Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen!


Det ble helt stille på stadion i Lahti da Emil Iversen dro med seg hjemmehåpet i fallet på oppløpet i sprintstafetten. Foto: NTB Scanpix
 

Emil Iversen, og hans våpendrager Johannes Høsflot Klæbo, vant ikke VM-gull i team sprint denne gangen. Men Iversen vant definitivt folkets respekt gjennom motet han viste ved å stille opp for mediene etter krasjen. 

Idrett kan være helt fantastiske opplevelser som overgår det aller meste. Den kan være forferdelig smerte og de aller mest uventede ting kan skje.

Jeg har selv vært med på å ta imot et 40-talls VM- og OL-medaljører i mixed zone. Jublende glade og nesten euforiske av følelser som bobler gjennom kroppen. Da går alt så lett, både i og utenfor sporet. Alle er glade og mediene overgår hverandre i måter å formidle framgangen til sine lesere, seere eller lyttere.

Men, jeg har også tatt hånd om Jörgen Brink da han møtte veggen i VM-stafetten i italienske Val di Fiemme i 2003. Og som reporter har jeg fulgt jakten på Niclas Jonsson etter at han ødela Sveriges sjanser etter den første etappen på VM-stafetten på hjemmebane i Falun i 1993. 

I begge tilfellene Brink og Jonsson ville vi ha et svar på hva det var som egentlig skjedde. Trykket fra mediene var enormt og veien ut av det var bare én: Å ta tyren ved hornene og møte pressen. Det var tårevåte pressekonferanser. Det gjorde vondt i de flestes sjeler - til og med pressens - å takle de nærmest tragiske situasjonene. 

Møtene med mediene etter de heftige smellene er det jeg beundrer Brink og Jonsson aller mest for. 

For dem ble det også det første skrittet mot en normalisering av tilværelsen igjen. Brink og Jonsson kom tilbake. De hentet seg inn etter "sorgen" og "sjokket". Spørsmålene en hel skiverden funderte på fikk svar. 

Ingen tvang dem til å stille opp. Men de fikk begge klare råd om å møte pressen. 

Alternativet hadde vært at mediene selv skulle jage dem og bygge opp sine teorier på andre- og tredjehåndsinformasjon. 

Pressen og de aktives ledere har et stor ansvar når ekstremene situasjoner som Emil Iversen-fallet skjer. Ingen kan forvente at Emil Iversen bare noen minutter etter målgang, i en kaotisk sinnstilstand, skal kunne gi en klok analyse. 

Det første spørsmålet er jo "hvordan går det med deg?"

Norges skiforbund mente åpenbart at Emil Iversen var sterk nok til å ta et slikt første intervju i mixed zone med NRK. Men det intervjuet kunne med fordel ha vært mye kortere. Det var bra at Iversen fikk sagt noe, men det var ingen grunn til at han skulle bli stilt så mange oppfølgingsspørsmål at han til slutt endte med å disse seg selv så til de grader, at jeg opplevde det nedverdigende på hans vegne. 

Emil Iversen var satt ut. Han sto igjen som en mann, men hadde naturlig nok ikke rukket å gjøre noen ordentlige refleksjoner med det være seg trenere, ledere og trolig heller ikke presseansvarlig. 

Emil Iversen var sårbar. Han sier ting han ikke ville sagt om han hadde fått noen timers distanse til sin egen innsats i sprintstafetten. 

- Jeg er ikke lagd for å være en mesterskapsløper

- Jeg er en skam

- Jeg reiser hjem med en gang

I det NRK-intervjuet syns jeg reporteren holder kniven over Iversens strupe alldeles for lenge. Det ble som en hard dom skulle felles over en idrettshendelse i stedet for å få oppklarende spørsmål og svar. 

Avveiningen er også vanskelig for den presseansvarlige. Mediene må få gjøre sin jobb. Jeg har selv brutt intervjuer med Charlotte Kalla når jeg har vurdert det dithen at hun blir spurt ut i villrede og begynner å svare på en måte som er under hennes verdighet. De gangene hun ønsker å være lojal overfor pressen og stille opp, men at hun rett og slett ikke har rukket å samle tankene og håndtere følelsene. 

Emil Iversen måtte tåle mye "dritt" etter rennet. Spesielt i sosiale medier. Samtidig gikk landslagssjef Vidar Løfshus ut i NRK og ba Finland om unnskyldning. Jeg syns det var det beste Løfshus har sagt det siste halve året. 

Han smurte det finske sinnet med med norsk olje. 

Og da Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo senere på kvelden er gjester i NRKs VM-kveld, ble i hvert fall jeg faktisk glad på Iversens vegne. 

Han har rukket å hente seg inn. Han har fått diskutert hendelsen i ro og fred med treneren Arild Monsen, og sannsynligvis også Vidar Løfshus og kommunikasjonssjef Espen Graff eller medieansvarlig Gro Eide. 

Det så i hvert fall ut som Iversen var nogenlunde tilbake som den fine og glade gutten han er. Han definitvt moden for å takle de kritiske spørsmålene fra Ida Nysæther Rasch og Atle Bjurstrøm. 

Jeg tipper at nærmere en million norske TV-seere fikk med seg programmet. Åpenbart syns de aller fleste synd på Iversen. Det er emosjonelt sterkt å se han sitte i sofaen i studioet sammen med Klæbo. Og det første spørsmålet fra Nysæther Rasch er: "Hvordan har du det?" En myk inngang, og på ingen måte revolverjournalistikk. 

Iversen gir svar på tiltale og opptrer ikke bare som en "verdig taper", men viser også en stor vilje til at så fort som mulig bli ferdig med det som har skjedd, og gi Norge sitt bilde av kampen på oppløpet - med fem sekunders forsprang på noen av verdens desidert beste skiløpere - og sporbyttet som snyter både han selv og Finlands Ivo Niskanen for en gullduell. 

Spørsmålene i VM-studioet ga svarene. 

Og jeg er overbevist om at Emil Iversen har vokst som menneske og skiløper etter den innsatsen. 

Det var helt rett å stille opp. Han fikk noen tøffe spørsmål, ja. Men til forskjell fra smellene til både Brink og Jonsson var det ikke bare en løper som gikk ned eller ett lag som misset medaljen. Finland ble dratt med i fallet. 

Det er dem vi skal syns mest synd på fra denne dagen.

Emil Iversen viste mot og styrke i TV-sendingen. Han viste med all mulig tydelighet at han og Klæbo er fremtiden til Ski-Norge.

Den siden av Iversen hadde vi aldri fått se om ikke Norges Skiforbund og Iversen selv var så kloke at de stilte opp i VM-studioet der og da. 

Hadde han gjemt seg eller dratt hjem hadde han ikke fått en rolig stund med seg selv eller i pressen på flere dager. 

Jeg har bare én ting å si: Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen! 

2 kommentarer

oddvar støme

28.02.2017 kl.01:41

Eg har skrive det før: Det var eine og aleine finnens skuld at dei tørna slik i hop. Det er alltid mannen som kjem bakanifrå som har ansvaret. Emil har alt tydeleg signalisert at han ser kva spor finnen kjem i. Men han kan ikkje tenkje seg at finnen prøver seg på ei snikpassering på innsida. Det er då opplagt at han som er først, tek det innerste sporet. Det går ikkje an å vere så urutinert som finnen er her. Med større fart ville han nestan ha passert Emil på utsida. Slutt med mobbinga av Emil!

Bare Per

28.02.2017 kl.11:01

Så sant, så sant fra Oddvar Støme, dette er nøyaktig det samme jeg har sagt selv og da må jeg også få gjenta meg selv: Hvorfor protesterte ikke Løfshus og NSF på finnene og krevde gullet? Løfshus har jo både gjort og sagt mye klokt den siste uka, han kan ikke bare rive ned hele det riktige oppgjøret han har tatt med utlendingene sånn helt uten videre. De norske mediene gjør heller ikke jobben sin når de skal legge hele skylda på Emil og ikke finnen, jeg trodde de var norske medier og ikke finske. Uflaks, marginer og sabotasje fra utlendingene er de eneste grunnene til at gutta ikke har like god uttelling som jentene i VM, jeg bare nevner det.

Skriv en ny kommentar

hits