp av sin lege. Johaug har ufrivillig havnet i et mareritt på grunn av ulykkelige feil, i et hendelsesforløp som kan bevises. 

#langrenn #cas #doping #johaug #seeberg #troverdighet #medier #rettssikkerhet

Kanon med Chris, Petter - nå må du bare ringe Ola Vigen også

Oslo 20170513.
Petter Northug før Holmenkollstafetten starter lørdag ettermiddag. Stafetten starter på Bislett stadio og avsluttes på samme sted etter en nesten 20km lang runde rundt i Oslo.
Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
Petter Northug. Foto: NTB Scanpix
 

Chris André Jespersen og Petter Northug er et par som kan bli dynamitt i vinter. Etter at Tomas Northug la opp, har eldstebror Northug valgt Jespersen som sin nye treningspartner. Et godt valg. Odda-sønnen Jespersen (33) har det meste ? hvis han holder seg frisk. Dog har han jo ikke den speeden i kroppen som kan matche den sparringen Tomas kunne gi i klassisk sprint.

Så nå mangler bare en samtale med OL- og VM-gullmedaljør Ola Vigen Hattestad i Örje, før Team Northug ville vært komplett for oppkjøringen til OL i Pyeongchang i februar 2018.

All ære til Chris André Jesperen, men noen Ola Vigen Hattestad er han ikke i fartsdisiplinen sprint.

Så Northug, hør her: Du mister en verdensklassesprinter i klassisk, i bror Thomas. Jespersen holder ikke hvis du vil utvikle fart som kan gjøre deg til OL-medaljør i klassisk sprint.

Ola Vigen (35) har alt du behøver på det området. Ring ham, Petter!

VAL DI FIEMME, ITALIA 20150110.
Chris Andre Jespersen i mål etter lørdagens 15km fellesstart i den 6. etappen i Tour de Ski i Val di Fiemme. Jespersen kom på 16. plass.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Jespersen i målområdet etter en Tour de Ski-etappe i 2015. Foto: NTB Scanpix
 

Chris André Jespersen vekker følelser. Han er fra Hordaland og representerer Korrevoll IL i Odda/Tyssedal der jeg har en del av mitt DNA. Genene har ikke Chris André en aning om, og det har ingenting med denne bloggen å gjøre.

Det er bare en varm følelse jeg får når en skiløper, oppvokst på Vestlandets vidder, danner lag med Mosviks store stolthet, Petter Northug.

Jeg ser med mitt skiøye, til tross for at Jespersen er 33 år, at han fortsatt er en uslipt diamant.

En klassisk verdensløper ? når han er frisk.

Noe dårligere er han i skøyting, men absolutt å regne med på alle plan. Jespersen er så bra at han definitivt kan utfordre hvem som helst på det norske A-laget om en plass på stafettlaget i Pyongchang-OL. Selv har han satset på langløp de siste sesongen, og er ikke en del av landslaget. 

Petter Northugs valg av sparringpartner er ikke overraskende. Det er i vanlig Northug-stil en måte å finne utviklingsmuligheter utenfor Tor-Arne Hetlands gjeng.

Chris André Jespersen er sannsynligvis inne på oppløpet i sin karriere, som har inneholdt flere junior VM-gull og en andreplass i Tour de Ski som fremste meritter. Da jaget han landsmannen Martin Johnsrud Sundby opp Alpe Cermis. Jespersen brenner for å få det til i mesterskap. Han er klar for å bli med på Northugs ekstreme vilkår og hverdag.

Begge vet hva Martin Johnsrud Sundby driver på med om dagen. Etter en tid som langløpsutøver i Team United Bakeries har Jespersen utviklet stakingen og utholdenheten.

Nei, han ble ikke like utholdende som Petter Eliassen eller John Kristian Dahl, men han har fått gjennomgå fysiske syretester i sporet og sannsynligvis hardnet kroppen og høynet den mentale smerteterskelen.

Han er godt forberedt på å slenge seg inn i en Petter Northug-satsing som staves TOKREVANSCH!

Det er bare å gratulere Team Northug. Drivkraften i samarbeidet blir sannsynligvis at begge skal gå for OL-stafettlaget som skal forsøke å vinne tilbake tittelen fra Sverige, som har vunnet i 2010 og 2014.

Så jeg sier igjen: 

All ære til Chris André Jesperen, men noen Ola Vigen Hattestad er han ikke i sprint.

Ola Vigen har alt du behøver på det området. Ring ham, Petter!

#langrenn #northug #jespersen #hattestad #ol2018 #sprint

Klæbo er Guds gave til norsk langrenn - men her har Skiforbundet valgt rett


Johannes Høsflot Klæbo. Foto: Paul Weaver/NAbilder
 

Stjerneskuddet Johannes Høsflot Klæbo (20) har havnet i trygge hender. Arild Monsen er rett mann til å matche Klæbo klokt framover, sammen med resten av sprintgutta nå i sommerhalvåret. Distanselaget ville vært en risiko. 

Den store snakkisen da landslagssjef Vidar Løfshus presenterte sesongens landslag sist uke var valget om å plassere Klæbo på sprintlandslaget. Flere norske langrennseksperter mente sågar at Klæbo burde fått viljen sin om å få gå på distanselaget (allroundlaget). 

I min verden ville det vært ytterst risikabelt. 

De er virkelig ingen ungfoler de som utgjør distanselaget til Norge kommende sesong. Å holde ryggen til jernmenn som Martin Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth og Hans Christer Holund over fjell og myrer og i tunge intervaller, krever sin mann. For ikke å snakke om en gedigen treningsbakgrunn i bunn. 

Selvsagt er jeg enig i at Klæbo er en tøffing. Ja, jeg mener til og med at han er Guds gave til norsk langrenn. Fra mitt svenske perspektiv minner han aldri så lite om Gunde Svan, som slo gjennom tidlig og og bidro til å utvikle sporten allerede tidlig i 20-årene. 

Men, det er i OL i Pyeongchang i 2018 og i Seefeld-VM i 2019 at Klæbo nå først skal ta medaljer. Det deles ikke ut gull, sølv og bronsemedaljer under oppkjøringen nå i sommer. 

For husk: Det er en ting å trene med det hardeste gutta. En annen ting å konkurrere mot dem. 

Les også: Landslagsledelsen forklarer Klæbo-valget

Les også: Løfshus advarer etter uttaket: - Ikke alle får gå OL

Det har bokstavelig talt gått spikerrett opp for Klæbo. På svært kort tid har han tatt steget fra å være i tet i juniorklassen til den fremste verdenstoppen. Det er et klokt valg av Norges skiforbund å la Klæbo ta stegene ett for ett, og til å få tid til å bygge opp kroppen sin gjennom ytterligere en sesong. De er sitt ansvar bevisst med å plassere Klæbo på sprintlaget. 

Balansegangen mellom å utvikle seg og gå på en kjempesmell er hårfin. Vi husker alle hvordan rutinerte Northug sist sesong gikk på for hardt, og måtte betale en dyr pris da han endte med å bli overtrent i VM-sesongen. 

Arild Monsen kjenner jeg godt fra tiden i Sverige. Molde-karen er en av de mest rutinert av de alle i det norske teamet. Han kan det han driver med - og det er mye mer enn "bare" sprint. Monsen er strategisk smart i måten han balanserer viljesterke skistjerner - både i volum og kvalitet. Han er svært nøye, og han evner ikke minst å ta avgjørelser.

Klæbo kan stole på Monsen, og Byåsen-gutten kommer aldeles ikke til noe hvilehjem på sprintlaget. Den regjerende sprintkongen i verdenscupen kan vente seg et helproft miljø med sine ærgjerrige lagkamerater, der hver minste detalj noteres og analyseres av Monsen og hans våpendragere. 

Hvordan Monsen har trent Finn Hågen Krogh på er dessuten et klart bevis på et vellykket samarbeid i så måte. Krogh har tatt de rette stegene og blitt en bedre skiløper i alle disipliner - som en del av Monsens sprintlag. Nå er Krogh klar for å utfordre Sundby på alle områder. 

Dér er ikke Klæbo helt ennå. 

 

#langrenn #klæbo #monsen #krogh #sundby #sprintlaget #allroundlaget #northug #overtrening #pyeongchang2018 #seefeld2019 

Les også: Østberg om sjokkbeskjeden: - Ikke bare noe jeg slengte ut av meg

Gjør Bjørgen til dametrener etter 2018

Norges skiforbund
Marit Bjørgen. Foto: Paul Weaver, NA-bilder
 

Da Vidar Løfshus mannlige trenerstab offentliggjorde hvem som fikk plass på elitelagene i langrenn for OL-sesongen 2017/2018 i slutten av april var det mest skuffende med hele seansen var at det ikke var en eneste kvinnelig trener å se noe sted. 

Det er menn som styrer de norske landslagene, og det går selvsagt ikke an å ta fra dem æren for hva de har gjort etter en makeløst god sesong. Vidar Løfshus kunne stolt referere til hele 249 topp ti-plasseringer i verdenscupen. Det er en svimlende bragd, og overgår alle andre nasjoner i verdenscupsirkuset. 

Damene leverte desidert mest og best. Og i VM vant Norge alt, med Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla som spydspissene. Det er ingen grunn til å tro at dominansen ikke vil fortsette i OL i Pyeongchang i 2018.

Men det norske damelaget, akkurat som i Sverige, skulle jammen hatt godt av å knytte til seg en kvinnelig trener. Det er for meg ubegripelig at de ikke har det allerede. Ikke en gang som assistenttrener. 

Om Vidar Løfshus og Norges Skiforbund ikke anser at det finnes en eneste kvinnelig trener som er god nok for et oppdrag for landslaget per dags dato, så er det på høy tid å gjøre noe med det.

Da bør de straks sette i gang med utdanning og rekruttering for å få fram dyktige kvinnelige trenere. 

Hvis jeg var Løfshus ville jeg umiddelbart satt meg ned med Marit Bjørgen - en av de beste gjennom tidene - og diskutert en mulig mentorrolle/trenerrolle. Hun må jo ha et hav av gode tips å komme med, både for trening, konkurranse og for opplevelser som den Ingvild Flugstad Østberg kjente på i Quebec. Der en utøver begynner å vakle og tvile på seg selv. 

Bjørgen har hatt et par mindre gode sesonger siden hun vant sitt første VM-gull i sprint i 2003. Ingen Roar Hjelmeset i verden kan ha like mye å by på for eliteutviklingen av norsk damelangrenn som det Marit Bjørgen har. Uvurderlig kunnskap. Gjennom egne erfaringer. 

#langrenn #bjørgen #løfshus #trenerutdanning

Det kan fort gå bratt utfor for norsk damelangrenn

Oslo 20170312.
Heidi Weng etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Heidi Weng. Foto: NTB Scanpix
 

Onsdag ble uttaket til de norske langrennslandslagene foran OL-sesongen offentliggjort. Selv ble jeg mest glad for å se at Ingvild Flugstad Østberg var på plass. Det var dog vondt å se at Ola Vigen Hattestad, mesterskapsspesialisten, ikke var tatt ut (litt om det til slutt).

Vidar Løfshus kunne stolt referere til hele 249 topp ti-plasseringer i verdenscupen som var. Det er en svimlende bragd, og overgår alle andre nasjoner i verdenscupsirkuset. 

Damene leverte desidert mest og best. Og i VM vant Norge alt, med Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla som spydspissene. Det er ingen grunn til å tro at dominansen ikke vil fortsette i OL i Pyeongchang i 2018.

Til tross for at de er så overlegne har Vidar Løfshus tidligere uttrykt bekymring for om storhetstiden på damesiden kan være på vei til å ebbe ut. Rekrutteringen av den nye Bjørgen, Johaug eller Jacobsen ser ikke like spennende ut som i for eksempel Sverige der Ebba Andersson, Anna Dyvik og Stina Nilsson alle er mellom 20 og 23 år og på elitelaget. De fyller på bak rutinerte Charlotte Kalla, Ida Ingemarsdotter og Anna Haag. 

På det norske damelandslaget er det ingen som er under 25 år. Vi finner noen talenter på rekrutteringslandslaget, som de 20 år gamle tvillingsøstrene Lotta og Tiril Udnes Weng, men om vi skal peke på en klar akilleshæl for norsk damelangrenn så er det mangelen på de som utfordrer Bjørgen, Johaug og Jakobsen nedenifra. 

Det er klart det ikke er grunn til noen umiddelbar uro for landslagssjef Løfshus. Men Marit Bjørgen er ingen dronning Elisabeth II som kan regjere hvor lenge som helst. Før OL i Beijing i 2022 tipper jeg at fem av seks av dagens norske landslagsutøvere har avsluttet sin karriere. 

Og da kan det brått gå utfor for Norge. Selv om Heidi Weng (25) mye mulig vil være på topp akkurat da. 

Med det sagt så både håper og tror jeg Ingvild Flugstad Østberg tok rett avgjørelse etter VM-avslutningen i Quebec, Canada. «Flugan» (26) vurderte å legge opp. Nå sto hun i stedet og trippet på pressekonferansen, åpenbart ivrig etter å ta fatt på en ny sesong. Her har skiverden en glad og pigg stjerne, med beina på jorda, som kan selge sporten på en fantastisk måte ut mot medier, publikum og fans. Rent kapasitetsmessig er hun også en vinner. Det har hun vist ti ganger individuelt i verdenscupen, og i premieskapet finnes dessuten både OL- og VM-gull i sprintstafett, pluss et individuelt sølv i sprint fra Sotsji. Sesongen hun var så misfornøyd med endte med tredjeplass sammenlagt i verdenscupen, og det viser hvilke ambisjoner Gjøvik-jenta har. 

Jeg tror Østberg er den av de norske jentene som på sikt har størst sjanse til å matche Stina Nilsson, som i vinter vant ni verdenscupseire og tok store steg i distanseløp. 

Norge satser på åtte damer på elitelandslaget. Løfshus håper, som meg, at Therese Johaug er tilbake i slutten av september. Selvsagt skal hun rett inn på laget. 

Og jeg har skrevet det mange ganger før: Johaug burde vært sluppet fri for lenge siden. Saken hennes blir bare mer og mer absurd når det kommer fram at legen fullstendig slipper straff. Må rettferdigheten til slutt seire i Johaug-saken; det vil si, at CAS-dommen slår fast at det hele beror på en stor feil, og at Johaug vil få oppreisning for alle mistanker mot seg. 

Jeg vil ha henne tilbake så fort som mulig. Vi kan ikke ha en vinter til med kun Marit Bjørgen i toppen på distanserenn. Da kveles interessen, og spenningen uteblir for alle som følger sporten. 

PS! Ola Vigen Hattestad er savnet på det norske sprintlaget for herrer. Mesternes mester i OL- og VM-sammenheng fikk sesongen spolert på grunn av sykdom, og da kaster Arild Monsen han ut av laget. Monsen har vraket Hattestad før, men Øje-gutten har kommet tilbake på toppen av pallen likevel. Det tror jeg fort han kan gjøre igjen. Om han orker å gjøre jobben som kreves. 

#langrenn #bjørgen #johaug #weng #østberg #jakobsen #løfshus #rekruttering #hattestad

Petter Northug jr fortjener alltid et wild card

Oslo 20170311.
Holmenkollen skifestival, 50 km, langrenn menn, klassisk: Petter Northug jr. etter målgangen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Nå når ikke Norges skiforbund ikke vurderer Petter Northug jr. høyere enn at de mener han fint kan bli hjemme i Nord-Trøndelag i stedet for å gå verdenscupavslutningen i Canada - syns jeg rett og slett at han burde få et wild card av det internasjonale skiforbundet. Intet mindre for den moderne verdenscupens fremste ambassadør, både i og utenfor skisporet.

For Petter Northug trengs. Han er en unik idrettsmann på mange måter, og han har omtrent blitt større enn sporten han representerer. Langrennssporten har siden Northugs inntog i 2006 vært en profil som har levert for både millionvis av TV-seere, men også for mediene, publikum, arrangører og sponsorer. Northug har alltid hatt noe å by på. Selv når han ikke har sagt ett eneste ord til pressen, men bare trasket stum gjennom mixed zone, har det vært interessant å følge hans show.

Jeg tror Norges Skiforbund bæsjer på leggen når de velger å la Northug bli hjemme kommende helg.

Hvor interessant vil verdenscupavslutningen bli nå? Hvilke signaler sender Skiforbundet med å plukke han ut av et lag de aller fleste andre mener han hører hjemme i. 

Vil Skiforbundet rett og slett kvitte seg med sin kronjuvel? 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

Jeg er overbevist om at seertallene til NRK kommer til å være lavere enn vanlig og at PR-verdien FIS vil sitte igjen med etter minitouren i Quebec - Alex Harveys hjemby - ikke vil være på nivået som man skulle forvente. At Northug ikke er med påvirker definitivt mediedekning og -fokus. 

At Northug har slitt med formen denne sesongen er ingen hemmelighet. Men det ble likevel en sprintfinale i VM, det samme på skisprinten i Drammen. Samt en 8.-plass på femmila i Lahti. Konkurransen i det norske laget er beinhard, men formen til Northug har vært stigende. Dessuten passer minitouren i Quebec han bra med én sprint, to 15-kilometere, hvorav avslutningen er jaktstart. 

Og hvem har prestert mer enn Northug sett over tid? Ingen mannlig skiløper i alle fall. 

Men nå velger Norges Skiforbund å sette skikongen Northug på sidelinjen, mot hans egen vilje. Nei, nei. Ingen Quebec for deg, sier landslagssjef Vidar Løfshus, og henviser til at troppen på ti mann er tatt ut på bakgrunn av resultater gjennom hele sesongen, fra starten i Ruka.

Northugs verdi kan dog ikke kun måles i sekunder eller plasseringer. Han er langrennskongen og har gjort seg mer enn nok fortjent etter alle sine seire og sin særegne showmann-stil. Han har hovedrollen i langrennsverden. 

Man skulle tro Norges Skiforbund tenker at de har råd til å være foruten Northug. Men det er tvert om. 

Se til Sverige, med Johan Olsson. Svenska Skidförbundet setter ingen grenser for femmilsmesteren fra Val de Fiemme i 2013. Vil Johan Olsson være med, så er han med. Alle kjenner hans kapasitet og ingen i forbundet sutrer over at han også representerer privatlaget Team Santander. 

Norges Skiforbund sager i stedet over grenen de sitter på, og virker å ville kvitte seg med  mannen som har gjort så uendelig mye for norsk langrenn. 

Og når Northug helt utenom det vanlige ikke får gått alle renn etter planen denne vinteren, så får han ikke det minste hjelp fra dem som nå kan sole seg i glansen av interessen han på mesterlig vis har skapt for norsk langrenn. 

Det er helt ufattelig. 

Northug er et fenomen, som berører og vekker følelser. Han er langrennssportens Zlatan. Han bidrar også mer enn de fleste langrennsløperne gjennom en hel sesongen. Han er normalt med fra første stavtak på Beitostølen til det siste Skarverennet i april. Han deltar også ofte på konkurranser som Toppidrettsuka og Blink Skifestival om sommeren. 

Det Northug har gjort for å popularisere langrennssporten i stort og smått i Norge, og ut til hele verden, er etter mitt syn helt uvurderlig. Han har gjennom sin spesielle personlighet og kapasitet bidratt til store inntekter for så vel Norges Skiforbund, som FIS og alle mediebedriftene som får klikk på langrennssakene sine.

Petter er som sagt som Zlatan. Han sier hva han mener og gjør som han vil. Han stikker seg ut, og er heller ikke redd for å gi sitt eget forbund et realt stikk. Petter er Petter. Sånn er det bare. Det har vel alle forstått? 

For verdenscupen skyld, for FIS's beste, for å opprettholde et vist medietrøkk, så burde Petter Northug få et wild card til alle verdenscuprenn han vil delta i for resten av sin karriere.

Det må finnes plass til profiler. Om vi ikke har dem kommer både Norges Skiforbund og FIS til å få et stort problem.

Nei, utakk syns å være verdens, lønn, Petter ... 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

 

 

#langrenn #northug #verdenscup #norgesskiforbund #quebec #zlatan

Fullstendig kortslutning fra Seeberg etter Johaug-anken

Svarstad 20160623.
Therese Johaug under et pressetreff med langrennslandslaget for kvinner torsdag.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Sverre Seeberg - et hengivent medlem av skiklubben Ull på Oslos vestkant, men også visepresident i det Internasjonale skiforbundet - sier at han tror det kan være bra for norsk langrenn at Therese Johaug-saken nå er anket videre og skal behandles i idrettens voldgiftsdomstol CAS.

Fullstendig kortslutning, sier jeg. Lyset har gått. 

I flere av mine blogger her i Nettavisen har jeg hevdet at Therese Johaug-saken ikke handler om hvorvidt Dalsbygdas stolthet har vært dopet eller ikke. Saken er derimot en tragedie der sannheten fortelles for døve ører, og hvor skiguden Ull og de øvrige har lullet seg inn i prinsipper, et rigid regelverk og idrettspolitikk på høyeste nivå.

Når Sverre Seeberg uttaler seg i VG på denne måten er det ikke noe annet enn en bekreftelse på at Johaugs overseelse av varseltrekanten på leppesalvepakningen har blitt storpolitikk i idrettsverden. Jeg han ikke tolke Seeberg på noen annen måte enn at han mener at Johaug nå skal få ansvaret for å skulle renvaske norsk idrett generelt og norsk langrenn spesielt.

Seeberg sier: «Jeg tror det kan være positivt for norsk langrenn at Johaug-saken behandles av CAS.»

Jaha, Sverre. Det er nå én måte å se på det faktum at FIS ikke lenger oppfatter ditt lands skiforbund som troverdig, og heller ikke har tillit til domsutvalget fra det landet du representerer.


Sverre Seeberg. Foto: NTB Scanpix

Med andre ord: Jeg er redd Johaug har blitt offer i en idrettspolitisk suppe der FIS vil statuere et skrekkeksempel - Johaug-dommen! Dels for å skremme livet ut av alle utøvere og få hver og en av dem til å innse hvilket betydelig ansvar de har for hva de putter i kroppen. Og dels for å lekse opp for det norske skiforbundet, som har vært ekstremt fordømmende overfor andre nasjoner og deres positive dopingtester opp gjennom.

Nå skal Norge få! Og lære seg å oppføre seg (og feie for egen dør).

Til forskjell fra da Martin Johnsrud Sundby-saken ble framført for åpen scene på en pressekonferanse på Ullevaal stadion, har Norges Skiforbund inntatt en mye mer tilbaketrukken rolle i Johaug-saken. Skipresident Erik Røste gjorde alt han kunne for å forsvare Sundby. Det samme gjorde landslagssjef Vidar Løfshus. Ledelsens hule forsvarstaler ble ødeleggende for troverdigheten til norsk langrenn. For mange var det nok vondt og vanskelig å ta inn over seg at astmamedisineringen faktisk kunne oppfattes som et forsøk på å bedre prestasjonsevnen blant de norske utøverne. Spesielt etter at mediene avslørte at også friske løpere fikk astmamedisin for å forebygge luftveisproblemer. 

Nå er det Johaug som må ta smellen. 

Hun må betale hele regningen selv, nå som FIS gjør det klart at de ikke er fornøyd med verken hennes forklaring eller NIFs domsutvalgs avgjørelse.

Verken Røste eller Løfshus har virkelig stått opp for Johaug offentlig. I hvert fall ikke på samme måte som de gjorde for Sundby. Røste uttalte seg litt forsiktig tirsdag ettermiddag: «NSF er skuffet over at FIS anker dommen til CAS ... ». Det er vel kanskje det som er å være politisk korrekt? For en skipamp? 

Hva Sverre Seeberg mener er positivt med at Therese Johaugs mareritt skal forlenges og at saken skal dras enda en runde, nå gjennom CAS, klarer jeg virkelig å ikke å forstå. Hva er det som er positivt med at Johaug skal leve i utvisshet i flere måneder til? 

Johaugs skjebne - altså mennesket Johaugs skjebne - er altså ikke noe Seeberg tar hensyn til eller viser noe forståelse for. Den tanken finnes tydeligvis ikke i hans verden, og heller kanskje ikke bak stjernene og dit hvor skiguden Ull muligens holder til ...

Sverre Seeberg, Erik Røste og Vidar Løfshus med flere burde stå fram, og med kraft og myndighet forsøke å ta grep som kan løsne Johaug, i hvert fall litt, fra dette finmaskede garnet, spunnet på regelverk og idrettspolitikk, som hun sitter helt innsnørt i.

Antidoping Norge og Norges idrettsforbunds domsutvalg frikjente Johaug fra alle mistanker om systematisk og bevisst doping. Domsutvalget landet på 13 måneders utestengelse. Allerede der syns jeg Johaug måtte betale en altfor høy pris i forhold til hva hun har gjort. Straffen er brutal og setter dype spor både i Johaugs karriere og for henne som menneske.

I et regelverk der ikke en gang et bevist uhell kan få en straff som matcher feilen.

Det er mange som ikke er enig med meg. 

Det er mange som nekter å tro på Therese Johaug, og det er de som med skadefryd skriver i kommentarfeltene her på bloggen eller i sosiale medier at hun har fått en altfor lav straff.

Ja, vi skal ha et steintøft regelverk for å motvirke juks og doping i idretten. Enig. 

Jeg gjentar: Juks og doping. 

Men ikke for en menneskelig feil, som ikke er noen bortforklaring, men som gjennom et kryssforhør i en åpen høring er bevist som sant. 

Ingen andre saker i Norge har blitt gransket så grundig og fått mer oppmerksomhet enn Johaug-saken. Absolutt ingenting av det som har kommet fram verken i avhør, høringen, fra sakkyndige eller andre eksperter, være seg medisinsk eller juridisk, har tydet på at Johaug har dopet seg med vilje. Derimot er det klare bevis for at mengden ulovlig stoff som ble funnet i kroppen til Johaug er forenlig med bruk av leppesalven. Ikke noe annet. 

Regelverket har nulltoleranse. Ingen forklaringer i verden hjelper. Ingenting hjelper. 

Ikke engang flere bønner til skiguden Ull. 

Therese Johaug står nå ensom i FIS' skuddlinje - nå som FIS har besluttet å anke dommen på 13 måneder videre til CAS.

Jeg kaller Johaug-saken for et justismord. Noe som til og med den finske langrennsjournalisten Pekka Holopaien i Ilita Sanomat delvis støtter. «Regelverket er justismordet», sier Holopainen til VG. 

Det vil si at en svenske - altså meg - og en finne - Holopainen - begge skriver og mener ting som Seeberg, Røste og Løfshus burde brøle ut så det høres i hele skiverden: Vi behøver et rettssystem for idretten som, på samme måte som i sivilsamfunnet - kan behandle ulike saker for seg og komme fram til dommer som på rettferdig vis gir en straff som ligger på nivå med foreseelsen.

Men det har ikke vært så mye som et pip fra toppene i Norges Skiforbund som har nådd over grensen til Sverige en gang, så vidt jeg har hørt, lest og sett.

#langrenn #johaug #doping #fis #seeberg #anke

Falla fortjener mer skryt i media

LAHTI, FINLAND 20170302.
Ski-VM 2017 Lahti. 4x5 km stafett damer. Maiken Caspersen Falla viser frem gullmedaljen under medaljeseremonien etter seier på 4x5 km stafett for damer under ski-VM 2017 i Lahti, Finland, torsdag.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix

Den norske damelandslagstreneren mener at trippel VM-gullvinner Maiken Caspersen Falla har fått for lite skryt i pressen. Det har Roar Hjelmeset helt rett i. 

Sprinterne blir ikke hyllet på samme måte som distanseløperne i spaltene, være seg både i Sverige og Norge. Hvorfor det, kan man spørre seg. 

Falla er for eksempel allerede som 26-åring en av Norges mest framgangsrike kvinnelige skiløpere. Allerede som 18-åring tok Gjerdrum-jenta sin første pallplassering i sprint i verdenscupen. Nå er hun oppe i over 30 pallplasseringer. Hun har vunnet sprintcupen både i 2015 og 2016, og leder akkurat nå sprintcupen for den inneværende sesongen. 

Dessuten er hun en mesterskapsløper av ypperste klasse. 

* VM-bronse i sprint fra Val de Fiemme i 2013
* OL-gull i sprint fra Sotsji i 2014
* VM-gull i sprintstafett i Falun 2015, samt individuell bronse fra samme mesterskap
* Og nå: VM-gull i sprint, sprintstafett og stafett fra Lahti

Det er få norske langrennsløpere som både historisk og i nåtid som kan måle seg med Fallas internasjonale meritter. 

Likevel ... sprinteren Falla står fortsatt i skyggen til Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ingvild Flugstad Østberg. Når Hjelmeset påpeker at hans utøver fortjener mer skryt, er jeg den første til å holde med han. 

Personlig er jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om Fallas eksepsjonelle evne til å levere når det gjelder som mest. Hva er hennes nøkler til de fantastiske resultatene i VM og OL? En bedre formtopper finnes vel knapt! 

Medietekke eller ikke medietekke? Er det det som er spørsmålet? Tja, jeg har sett Falla på mange pressekonferanser, og hun er akkurat like dyktig som sine betydelig mer omtalte lagvenninner. Kanskje handler det rett og slett om at hun har havnet i «sprint-fella»? 

Sprinterne har generelt ikke samme status som distanseløperne.

I Sverige vant Bjørn Lund dobbelt OL-gull i Torino, men oppmerksomheten var aldri i nærheten av den samme som Per Elofsson fikk etter sine tre VM-gull - men uten et eneste OL-gull. Elofsson er fortsatt en av Sveriges mest populære skiløper gjennom tidende, og lever godt på oppdrag han har fått etter karrieren, som blant annet ekspertkommentator. Bjørn Lind er så å si bortglemt. Han har for øvrig jobbet i kinesiske Changchun et par år, for å få fart på det kinesiske Vasaloppet. 

Sprinteren Emilie Öhrstig vant et overraskende VM-gull i sprint i tyske Oberstdorf i 2005. Sammen med Marie-Helene «Billan» Östlund og Charlotte Kalla er de de eneste individuelle VM-gullvinnerne på damesiden i Sverige. Men i media er forskjellen enorm. Der Öhrstig forsvant inn i skyggene, lever «Billan» i høyeste grad fortsatt et liv i mediene - 30 år etter sin seier på 20 km fristil. Charlotte Kalla er en av landets aller mest omtalte idrettsutøver. Bare Zlatan er mer populær.

På samme måte som Falla, har Kalla også OL- og VM-gull. 

Men gjennom de norske mediene jeg følger med i, får jeg faktisk flere nyheter om Kalla enn om Maiken Caspersen Falla.

Berit Aunli, kalt «Gull-Berit», satt også dype spor mediemessig etter hennes suverene VM på hjemmebane i Oslo i 1982, da hun vant gull på 5 og 10 km og på stafetten. Men noe OL-gull, som Falla, det har hun ikke. Ørje-sønnen Ola Vigen Hattestad er et annet eksempel. Han er en av 2000-tallets mest framgangsrike skiløpere i Norge, med individuelle VM- og OL-gull, samt en totalseier i sprintverdenscupen. Etter at Hattestad tok sin første store mesterskapstittel i Liberec-VM i 2009, har jeg ikke sett han i mediene i noen særlig grad. 

De tradisjonelle skiløperne har mye høyere status, med Petter Northug junior om uovertruffen mediekonge.

Martin Johnsrud Sundby mangler fortsatt sin individuelle VM- og/eller OL-medalje (den kan komme på VM-femmila søndag), men også han slår Falla ned i støvlene når det kommer til medieomtale.

VM-suksesssen i Lahti kan bli et vendepunkt for Falla. Tre VM-gull er på godt, gammel Northug-nivå, og på nivå med det suverene Marit Bjørgen leverer. Fallas inntog på det norske stafettlaget, med en strålende førsteetappe og gull etter målgang, vil være med å høyne Fallas status og interessen omkring henne. 

Jeg håper Hjelmeset blir hørt. Falla fortjener mer skryt. 

Hun har vunnet alt og etter min oppfatning er hun en av Norges mest spennende skiløpere. 

Selv sier hun at hun ikke har noe mål om å bli rik og berømt og mye omtalt, men om jeg hadde vært Maiken Caspersen Falla hadde jeg nok lurt på hva som egentlig må til for å bli ordenltig populær i mediene. 

#langrenn #vm #lahti #falla #kalla #hattestad

Drømmebildet er at Bjørgen og Johaug deler seieren i OLs siste gren i Pyeongchang

Oslo 20140315.
Marit Bjørgen (t.v.) og Therese Johaug etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km fristil for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Da Marit Bjørgen tok sin 15. gullmedalje i VM-sammenheng etter skiathlon lørdag, sa hun til NRK rett etter målgang at hun deler gullet med sin utestengte venninne Therese Johaug. Tirsdag vant hun igjen, da på 15 km med individuell start.

Jeg tror hun kommer til å dele mer enn det med Johaug framover. Sammen kommer de nok til å sprenge startfeltet som dynamitt i Pyeongchang-OL 2018.

Therese Johaug har det vondt. Hennes lange utestengelse føles urettferdig hard for mange. Ikke minst for Dalsbygda-jenta selv og hennes nærmeste, inkludert treningskompisen og Johaugs store forbilde, Marit Bjørgen.

Marit Bjørgen har fått kritikk for at hun støtter Therese Johaug, til tross for at hun er utestengt for brudd på Wada-koden.
Noen svenske journalister, med Hasse Svens i spissen, klager. Det finnes få saker som er krtisik gransket så hardt som Therese Johaugs bruk av leppesalve. Hennes historie er bedømt av både Antidoping Norge og Norges Idrettsforbunds domsutvalg til å være sann. Derimot går det ikke an å komme bort fra at hun testet positivt for å ha en veldig liten mengde av et dopingklassifisert steroide i kroppen.

Men hvorfor skal ikke Bjørgen kunne støtte Therese Johaug? Som venn og som menneske?

Ekspertisen har kommet fram til at Johaug gjorde en feil, men ingenting har kommet fram om at hun skal ha dopet seg med vilje. Straffen for tabben er veldig tøff, men ifølge idrettens egne regler er det nulltoleranse som gjelder. Uansett hvor mye man kan bevise at «forbrytelsen» ikke er gjort med hensikt.

Det som skjedde lørdag var vakkert, men ikke uventet. Det var ventet at nordmennene skulle gå med et hjerte som banker for Johaug. Det var ventet at Marit Bjørgen skulle tenke på henne og savne henne i skisporet. Og tirsdag tok hun altså nok et gull uten Johaug jagende i sporet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

Therese Johaug har sagt at hun skal tilbake og akkurat det tror jeg innebærer at Fred Børre Lundberg må belage seg på å være heltidspappa for lille Marius i ytterligere en sesong. Mitt tips er at Marit Bjørgen vil avslutte sin helt fantastiske karriere på toppen av OL-pallen i sørkoreanske Pyeongchang.

Det vil være den optimale avslutningen for Bjørgen. Og det optimale comebacket for Therese Johaug. Duoen gjør hverandre bra, bedre, best.

Drømmebildet er at de deler seieren i OLs siste gren ? 30 kilometer.

Men først skal Marit Bjørgen ut og konkurrere om enda flere VM-gull, i stafett og på 30 kilometer fristil. Ingenting tyder på at noen skal kunne hindre henne i å holde fast ved sin støtte til Therese Johaug eller fra og bli VM-dronning.

#langrenn #skivm #lahti #bjørgen #johaug #ol

Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen!


Det ble helt stille på stadion i Lahti da Emil Iversen dro med seg hjemmehåpet i fallet på oppløpet i sprintstafetten. Foto: NTB Scanpix
 

Emil Iversen, og hans våpendrager Johannes Høsflot Klæbo, vant ikke VM-gull i team sprint denne gangen. Men Iversen vant definitivt folkets respekt gjennom motet han viste ved å stille opp for mediene etter krasjen. 

Idrett kan være helt fantastiske opplevelser som overgår det aller meste. Den kan være forferdelig smerte og de aller mest uventede ting kan skje.

Jeg har selv vært med på å ta imot et 40-talls VM- og OL-medaljører i mixed zone. Jublende glade og nesten euforiske av følelser som bobler gjennom kroppen. Da går alt så lett, både i og utenfor sporet. Alle er glade og mediene overgår hverandre i måter å formidle framgangen til sine lesere, seere eller lyttere.

Men, jeg har også tatt hånd om Jörgen Brink da han møtte veggen i VM-stafetten i italienske Val di Fiemme i 2003. Og som reporter har jeg fulgt jakten på Niclas Jonsson etter at han ødela Sveriges sjanser etter den første etappen på VM-stafetten på hjemmebane i Falun i 1993. 

I begge tilfellene Brink og Jonsson ville vi ha et svar på hva det var som egentlig skjedde. Trykket fra mediene var enormt og veien ut av det var bare én: Å ta tyren ved hornene og møte pressen. Det var tårevåte pressekonferanser. Det gjorde vondt i de flestes sjeler - til og med pressens - å takle de nærmest tragiske situasjonene. 

Møtene med mediene etter de heftige smellene er det jeg beundrer Brink og Jonsson aller mest for. 

For dem ble det også det første skrittet mot en normalisering av tilværelsen igjen. Brink og Jonsson kom tilbake. De hentet seg inn etter "sorgen" og "sjokket". Spørsmålene en hel skiverden funderte på fikk svar. 

Ingen tvang dem til å stille opp. Men de fikk begge klare råd om å møte pressen. 

Alternativet hadde vært at mediene selv skulle jage dem og bygge opp sine teorier på andre- og tredjehåndsinformasjon. 

Pressen og de aktives ledere har et stor ansvar når ekstremene situasjoner som Emil Iversen-fallet skjer. Ingen kan forvente at Emil Iversen bare noen minutter etter målgang, i en kaotisk sinnstilstand, skal kunne gi en klok analyse. 

Det første spørsmålet er jo "hvordan går det med deg?"

Norges skiforbund mente åpenbart at Emil Iversen var sterk nok til å ta et slikt første intervju i mixed zone med NRK. Men det intervjuet kunne med fordel ha vært mye kortere. Det var bra at Iversen fikk sagt noe, men det var ingen grunn til at han skulle bli stilt så mange oppfølgingsspørsmål at han til slutt endte med å disse seg selv så til de grader, at jeg opplevde det nedverdigende på hans vegne. 

Emil Iversen var satt ut. Han sto igjen som en mann, men hadde naturlig nok ikke rukket å gjøre noen ordentlige refleksjoner med det være seg trenere, ledere og trolig heller ikke presseansvarlig. 

Emil Iversen var sårbar. Han sier ting han ikke ville sagt om han hadde fått noen timers distanse til sin egen innsats i sprintstafetten. 

- Jeg er ikke lagd for å være en mesterskapsløper

- Jeg er en skam

- Jeg reiser hjem med en gang

I det NRK-intervjuet syns jeg reporteren holder kniven over Iversens strupe alldeles for lenge. Det ble som en hard dom skulle felles over en idrettshendelse i stedet for å få oppklarende spørsmål og svar. 

Avveiningen er også vanskelig for den presseansvarlige. Mediene må få gjøre sin jobb. Jeg har selv brutt intervjuer med Charlotte Kalla når jeg har vurdert det dithen at hun blir spurt ut i villrede og begynner å svare på en måte som er under hennes verdighet. De gangene hun ønsker å være lojal overfor pressen og stille opp, men at hun rett og slett ikke har rukket å samle tankene og håndtere følelsene. 

Emil Iversen måtte tåle mye "dritt" etter rennet. Spesielt i sosiale medier. Samtidig gikk landslagssjef Vidar Løfshus ut i NRK og ba Finland om unnskyldning. Jeg syns det var det beste Løfshus har sagt det siste halve året. 

Han smurte det finske sinnet med med norsk olje. 

Og da Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo senere på kvelden er gjester i NRKs VM-kveld, ble i hvert fall jeg faktisk glad på Iversens vegne. 

Han har rukket å hente seg inn. Han har fått diskutert hendelsen i ro og fred med treneren Arild Monsen, og sannsynligvis også Vidar Løfshus og kommunikasjonssjef Espen Graff eller medieansvarlig Gro Eide. 

Det så i hvert fall ut som Iversen var nogenlunde tilbake som den fine og glade gutten han er. Han definitvt moden for å takle de kritiske spørsmålene fra Ida Nysæther Rasch og Atle Bjurstrøm. 

Jeg tipper at nærmere en million norske TV-seere fikk med seg programmet. Åpenbart syns de aller fleste synd på Iversen. Det er emosjonelt sterkt å se han sitte i sofaen i studioet sammen med Klæbo. Og det første spørsmålet fra Nysæther Rasch er: "Hvordan har du det?" En myk inngang, og på ingen måte revolverjournalistikk. 

Iversen gir svar på tiltale og opptrer ikke bare som en "verdig taper", men viser også en stor vilje til at så fort som mulig bli ferdig med det som har skjedd, og gi Norge sitt bilde av kampen på oppløpet - med fem sekunders forsprang på noen av verdens desidert beste skiløpere - og sporbyttet som snyter både han selv og Finlands Ivo Niskanen for en gullduell. 

Spørsmålene i VM-studioet ga svarene. 

Og jeg er overbevist om at Emil Iversen har vokst som menneske og skiløper etter den innsatsen. 

Det var helt rett å stille opp. Han fikk noen tøffe spørsmål, ja. Men til forskjell fra smellene til både Brink og Jonsson var det ikke bare en løper som gikk ned eller ett lag som misset medaljen. Finland ble dratt med i fallet. 

Det er dem vi skal syns mest synd på fra denne dagen.

Emil Iversen viste mot og styrke i TV-sendingen. Han viste med all mulig tydelighet at han og Klæbo er fremtiden til Ski-Norge.

Den siden av Iversen hadde vi aldri fått se om ikke Norges Skiforbund og Iversen selv var så kloke at de stilte opp i VM-studioet der og da. 

Hadde han gjemt seg eller dratt hjem hadde han ikke fått en rolig stund med seg selv eller i pressen på flere dager. 

Jeg har bare én ting å si: Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen! 

Opp til Brå-bevis, Sundby!

Otepäa, Estland 20170219.
Martin Johnsrud Sundby under verdenscuprennene på 15km menn i Otepää søndag.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Norge måtte vente to tiår på at verdens beste skiløper, mellom mesterskapene, skulle vinne sitt første VM-gull. Oddvar Brå lykkes på 15 km på hjemmebane i Oslo i 1982. 

Nå venter alle på at Martin Johnsrud Sundby skal vinne det edleste metallet. Spørsmålet er om Røa-gutten fra Oslos vestkant kan bli like populær som jordbrukssønnen fra Hølonda, og om han lykkes med å få has på Ustjugov og kompani i Lahti.

Det er mange følelser ut og går rundt stålmannen Martin Johnsrud Sundby. Han har dominert i verdenscupen i flere år, og har vært relativt nær å ta denne ettertraktede gullmedaljen. I Oslo 2011 og i Val di Fiemme 2013 ble det bronse på 15 km og sølv på skiathlon. Sundby er inne i sitt femte VM. Han har aldri vært bedre, og mange unner han å få stå på toppen av pallen. Til og med meg. 

Men idrett er idrett.

Det lærte Oddvar Brå oss når han gang på gang bommet på formtoppen eller ble syk rett før eksamensrennet. Brås kamp før triumfen i Holmenkollen i 1982, og hans uforglemmelige stavbrekk og gull på stafetten på nasjonalarenaen, gjorde han til en folkekjær utøver til og med før han klarte å sette prikke over i-en. 

For Sundby er det litt annerledes. 

Nå har han stått i skyggen av Petter Northug junior, som stadig leverer i VM og OL, og Sundby har aldri vært den sentrale figuren i et landslagslag fullt av stjerner. Dessuten er ikke Sundby i sitt ess etter løpene, og klarer ikke å levere varemerkebyggende intervjuer i medie- og reklamesammenheng. 

Jeg er spent på reaksjonene. 

Etter utestengelsen etter feil bruk av astmamedisin, som var et brudd på Wada-koden (en sak Norges Skiforbund tok 100 prosent ansvar for) kan populariteten ha fått en alvorlig ripe i lakken. Men det kan også bli tvert om. At det norske folk lettere vil ta Sundby inn i sine hjerter etter alt som har hendt. At en seier i Lahti vil gjøre Sundby til 2000-tallets Oddvar Brå, både i by og bygd, og mellom fjorder og fjell. 

Sundby selv har i alle fall kommet seg gjennom sin største krise, det må vi jo tro, som skiløper. Han reiste seg etter to måneders utestengelse i sommer og har jobbet særs hardt for å slå tilbake mot alle som skulle tvile. Han er besatt av tanken på å vinne VM-gullet.

Jeg er 99 prosent sikker på at han kommer til å lykkes i Lahti. Kanskje er sjansen størst på 15 km klassisk med individuell start. I skiathlon (fellesstart) vil ha få det tøft med å skulle riste av seg sine argeste konkurrenter. Men alene er han sterkest. 

I skiathlon for herrer ser det ut som et åpent hav. Sundby er favoritten, men er avhengig av å komme seg løs før oppløpet. Der kan både landsmennene Sjur Røthe og Finn Hågen Krogh passere og snyte han for gullet. Der kan definitivt Sergei Ustjugov smette forbi, og til og med svensken Marcus Hellner kan overraske på sin favorittdistanse. Formen rapporteres også i Hellners favør. 

Og Sundby kan måtte regne med å høre ett og annet fra det finske publikummet. Spesielt om hjemmehåpene Matti Heikkinen og Ivo Niskanen er med i medaljestriden når det hele skal avgjøres. 

Løfshus tok en «Kong Gustav»

Lahti, Finland 20170221.
Landslagssjef Vidar Løfshus under tirsdagens pressekonferanse med de norske lederne før ski-VM i Lahti starter.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Plutselig satt de der i NRKs VM-studio i finske Lahti og var enige om å snakke med hverandre og ikke om hverandre i mediene. Symbolverdien for idretten var stor da Norges landslagssjef Vidar Løfshus og Sveriges langrennssjef Johan Sares røkte fredspipe og tok hverandre i hånda på direktesendt fjernsyn. 

Jeg har i flere blogger stilt spørsmål om Løfshus evne, eller nærmere sagt manglende evne, til å kommunisere med mediene. Arroganse, fravær av ydmykhet, samt manglende selvkritikk har skap unødvendig oppmerksomhet. 

Løshus forsvarstaler har ikke sjelden rammet Sverige og Johan Sares, til tross for at han selv er ansvarlig for en organisasjon med to ferske tilfeller av brudd på Wada-koden, og det faktum at hans nasjon har et langt mer liberalt syn på astmamedisinering enn det som gjelder i Sverige. 

Johan Sares har heller ikke vært sein med å svare frittalende når mediene har ringt ham og ønsket kommentarer om astmamedisiner og Løfshus' (negative) utspill om og mot «Tre Kronor» ... 

At representanter for to av verdens ledende langrennsnasjoner debatterer med mediene og ikke med hverandre har til tider bidratt til mange negative avisoppslag for langrennssporten. 

Men nå, endelig, har begge duellantene lagt sine respektive stridsvåpen til side. Det skal de ha heder og respekt for. Særlig ettersom det pågår et VM der utøvernes sportslige prestasjoner og reaksjoner bør komme først, om det ikke skulle dukke opp noe alvorlig som på riktig hører hjemme på bordet til de øverste lederne i skiforbundene.

Vidar Løfshus bekjenner overfor NRKs programleder Atle Bjurstrøm at han og forbundet er presset og at stresset det har medført har bidratt til at han har «skyti fra hofta» og at det han har sagt ikke alltid er hva Norges Skiforbund offisielt mener, men at flere av uttalelsene er av høyst personlig art. Jeg tipper at langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad har tatt Løfhus i ørene og bedt landslagssjefen både «göra en pudel» og beklage etter de verste overtrampene. Som at han mente at mediene hadde skylda for at Therese Johaug testet positivt på et forbudt stoff. (Det svenske begrepet «göra en pudel» brukes for øvrig når en person, etter å ha gjort noe galt, hardnakket hevder at han ikke har gjort noe galt, for så å tverr-vende og med store, våte øyne, ber om unnskyldning - gjerne via mediene.)

Løfshus gjorde det eneste rette da han satte seg i statskanalens sofa sammen med Johan Sares og forklarte at han vil legge bånd på seg selv gjennom resten av dette VM-et. Sares var sågar generøs mot Løfshus da han stilte opp i NRK-studioet med det budskapet at Sverige ikke er funnet skyldig i overtramp av noen Wada-koder. Men Sverige har derimot kritisert en kultur innenfor norsk toppidrett der synet på etikk og moral i forbindelse med astmamedisinbruk, spesielt hos de som ikke har diagnoser, oppleves som feil i Sverige.

Det er en stor og komplisert sak, der verken Løfshus eller Sares er sakkyndige og der til og med medisinsk ekspertise strider om hva som er rett eller feil. 

Nåvel. 

Nå er det «fred» mellom Sverige og Norge utenom skisporet.

Mediestrategisk minte Vidar Løfshus opptreden i NRK-studioet om den samme taktikken som Sveriges Kong Carl XVI Gustav pleier å bruke når han tramper i klaveret. Hans majestet pleier da å le, se framover, være offensiv og gla og si «nu vänder vi på bladet.» Akkurat som om ingenting har hendt og for at mediene ikke lenger skal titte i bakspeilet og grave i det som har vært. 

Den svenske monarken har lykkes bra med sin taktikk og har overlevd mer enn én krise i sin regjeringstid. Det gjenstår nå å se om Løfshus lykkes like godt i det lange løp som landslagssjef for Norge. 

Han gjorde uten tvil helt rett denne torsdagskvelden på TV hos NRK. Bra jobbet, Vidar! 

Lær av Petter Northug!

OBERSTDORF, TYSKLAND 20150103.
Landslagssjef Vidar Løfshus og Petter Northug etter lørdagens prolog i friteknikk i 1. etappe i Tour de Ski i Oberstdorf. Northug endte på tredjeplass.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vidar Løfshus og Petter Northug. Foto: NTB Scanpix
 

Her er en innrømmelse: Jeg elsker Petter Northug junior.

Til tross for at jeg er svensk og har jobbet mange år med blå-gule stjerner som Anders Södergren, Emil Jönsson og Calle Halfvarsson, som samtlige har fått så hatten passer av Mosvik-sønnens rappe tunge.

Men den gode Northug har alltid provosert med et glimt i øyet.  Han har bidratt til å skape dramaturgi og interesse for langrennssporten, på en måte som ingen annen skiløper har vært i nærheten av, siden han trådte inn på scenen i Sapporo-VM i 2007. Northug er full av følelser og adrenalin. Det er lett å både le og ty til tårer når han er i farta. Jeg har faktisk aldri hørt at noen av hans svenske konkurrenter har blitt ille berørt av hans stikk.

Alle forstår at Northug er bra for sporten. Han er mediekongen, den som skaper overskrifter og er taktikkgeniet som bidrar til at så vel VM-arrangører, publikum, forbund, mediehus, sponsorer og leverandører vår valuta for pengene. Nei, jeg har ikke glemt en vinglete biltur i Trondheim. Men han tok sin straff og kom sterkt tilbake.

Stjerner som Martin Johnsrud Sundby, Marit Bjørgen, Ivo Niskanen og Sergeij Ustiugov må alle se seg slått av Northug når det kommer til det som utspiller seg på pressekonferanser og i mixed zone. De er suverene skiløpere, men ingen emner for spotlighten på den store scenen.

Så, hvem skal overta plassen i rampelyset når Northug kun skal gå sprint og femmila i VM? Hvem skal sørge for overskrifter i mediene? Mitt stalltips akkurat nå er ? dessverre ? Vidar Løfshus. Norges landslagssjef virker å ha bestemt seg for å slåss mot alt og alle som har en mer kritisk oppfatning enn det han selv har, til antidopingarbeidet og om hans forbunds håndtering av etikk, moral og gråsoner i astmamedisineringen.

Løfshus inntok hovedrollen i Lahti tirsdag med en rekke oppsiktsvekkende uttalelser. Først lekset han opp for den svenske landslagssjefen Johan Sares fordi Sverige ikke har samme oppfatning om astmamedisinering som Norge. Og for at Sares ikke har lest hele rapporten om astmamedisinbruken i Norge. Ifølge avisen Expressen går Løfshus så langt at han fraråder Sares fra å uttale seg på samme måte i framtida: «Det skader bare den totale idretten i Skandinavia og Norden. De burde han forstå. Hans hovedjobb er å få inn sponsorer. Da tror jeg ikke at han skal snakke ned sporten mer enn han allerede har gjort», sier Løfshus ifølge Expressen.

Videre klagde Løfshus på Kikkan Randall som har løftet spørsmålet fram spørsmålet om antidopingarbeidet må skjerpes, og som har fått flere av utøverne i verdenseliten til å skrive under på et opprop til FIS om dette, noe som ble slått opp som toppsak i Nettavisen. Og så kom det en sak i Adressa og i TV 2 der Løfshus sa at medietrykket hadde bidratt til at Therese Johaug ble tatt med det forbudte stoffet clostebol i blodet, noe han senere på kvelden beklaget og trakk tilbake via en pressemelding.

Oi, oi, oi! Retorisk gjør Løfshus tre selvmål når han prøver å legge skylda bort fra seg og sitt forbund gang etter gang. Om han hadde vært klok ville han ligget lavt. Det er bare Norges Skiforbund som har gjort feil i Sundby-saken, og det er de som har bevisbyrden hos seg. Om Løfshus & Co. hadde lagt alle kortene på bordet på Sundby-pressekonferansen i juni ville skaden vært mindre. I stedet valgte han å ikke fortelle fullt ut om astmamedsinbruken, og det endte med en tsunami som skylte over han da TV 2 avslørte medisinering av friske utøvere.

Åpenhet, ærlighet og tilgjengelighet vinner alltid i lengden når det kommer til medierelasjoner. Det er fullstendig ubegripelig at ingen hos Norges Skiforbund har lært Løfshus å ikke undervurdere mediene og konsekvensene av lite gjennomtenkte uttalelser.

Nei, det er på tide å ta innover seg at ingen vil at Løfshus skal være den som stjeler overskrifter med dumme forsvarstaler til mediene. Ikke nå når vi skivenner vil ta del i alt som Petter Northug og øvrige profiler og favoritter skal i gang med VM. For mens Northug kan media og vet å få noe ut av presseomtalen, og dessuten har millioner av følgere som vil ha mer, mer mer ? så  har Vidar Løfshus ikke lært noenting i tiden etter at Sundby-saken ble offentliggjort.

Jeg hører mer enn gjerne på Petter Northug og hans likemenn og -kvinner i Lahti. Han får jeg definitivt ikke nok av.

Jeg håper virkelig at Northug vinner sprinten på torsdag, eller i det minste tar en medalje. Er man god nok for en finale i NM, kan man vinne VM-gull. Spesielt en som Northug, som så ofte er best når det gjelder.

Om Northug forlater Lahti etter sprinten og ikke går femmila finnes det ingen aktiv utøver som kan gi mesterskapet den nerven det fortjener, og til å få pressen til å koke som i en finsk vedfyrt sauna.

Men med Løfshus opptreden blir det bare kaldt som i Finskebukta.

Northug er sjefen uansett om han herjer i Teodor Peterssons vest på trening eller knekker alle oss svenskene. Det står rett og slett respekt av en fyr som har gjort langrennssporten til et show, og som har vunnet 16 VM-medaljer, hvorav 13 gull, som først og fremst skylder på seg selv når han innser at han ikke strekker til.

Så se og lær, Løfshus.

Still Løfshus og Røste til ansvar for hva som har skjedd i Johaug-saken

OSLO 20170125.
Therese Johaug på plass i lokalene på Ullevaal stadion før høringen i dopingsaken starter onsdag morgen.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Therese Johaug. Foto: NTB Scanpix
 

Therese Johaug-saken har blitt gransket til den minste detalj i Domsutvalget denne uken og et gedigent medieoppbud har fulgt med og dekket hennes kamp for å bli trodd og bli tatt på alvor, når hun har forklart seg om hvordan i all verden hun kunne teste positivt med et anabolt steroid i blodet.

Etter min mening er Therese Johaug delvis offer for en arrogant og svak ledelse i Norges skiforbund. Jeg skulle gjerne sett skipresident Erik Røste og landslagssjef Vidar Løfshus på «tiltalebenken» i det som burde være den neste store «rettsaken» i Ski-Norge. De flikker på sannheten og opptrer på en måte som utenfor den vernede bedriften som er Norges skiforbund, ville gitt dem sparken for lenge siden. 

Jeg har tidligere tatt til orde for at langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad burde bytte ut Vidar Løfshus og jeg har appellert til Ski-Norge om å avsette Erik Røste som den øverste ansvarlige for et forbund hvis troverdighet er i ferd med å undergraves til de grader under deres ledelse.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner sa følgende etter at Johaug i sitt vitnemål kritiserte skiforbundet når det kom til (den manglende) oppfølgingen rundt Antidoping Norge-kurset «Ren utøver»: 

«Det er skremmende. Det er en grov forsømmelse som rammer utøverne.»

Og hvem har det ansvaret? Etter min oppfatning er det Løfshus og Røste. Begge to, og spesielt Løfshus, burde reagert umiddelbart etter Sundby-saken, men de mislykkedes med å få landslagsutøverne til å gjennomføre et enkelt kurs. Og om ikke Løfshus fattet det selv, burde øverste leder Røste vært på han som en hauk. 

Det er rett og slett hårreisende klønete og likegyldig fra disse lederne.

TOBLACH, ITALIA 20150108.
Langrennssjef Vidar Løfshus (tv) og skipresident Erik Røste i målområdet under torsdagens 25km jaktstart i den 5. etappen i Tour de Ski i Toblach i Italia.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vidar Løfshus og Erik Røste. Foto: NTB Scanpix

Og ikke nok med det. Da Nettavisen intervjuet Løfhus om Antidoping Norges kurs i oktober, svarte landslagssjefen - på et direkte spørsmål: «Alle utøverne på landslaget har gjennomført kurset.» Det viste seg å være helt feil. Og da Nettavisen igjen torsdag konfronterte Løfshus med hans tidligere uttalelser svarte han bare at han «tok det for gitt».

Tok det for gitt? Ingenting kan tas for gitt, Løfshus! 

Vidar Løfshus prater nå altfor ofte «i nattmössan» - et svensk uttrykk for å prate tull - og fortsetter dessverre å undergrave troverdigheten til det norske skilandslaget. Og i bakgrunnen smyger president Røste seg rundt og oppfører seg mot mediene som om han var Norges egen Donald Trump. 

Troverdigheten i Johaugs forklaring bekreftes med all ønskelig tydelighet gjennom denne ukens høring. Det var munnkremen hun fikk av lege Fredrik Bendiksen som ga utslaget i Antidoping Norges dopingtest. Legen ønsker å ta på seg all skyld - og dette er dessuten legen Johaug har skrevet under en utøveravtale med skiforbundet om at hun skulle følge rådene til. Marit Bjørgen, med 17 års fartstid på landslaget, understreket i sitt vitnemål at hun ville gjort nøyaktig det samme som Johaug, nemlig å lytte til landslagslegen. Rognes-damens konklusjon var at det som har hendt med Dalsbygdas stolthet like gjerne kunne hendt henne selv eller en annen på landslaget. 

Les også: Johaug har fått sin straff - slipp henne fri!

Lege Bendiksen har det helt pyton etter å ha gjort sitt livs feilgrep. Akkurat som da doktor Knut Gabrielsen hadde det da det kom fram at han ikke hadde tolket regelverket rett før han rådga Martin Johnsrud Sundby, hvor Sundby også stolte blindt på sin lege. 

Feil kan alle gjøre. Til og med leger. Jeg har respekt for alle som kan erkjenne sine feil og brister. Som har mot og anstendighet nok til å ta på seg skyld eller ansvar i noe som har blitt feil. Legene har gjort det vi forventer i vårt samfunn, de har sagt sannheten. 

Vel, begge legene har hatt Løfshus som sjef. Og både Bendiksen og Gabrielsen står skolerett og beklager sine feil, så reagerer Løfshus med å ta antidopingarbeidet på hælen, eller i hvert fall ikke sette ned foten før det er for sent. Utøverkontraktene har under hans tid først blitt skrevet om når det har blitt avslørt at de har hatt store svakheter og/eller brister, samtidig som det interne antidopingarbeidet har blitt håndtert dårligere enn vi burde kunne forvente. 

Det kan rett og slett virke som om Løfshus ikke har forstått hvor alvorlig knekk landslagets troverdighet har fått under hans ledelse. Sundby-saken håndterte han ved å smile bredt under enkelte intervjuer, til tross for at hele ski-verden var dypt bekymret over hvordan verdens beste landslag kunne ha leger som ikke har kontroll på hvor store doser astmamedisin den regjerende skikongen har lov til å trekke inn i kroppen. 

Det ble heller ikke noe bedre når det kommer fram at Løfshus syns det er ok at ikke astmasyke utøvere kan bruke astmamedisin i forebyggende øyemed i håp om at de ikke skal utvikle problemer med luftveiene senere. 

De etiske og moralske grunnprinsippene innen idretten virker å være noe Vidar Løfshus av en eller annen grunn lukker øynene for eller ikke vil eller ikke makter å forstå. Hvorfor? 

Therese Johaug har fått betale en høy pris som følge av Løfshus svake ledelse når det kommer til antidopingarbeidet og som følge av skipresident Erik Røstes famøse oppførsel i forbindelse med offentliggjøringen av Sundby-saken - der både Røste og Løfshuss arroganse i møte med mediene slo kraftig tilbake mot skiforbundet. 

De ærlige, dyktige og respekterte utøverne til Norge fortjener et lederskap som tar dem på alvor og som ikke bidrar til at vi får oppleve flere fryktelige saker som den Therese Johaug står i nå. Hennes eget forbund har blitt Johaugs største fiende, der hun blant annet har underskrevet en utøverkontrakt der hun stilles krav om at hun skal følge landslagslegens råd, og hvor hun og de andre utøverne ikke stilles skikkelig krav til å gjennomføre kurset «Ren utøver».

De fleste av oss hører på sjefen og gjør som han eller hun vil, og følger med på hva sjefen mener. Det ligger en kultur i det. 

Slik jeg ser det tar ikke Vidar Løfshus og Erik Røste antidopingarbeidet alvorlig nok. De lever i sin egen verden og står bare og ser på mens Sundby og Johaug gråter sine bitre tårer for skjebnesvangre feil, og de har ikke gjort det som har vært forventet av dem når det kommer til å følge opp når Antidoping Norge serverer kunnskap om hvordan man kan lære seg å unngå dopingfeller. 

Det er som sagt på tide at flere enn Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug må forklare seg for eksperter og medier i en offentlig utredning om hva de egentlig gjør for å ivareta en ren og sunn idrett.

#langrenn #johaug #sundby #løfshus #røste #skiforbundet #doping #antidoping #renutøver #ledelse

Johaug har fått sin straff - slipp henne fri!

OSLO 20161027.
Theres Johaug snakker med pressen på Holmenkollen Park Hotel, torsdag.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Therese Johaug. Foto: NTB Scanpix
 

Therese Johaug har allerede fått en brutal straff for å ha brukt en dopingklassifisert leppesalve mot sine blodige, sprukne lepper. Så jeg mener at hun skal slippes fri umiddelbart etter høringen i domsutvalget. Dope seg gjør de utøverne som med hensikt bruker ulovlige stoffer for å øke prestasjonsevnen og skaffe seg en fordel.

Det mener jeg at Therese Johaug ikke har gjort.

Hun er uskyldig i doping i ordet rette forstand, og uansett hvor mye VGs Leif Welhaven forsøker å forklare hvordan Johaug har brutt dopingbestemmelsene, så mener jeg han tar feil. Therese Johaug-saken er etter mitt syn et justismord, der flere medier, med VG i spissen, har gjort én fjær til en haug med høns. 

---

3. mars 2015: VM i Falun er over og utslitt landet jeg på Gardermoen i Oslo for å hvile ut noen dager i leiligheten på Majorstua. Mens jeg slepte bagasjen min ut fra flyplassen traff jeg på et herlig, smilende ansikt. Det var Therese Johaug. 

- Men, hei! Så hyggelig å treffe på deg, utbryter hun og gir meg en stor og god klem, helt spontant og uanfektet. 

Det kjentes stort, litt som «en kong Harald». Bildene fra Holmenkollens kongetribune gikk gjennom hodet mitt, fra da Johaug vant 30 km fristil i Oslo-VM i 2011, og ga den stolte monarken en kjempeklem. 

---

Men det er absolutt ikke den klemmen som får meg til å skrive denne forsvarstalen for Johaug. 

Jeg, og mange med meg, har sett TV-innslaget NRK lagde fra treningsleiren i Livigno i september. Der så man tydelig Johaugs sprukne, blodige lepper. En blind kan kjenne smerten. Det så ille ut. Alle som har hatt en sprekk i huden vet hvor vondt det gjør. 

Det var dette som var starten. 

Therese Johaug behøvde medisin for sine leppeproblemer. Hun er bare et menneske tross alt, selv om vi er mange som har spurt oss selv om den dama egentlig er i stand til å kjenne smerte, etter å ha sett henne herje i skisporet i mang en gang. Nå trengte hun faktisk hjelp. 

Johaug trengte hjelp til å få underleppen til å leges. 
Johaug trengte IKKE hjelp til å øke prestasjonsevnen. 

Da skaden oppsto var i hun i særklasse den beste skiløperen i verden med 17 verdenscupseire i 2015/2016-sesongen. Dalsbygdas stolthet ba lege Fredrik Bendiksen om hjelp til sin smertefulle underleppe. Jeg er overbevist om at hun definitivt ikke ba om å få et anabolt steroid for å øke prestasjonsevnen sin. 

Nå har det hele blitt en vond farse, der det tidligere nasjonalikonet Johaug, har blitt naglet til korset. 

Jeg er selv journalist og støtter 100 prosent at hendelser som i Johaug-saken skal granskes kritisk. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor? 

Samtidig vet jeg godt hvordan mediene fungerer, og hvordan regelverket fungerer for de idrettsutøverne som har testet positivt. Vi er alle like for loven, heter det jo. Ja, sånn er det.

Men da må man også kunne se forskjell på planlagt doping og en ren utøver som får hjelp til å håndtere en smertefull skade av en lege med høy troverdighet. 

Vi vet jo alle at Johaug selger. Hun er mangemillionær mye takket være eksponeringen i mediene, og sitt vinnende vesen både i og utenfor skisporet. Dette har nå ført til fullstendig galskap blant journalister og medier som prøver å overgå hverandre i dekningen av saken og om meningene om Therese Johaugs forseelse. 

Det gjelder både norske, svenske og finske medier. 

Både følelsene og engasjementet, men også den kommersielle sprengkraften, har tatt helt overhånd og altfor få har klart å beholde føttene på jorda. Det virker som om ytterst få har anstrengt seg for å se nøkternt på hva som egentlig har skjedd. 

Ærlig talt, medier i Norge, Sverige og Finland, jeg har et par spørsmål til dere:

* Hvorfor skulle Johaug bevisst dope seg med leppesalve for å øke prestasjonsevnen?
* Er det noen av dere som på alvor tror at Johaug gråter og sterkt uttrykker sin fortvilelse på pressekonferansen bare for å lure omverdenen? 

Ja, Leif Welhaven i VG, det finnes regler og bestemmelser som idrettsverden har blitt enige om, for å forsvare en rettferdig og ren idrett. Det er bra. Problemet er bare at doping per definisjon betyr at man har tatt medisinene for å bedre prestasjonsevnen. Det er ikke det samme som at man har tatt en leppesalve for en ødelagt underleppe. Og det i god tro og med god grunn til å lytte til lege Bendiksen, som har bygd seg opp et rennomé for å være et petimeter, og som har vært vel respektert også langt utenfor Norges grenser. 

Leif Welhaven og jeg skriver egentlig om to ulike ting.

Han om en Therese Johaug som i lys av et regelverk om doping skal ha brukt en dopingklassifisert leppesalve for å øke prestasjonsevnen. Jeg om en Therese Johaug som på ingen måte søkte hjelp til å øke prestasjonsevnen, men som i et øyeblikk hadde behov for å lege underleppen sin - og som ulykkeligvis hadde en lege som akkurat da gjorde sitt livs feil. 

Er det rimelig at det skal koste Johaug minst 14 måneder utestengelse fra sin jobb? Og at hun hver dag skal framstilles som en jukser i tekster i mediene og som en gråtende landsforræder på bildene som legges ved tekstene?

Therese Johaug har fått verdens strengeste straff allerede - og for hva? For det jeg mener er harmløs og menneskelig oppførsel.

Ja, alle eliteutøvere har ansvar for hva de putter i kroppen. Om det nå er bevist at Johaug overså dopingmerket på pakken til leppesalven, er det naturligvis ikke bra. Men det er menneskelig. 

Jeg har jobbet med eliteutøvere på landslagsnivå i tolv år og jeg vet at mange av dem sier «dette kunne også ha hendt meg» om Johaug-saken. Vi stoler på våre leger, sånn er det bare. Spesielt en lege vi har opparbeidet tillit til over mange år. 

Johaug kan ha gjort en tabbe. Men aldri i livet at hun har gjort det med viten og vilje. 

I Sverige sier vi om mediene at «dem som hissas til skyarna kommer också att sågas jäms med fotknölnarna». Det ligger litt jantelov i det uttrykket. Johaug har, som Petter Northug, blitt nasjonalikoner gjennom den ekstreme mediedekningen. Mediehusene har også tjent millioner på annonser og salg takket være disse gallionsfigurene. Det gjør fysisk vondt å konsumere alle ville spekulasjoner og usaklige tekster om en utøver som har utrettet så mye.

Jeg fatter ikke hvordan kommentatorer som Welhaven i VG og andre resonnerer i sine analyser. Skal Therese Johaug sidestilles med bevisste juksepaver som Johan Mülegg for eksempel?

Etter mitt syn er det det Welhaven gjør når han lik en kommunal byråkrat kun peker på lovgivningen for dopingbrudd. På den måten forsterker han bildet av Johaug som en systematisk jukser overfor det norske folk. Og det er Welhavens jobb, både å argumentere for det og å skrive det. 

Men jeg klarer ikke å være enig i framstillingen hvor enn mye jeg gjerne vil ha en ren idrett. Også i slike avgjørelser må det finnes rettsikkerhet. Det er forskjell på lovbrudd og lovbrudd. 

Jeg har sett Johaugs beste venner Marit Bjørgen og Ingvild Flugstad Østberg gråte av fortvilelse over situasjonen Johaug har havnet i. Skulle de gråte, og i Bjørgens tilfelle stille som vitne, over en lagvenninne de mistenker at doper seg bevisst? Charlotte Kalla har gitt en offisiell og personlig støtte til Johaug, som er en god venn. Hvorfor skulle Kalla gjort det om hun trodde at en av hennes største konkurrenter dopet seg med anabole steroider? Jeg mener jeg har et ganske godt bilde på hvem Therese Johaug er som menneske og skiløper. Hun har alltid vært god eller best i skisporet. Hun er en varm person som bryr seg om andre. Hun er ikke en systematisk juksemaker. 

Ja, denne bloggen er en forsvarstale for Johaug. Om høringen og etterforskningen i Johaug-saken skulle vise noe annet enn at hun har tatt leppesalve for å fri seg fra smerte og for å lege de sprukne leppene, da lover jeg her og nå at jeg skal gå hele veien fra Söderhamn til Oslo - alle 55 milene til fots! 

Therese Johaug har allerede fått sin straff, og mer enn hun fortjener for sin bruk av leppesalven. Slipp henne fri - i rettferdigetens og idrettens navn, gjør det nå. 

Johaugs forseelse står på ingen måte i stil med det helvete hun har fått gjennomleve de siste månedene. Etter mitt syn er det et justismord i et idrettslig rettssystem, og et medietrykk som i jakt på klikk og penger ikke ser forskjell på maur og elefanter. 

#johaug #johaugsaken #leppesalve #langrenn #doping #høring #bjørgen #northug #flugstadøstberg #kalla #welhaven

Det er Stina-hysteri i Sverige - men hallo, har dere glemt Marit Bjørgen?

Oberstdorf, Tyskland 20170104.
Tour de Ski. 4 etappe. 10 km jaktstart kvinner. Stina Nilson vant og Heidi Weng t.v. ser beundrene på henne
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Heidi Weng (t.v.) og Stina Nilsson var to av de største profilene i årets Tour de Ski. Foto: NTB Scanpix
 

Det koker før ski-VM i Lahti.

Sverige og Norge kjekler offentlig om bruk av astmamedisin, etikk og moral. Den norske landslagssjefen Vidar Løfshus er glad for at han ikke kan svensk, fordi det skrives så mye ufint. I kommentarfeltene på sosiale medier ser vi støtt og stadig uttrykk som «svensk idiot» og «Norge er et råttent land», og ikke minst kan vi lese at Sverige var for feige da de vendte ryggen til Norge under andre verdenskrig og at Sverige ikke er velkommen i Nato ...

Langrenn vekker åpenbart sterke følelser. Og midt i turbulensen står ei trygg, rakrygget 23-åring fra Malungs dype skoger, som selv om hun ga sine norske konkurrenter noe å tygge på i Tour de Ski, fortsatt har føttene godt plantet på jorda. 

Sent mandag ettermiddag landet Sveriges nye heltinne Stina Nilsson på Arlanda flyplass. Der ble hun møtt av et enormt medieoppbud. Suksessen i Tour de Ski, der hun vant fire etapper og ble nummer tre til slutt, har fått Sverige til å drømme om gull og grønne skoger i Lahti når VM starter 22. februar. 

Til mine journalistkolleger må jeg dog mane til besinnelse. De må huske på at det er stor forskjell mellom Tour de Ski og et VM. Ikke minst må de huske på at det er stor forskjell på konkurranser med eller uten Marit Bjørgen. 

Langrennsekspert Tomas Pettersson i den svenske avisen Expressen, er en av mange journalister som advarer omverden - med brodden først og fremst rettet mot Norge - om et nær forestående tronskifte på damesiden i langrenn.

«Se opp, dronning Bjørgen - tiden har kommet for å abdisere», skriver Pettersson i en av sine kommentarer. 

Jaha, Tomas, la oss se på det. Stina Nilsson vant fire etapper i touren, hvorav tre var i distanseløp med motstandere som Heidi Weng, Ingvild Flugstad Østberg og finske Krista Pärmäkoski. Klart det står respekt av det. Men jeg er redd det svenske pressekorpset lider av alvorlig gledesrus, og at det vil føre til at Nilsson må bære altfor høye forventninger på sine skuldre når hun nå står foran sitt fjerde store mesterskap i karrieren. 

Jeg er også redd resultatene i Tour de Ski ikke akkurat forteller alt om styrkeforholdet mellom Sverige og Norge på damesiden. 

Tomas Pettersson skriver så følgende, med tittelen «VM blir et tronskifte»:

«Det är ju Björgen som är tänkt att bli VM-drottning i Lahtis. Det är Björgen som ska samla gulden. Det är Björgen som ska dominera. Men sorry, Norge. En 23-åring fra Malung är redo att ta över tronen redan nu.»

Det tror ikke jeg. 

Vi svensker må være realistiske, og innse følgende:

- Marit Bjørgen deltok ikke i årets Tour de Ski
- Ingvild Flugstad Østberg hadde stolpe ut i to etapper (stavbrudd og smørebom), men var likevel hakk i hæl på Stina Nilsson opp Alpe Cermis
- Da Heidi Weng og Østberg sammen satt fart, i den andre etappen i val Mustair, måtte Nilsson slippe
- Da Nilsson startet alene på 5 km (fri) i Toblach ble hun nummer 20, og tapte 50 sekunder
- Da Weng ikke orket å hjelpe Østberg med å dra i tet i Oberstdorf gikk det som det gikk, og Nilsson fikk perfekte forhold for sin spesialitet, vinnerspurten

Som svensk håper jeg selvsagt på at Nilsson skal ta gull i Lahti, men jeg mener det er gode grunner til å senke forventningene. 

De norske damene, med Marit Bjørgen (36) i tet, kommer sannsynligvis til å hjelpe hverandre med å holde tempoet oppe når startskuddet går i Lahti. Akkurat som de har gjort så mange ganger før, noe som blant annet har kjørt Charlotte Kalla i kjelleren i utallige fellesstarter tidligere. 

Jeg er overbevist om at Nilsson kan ta VM-gull i sprint og i sprintstafett. Men VM-dronning? Nei, det er er nok for mye å forvente i år. Dessuten regner jeg med at Nilsson vil velge bort noen distanser i VM. 

Likevel, hun kan overraske. Vi snakker tross alt om en «cool», balansert, harmonisk dame i sterk utvikling, og som hittil har vist seg fram med stor selvtillit og tøff besluttsomhet i alt hun gjør. Nilsson har en egen evne til å leve her og nå, og lar seg ikke stresse, og bekymrer seg ikke for det som skal skje i morgen eller neste uke. Hun tar dagene akkurat som de faller seg. Hun løser gjerne et kryssord, hører på radio, ser på reality-serier på TV eller reiser rundt til forskjellige fjellområder og bor i campingvogn med familien sin. 

Men, et urimelig og overdrevet press fra det svenske folket - samt den ekstremt sterke konkurransen hun møter i Marit Bjørgen, Ingvild Flugstad Østberg, Heidi Weng, Astrid Urenholdt Jacobsen og Maiken Caspersen Falla - vil definitivt påvirke en som skal bli hele verdens skidronning i Lahti.

VM er ikke det samme som Tour de Ski. I VM må man kjempe i en betydelig tøffere krig for å lykkes. Det gjelder selvsagt også for Stina Nilsson - og det må ikke pressen glemme.

#langrenn #stinanilsson #maritbjørgen #ingvildflugstadøstberg #ski-vm #lahti #tourdeski #tomaspettersson #sverige #norge

Ta ikke Tour de Ski for gitt

Val di Fiemme, Italia 20160110.
Tour de Ski- 8 etappe fri teknikk opp
Rødt, hvitt og blått. Therese Johaug vant Tour de Ski forrige sesong. Foto: NTB Scanpix
 

For et år siden sto jeg på toppen av monsterbakken Alpe Cermis i italienske Val de Fiemme og så Norge vinne tredobbelt i dameklassen i Tour de Ski for andre året på rad. Det var en maktdemonstrasjon uten like, med Therese Johaug øverst på pallen foran Ingvild Flugstad Østberg og den evige Tour de Ski-treeren Heidi Weng. I herreklassen var det dobbelt norsk - Martin Johnsrud Sundby foran Finn Hågen Krogh.

Norge tapetserte seierspallen.

Da jeg presset meg ut av det røde havet i målområdet og gikk til gondolbanen for å ta meg ned til hotellet for å slikke sårene sammen med de svenske langrennslandslagene, kjentes det hele i grunn som en vinterutgave av en 17. mai-feiring.

Den norske nasjonalsangen hørtes mellom alpetoppene gang etter gang, og feiringen i det norske laget virket ikke å ha noen grenser. Det var et vakkert idrettsøyeblikk.  

Men var det et godt øyeblikk for utviklingen av Tour de Ski, som for ti år siden ble langrennsverden svar på sykkelsportens viktigste medieprodukt, Tour de France?

Det kan man spørre seg. Hvor interessant er det egentlig for det internasjonale TV-publikummet å følge med på en tour som er så kraftig dominert av nordmenn?

Det internasjonale skiforbundet FIS, bør være nervøse over utviklingen.

Om jeg fikk bestemme skulle alle landslagsløpere i langrenn, uansett nasjonalitet, ha det svart på hvitt i sine utøverkontrakter med sine respektive forbund at Tour de Ski er obligatorisk.

Hvorfor?

Jo, fordi Tour de Ski er livsviktig for verdenscupens fremtidige overlevelse og for mediedekningen av langrennsporten.

Mediene satser millionbeløp på Tour de Ski. Uten de beste utøverne - og med de, den høyeste troverdighet og prestisje - er jeg redd for at interessen vil synke og at produktet Tour de Ski vil utkonkurreres av andre mer medievennlige idretter og konkurranser.

Jeg sitter for eksempel bare og venter på at skiskytterne skal lansere sin egen Tour de Ski i Mellom-Europa, der de største tungvekterne i sponsorverden befinner seg, de som kan pumpe inn store beløp for en mulighet til å synes for hele verden.

Uten Tour de Ski ville verdenscupen i langrenn bli en smal sak, kanskje til og med tynnere enn kombinert verdenscupen - som tross alt har aktive topputøvere fra flere nasjoner og ofte nervepirrende avslutninger.

Når det nå sist ble holdt verdenscup i langrenn i franske La Clusaz ble kontrasten svært tydelig gjennom TV-skjermen.

I damestafetten deltok 13 nasjoner, flere av dem med B-lag. Det gjaldt blant annet Sverige, Finland og USA. Ingvild Flugstad Østberg avgjorde stafetten på den første kilometeren og Norge kunne i prinsippet defilere hjem seieren uten den minste spenning eller dramatikk for være seg TV-seere eller de ytterst få publikummerne som hadde forvillet seg ut på den franske tundraen. Samtidig med dette kjempet skiskytterne om pallplasser i verdenscuprennet som ble avholdt i tsjekkiske Nove Mesto. Der var det 35.000 på tribunene og en makeløs stemning da hjemmefavoritten Gabriela Koukalova frelste hjemmepublikummet med å vinne jaktstarten for kvinner foran tyske Laura Dahlmeier og italienske Dorothea Wierer.

Det kjentes som to ulike verdener å oppleve La Clusaz- og Nove Mesto-verdenscupene på TV. Forskjellen på underholdningsverdien, bredden i toppen og ikke minst på stemningen var høyst påtakelig. Den var enorm.

Tilbake på toppen av monsterbakken i fjor kunne jeg uansett ikke unngå å glede meg over mine norske venners triumfer og deltok selv i «kramkalaset» som fulgte etter målgang. Men jeg kunne heller ikke unngå å tenke litt på den tysk-østerriske hoppuka som drar fulle hus år etter år, og hvor flere nasjoner er med i tetstriden.

Hvordan skal så Tour de Ski ende denne gangen?

Norge kan naturligvis ikke slå ned på takten og dele ut sekunder og minutter for at andre nasjoners utøvere skal kunne være med å slåss om pallplassene. Norge gjør akkurat slik man skal - de satser alt med de beste utøverne til start - og får dermed også best mulig eksponering som i sin tur generer fortsatt gode avtaler med sponsorene.

Slik er det ikke for alle.

I Norge anser langrennsstjernene Tour de Ski som viktig uansett om det er mesterskapsår eller ikke. Det er steinhard konkurranse om å kapre en av plassene i touren. Alle nasjoner har dog ikke lik innstilling som nordmennnene.

Sverige har for eksempel ikke hatt sitt beste lag på plass i Tour de Ski på flere år. Årsaken er blant annet at de har prioritert VM- og OL-forberedelser. Marcus Hellner er sågar den svensken som opp gjennom årene har vist seg å elske den ekstreme utfordringen mest. I fjor kom den beste svenske i herreklassen på 30. plass. Samtlige av lagkameratene startet i fellesstarten før monsterbakken.

Hvor lang tid vil det ta før sponsorene av verdenscupen i langrenn vil vegre seg for å spytte inn mer penger, når kronjuvelen i verdenscupen, Tour de Ski, verken fornyer seg - med for eksempel grener eller stiler - og når heller ikke alle de største langrennsstjernene tar touren på alvor?

Og hvordan er det mulig å legge deler av touren på avsidesliggende steder som Lenzerheide i fjor og dalbyen Val Mustair, på grensen mellom Sveits og Italia, i år? Hvorfor satser ikke arrangøren heller på å legge etappene til steder der det finnes folk, som Davos, Seefeld, Praha og Düsseldorf, for å nevne noen gode eksempler.

Petter Northug jr., Marit Bjørgen og Therese Johaug har vært en lykke for FIS, som desperat behøver store, profilsterke navn til å markedsføre sporten med. Ikke minst i Tour de Ski. De har opp gjennom årene blitt profilert som langrennssportens største kjendiser - på toppen av plakaten. De har levert alt det mediene kunne ønske seg og vil ha for å kunne skildre en selgende dramaturgi til konsumenter foran TV-apparatene, radio, papiraviser og nettaviser. At verdien av Northug, Bjørgen og Johaugs innsats i sporet har vært formidabel for FIS er det ingen tvil om.

I år kommer ingen av de tre stjernene til start i Tour de Ski.

Northug sliter med formen og skal lade batteriene hjemme i Trøndelag. Bjørgen har valgt å legge inn en treningsperiode for å være i form til VM i Lahti, og for å ha tid sammen med lille Marius. Johaug er suspendert og under etterforskning for å ha brukt en dopingklassifisert krem på sine sprukne lepper i høst.

Til start kommer imidlertid Martin Johnsrud Sundby, som er ferdig med å sone sin utestengelse for bruk av astmamedisin i doser som passer en kols-pasient, og som har mistet en av sine tre totalseire i Tour de Ski på grunn av den feilaktige medisineringen.

Sundby blir naturligvis en av de store forhåndsfavorittene i touren. Han er på forhånd nummer én i verdenscupen, og det store spørsmålet blir om folket våger å ta han inn i sine hjerter igjen. Våger vi å stole på Sundby?

Ja, jeg tror det.

Men man kan ikke forvente at hans forseelse bare skal blåse ut av folks bevissthet over natten. Sundby har med seg en dom i ryggsekken og den er ikke lett å bære når vi prater om merkevarebygging, verken for han personlig eller for Tour de Ski.

Samtidig skal vi ikke glemme at skiverden igjen er i ferd med og bli rystet av nye skandaler, der russiske løpere nå er under etterforskning for dopingbruk. En bløt klut har lagt seg over langrennssirkuset før vi nå skal i gang med denne sesongens Tour de Ski. Troverdigheten er vaklende på flere fronter, og mange undrer seg over hvor sporten egentlig er på vei hen.

Det vil finnes en grense for hva sponsorer, medier og publikum tåler, og orker å tilgi.

Hvor lenge vil bedrifter satse millionbeløp på noe som ikke lenger kjennes soleklart ekte, ærlig og rent? Hvilke konsern vil assosisere seg med juks, løgn og bedrag, gråsoner og tvilsomme forbilder?

I år kommer jeg til å følge Tour de Ski hjemme fra sofaen. Det blir dog med med blandede følelser for dette langrennssirkusets skarpeste produkter, ved siden av OL og VM.

Varemerket Tour de Ski er fortsatt hett, men det er noe hele skiverden må verne om og forsøke å utvikle for at sporten skal leve godt også i fremtiden. Det er i alles interesse, og alle involverte har et ansvar. FIS, de nasjonale skiforbundene, utøverne og arrangørene. Vi har ikke råd til flere nedslående skandaler.

Og langrenn trenger sårt nye plakatnavn, som rakrygget kan bære arven fra Northug, Bjørgen og Johaug videre, som de har båret arven fra mindre profilsterke enere som Dario Cologna og Justyna Kowalczyk før dem.

Fjorårs-toeren Ingvild Flugstad Østberg har alt som kreves for å bli den nye store mediefavoritten blant damene. Det samme har amerikanske Jessica Diggins.

Mitt drømmescenario i dameklassen er at Jessica Diggins, Stina Nilsson, Krista Pärmakoski, Ingvild Flugstad Østberg, Heidi Weng og Charlotte Kalla går ut på den siste etappen med 30 sekunders intervall. Diggins ville vært en perfekt vinner. Det ville gått et ekko over Atlanteren. En ny nasjon øverst på pallen, det ville hele skiverden vunnet på.

I herreklassen ser jeg gjerne at det blir en sluttduell mellom Finn Hågen Krogh, svensken Marcus Hellner og kanadiske Alex Harvey. I den ideelle verden dukker det opp en tysk, fransk og italiensk langrennsløper i teten i både dame- og herreklassen, som kan være med å kjempe om gull.

Vi hadde så absolutt behøvd en skräll. Som da Charlotte Kalla i 2008 sensasjonelt vant den andre touren, etter å ha knekt finske Virpi Kuitunen opp Alpe Cermis. 103 millioner TV-seere så den etappen, i hele verden.

FIS har produktet. Men det er ingen selvfølge at det vil bestå. Tour de Ski må ikke tas for gitt. Alle må bidra. Ellers kan Norge fort vinne i stykker spenningen, mens andre nasjoner søvnig sitter på sidelinjen og ser på, og ikke innser alvoret før løpet allerede er kjørt og det er for seint.

#langrenn #tourdeski #johaug #bjørgen #northug #sundby #østberg #norge #sverige #sponsorer

Kloke kvinner kan bli Skogstads redning

Beitostølen 20161116.
Langrennssjef Vidar Løfshus t.v. på pressekonferanse på Beitostølen sammen med langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad på pressekonferanse før sesongen 2016-2017.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
F.v. landslagssjef Vidar Løfshus og langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad. Foto: NTB Scanpix
 

For tre år siden sto jeg sammen med min navnebror Torbjørn Skogstad, lederen i den norske langrennskomiteen, og så på sirkusakrobatikk av høy klasse. Norge hadde fortsatt feiringen av nok en seiersrik verdenscupdag der vi sto på Scandic hotell Lugnet i Falun. En ring av norske og svenske ledere fulgte spent med når Thereses pappa Thorvall Johaug fra Dalsbygda sto på hendene på en stol i foajeen.

Hvilken balanse!
Hvilken smidighet!
Hvilket mot!

Imponerende ferdigheter, absolutt! En karakteristikk som i grunn også passet på den røde armeens ledelse, for hvordan de norske lederne evnet å organisere og utvikle en nasjons kulturarv, som er langrenn.

Lite kunne jeg og Skogstad ane, der vi sto, at det skulle bli et helt annet sirkus sommeren 2016. En farse med astmamedisiner, forstøverapparater og undergravd troverdighet i hovedrollene.

Jeg så med egne øyne at pappa Johaug landet elegant på føttene. Jeg glemmer aldri gleden og samholdet mellom de svenske og norske lederne. Latteren, spøkene og kommentarene som hører til når vi møtes både i og utenfor skisporene.

Spørsmålet nå er om min venn Torbjørn Skogstad kan lande hele debatten og gjenopprette «ordning och reda» for nordmennene. Slik jeg kjenner han er han definitivt hel ved, og når jeg har sett Troms-karen på Skiforbundets pressekonferanser har han til forskjell fra de andre lederne i NSF signalisert trygghet, ro, ydmykhet og vært samvittighetsfull. I Aftenposten leste jeg dog nylig en stor reportasje om Skogstad. Han var åpen og rakrygget, men helt fullstendig uten forslag til løsninger og uten en handlingsplan for hvordan han skal få den folkekjære ski-idretten ut av knipen.

«Det er min bekymring, at de ikke tror på oss lenger, at de tror vi jukser.» Det var et av sitatene til Skogstad i Aftenposten. Langrennskomitelederen uttalelse viser at krisen ikke bare handler om toppene i Skiforbundet, men også om de frivillige, om ungdomstrenerne og hele bredden ?

Skogstad har all grunn til å være urolig.

For hva slags forbilder har egentlig Norges skiforbund om dagen?

Det er veldig bekymringsfullt at få i ski-verden tror på Norge lenger. Det føles så trist og vemodig å måtte konstatere at den nasjonen som var ledende i utviklingen, og som har så mange dyktige ledere, utøvere og frivillige, ikke makter å åpne ørene for omverdens reaksjoner på temaer som astmamedisin til ikke-astmasyke og forstøverapparat i smøretraileren.

Hvorfor forsvarer Norge noe som den øvrige ski-verden syns er helt feil etisk sett? Hvordan kan vi stå så langt fra hverandre i synet på hvordan en i utgangspunktet kjernesunn idrett skal bedrives? En sport hvor vi har fått fram forbilder som fortsatt preger den nye generasjonens langrennsløpere og som er superattraktive hos sponsorer, og som står fram som helter i mediene med sine flotte prestasjoner.

Kort sagt, alt dette bygger varemerket «langrenn», og langrenn bygger i stor grad varemerket «Norge». Det er en del av kjernen i folkesjelen. Sunne holdninger som allmennheten kan identifisere seg med. Ha empati med, kjenne omsorg for.

I Sverige henger vår oppfatning av Norge og det norske tett sammen med langrenn, i hvert fall for oss voksne. Alt fra Brenden og Brusveens bravader, Ole Ellefsæter, Harald Grønningen, Gjermund Eggen, Jentut?n, Oddvar Brå, Berit og Ove Aunli, Vegar Ulvang, Anette Bø, i sin tid ?

? til Bjørn Dæhlie, Bente Skari, Kristin Størmer Steira, Marit Bjørgen, Petter Northug, Therese Johaug og Ingvild Flugstad Østberg. Norske helter som med sin kraft og stil banker svensker, og som via mediene setter tydelige avtrykk i bildet på Norge, det norske folk lynne og stolthet.

Vi svensker kjenner godt uttrykk som «ut på tur, aldri sur», Kvikk-Lunsj og appelsiner og uendelige fine spor over fjellet. Vi oppfatter den norske kulturen er sterkere enn den svenske og vi syns bildet på den norske skikulturen er vakker og fin, og ikke minst betydningsfull for rekruttering av nye stjerner.

Skogstad står nå som fjellet Mannen og vipper, og det hele kan ende med et fall herfra til månen om han ikke setter ned foten og får alle, fra skipresident Erik Røste til landslagssjef Vidar Løfshus, til å forstå alvoret i den situasjonen verdens skinasjon nummer én har havnet i.

Det handler om etikk og moral. Om framtiden, troverdighet, tillit, åpenhet og ærlighet. Det handler om å finne balansen som Thorvall Johaug demonstrerte der han med et smil om munnen sto på hendene på stolen i Falun.

Respekten for Norge er ikke som den har vært. Jeg tror den enorme norske framgangen har gått deler av langrennsledelsen til hodet. Prestasjonene og framgangen har vært uten sidestykke i mange år og utøverne har knust all motstand. På veien har ydmykheten til de øverste lederne i Skiforbundet forsvunnet.

Det oppleves som om de tenker slik:

  • Vi skal være størst, best, vakrest! Koste hva det koste vil.
  • Vi har rett. Resten av verden tar feil. Uansett.
  • Vi skal gi svarene vi syns er riktige og det som passer oss, godt hjulpet av mediekonsulenter som koster oss det hvite i øyet.
  • Vi har ingen planer om å endre oss med mindre regelverket tvinger oss til det.
  • Vi skal ikke ta til oss kritikken. Vi skal kjøre vårt løp, og søren ta den som kritisk gransker oss inn til margen, som TV 2-veteranen Ernst A. Lersveen.

Når de er sagt, Torbjørn Skogstad kjennes tross alt ut som rett mann på rett sted. Men til Aftenposten sier han at han mener det er feil å sparke ledere i den situasjonen Skiforbundet er i nå. Dermed uttrykker samtidig Skogstad tillit til den kommandobrygga som har kjørt norsk langrenn ned i en alvorlig troverdighetskrise. Skogstad mener sågar at de personene i ledelsen som har vært gjennom så krevende saker som Sundby- og Johaug-saken vil komme sterkere ut av det ?

Men kjære Torbjørn, akkurat det løser vel ikke problemet? Det vil vel ikke gjenopprette tilliten?

Løfshus må ta et stort ansvar for håndteringen av to ekstremt oppsiktsvekkende dopingsaker, og dessuten ta ansvar for at landslagets avgjørelse om å fortsette og bruke astmamedisiner i ulike former.

Løfshus må byttes ut.

Jeg vil også anbefale Ski-Norge å bytte ut president Røste for å få inn friskt blod på toppen. Inn med en person som står for et ekte, ærlig og ydmykt lederskap.

Både Løfshus og Røste har gjort mye bra oppgjennom årene, men det er det med dem som ledere og ansvarlige at Norges troverdighet har blitt undergravd så til de grader dette året.

Therese Johaug har etter min mening fått betale en svært dyr pris for sin forseelse på grunn av hvordan Løfshus og Røstes bommet så kraftig med den latterlige pressekonferansen i Sundby-saken og etterdønningene av den. Troverdigheten havnet i grøfta der og da og det har definitivt Johaug fått lide for når hun har forsøkt å forklare sin uskyld.

Langrennsledelsen har havnet i en ond sirkel og skadene har allerede skjedd. Løfshus og Røste er ikke framtiden.

Jeg skulle likt å se navn som Bente Skari, Guri Hetland, Grete Ingeborg Nykkelmo inn i ledelsen. Eller en annen av mange dyktige kvinner som kan skisport, og langrenn spesielt, og som møtes med respekt for sine tanker, vurderinger, ideer og kunnskap. Inn med litt kvinnelig forstand. Sunn fornuft.

Slipp prestisjen, Ski-Norge, og se det store bildet. Det er at hundretusenvis av skielskende hjerter, fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør, banker for sporten. Hør på omverdens reaksjoner.

Troverdighet er alt. Nå og i fremtiden. Alltid. Sammen har vi en kulturarv å forvalte, som betyr så mye for konge og fedreland i Norge så vel som i Sverige. Det er både kvinner og menn som har banet vei for oss som lever her og nå. I det siste er det bare å erkjenne at disse mannfolkene ikke har lykkes særlig bra med å forvalte denne arven.

Det er på tide at Ski-Norge og Skogstad tar grep for å vinne tilbake respekten fra den øvrige ski-verden. Det kan ikke bli sånn at Norge skal stappe hodet i sanden og lukke øynene for hva alle andre mener. Arroganse, gråsoner og døve ører er ikke akkurat det Ski-Norge historisk har blitt forbundet med.

Thorvall Johaug kunne fort ha mistet grep og balanse der han brisket seg med sin håndstående i foajeen den kvelden i Falun. Men pappa Johaug hadde smidigheten og motet, og det som måtte til for å gjennomføre dette sirkusnummeret. Nå er det Ski-Norge og Skogstad som behøver de samme ferdighetene hvis de skal klare å unngå at hele det norske glansnummeret skal havne helt skeivt og totalskade sin troverdighet.

Jeg ser gjerne Thorvall stå på hender igjen, til applaus fra både norske og svenske skiledere. Gjerne en ettermiddag Therese har vunnet igjen. Og absolutt med en ny norsk landslagssjef og skipresident på første rad.

#langrenn #ski #kulturarv #løfshus #røste #skogstad #johaug #norgesskiforbund

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen