Rettssikkerheten nærmer seg diktatoriske tilstander i Johaug-saken

Oslo 20170424.
Therese Johaug er mandag på en løpetur med
Foto: NTB Scanpix
 

Rettsikkerheten har kommet på fullstendige ville veier nå før Therese Johaug skal forhøres i CAS, idrettens voldgiftsrett, tirsdag 6. juni. Dessuten har FIS sagt nei til Johaugs ønske om full åpenhet i forbindelse med forhøret. Og når partene altså er uenige, er det ikke aktuelt for CAS å la mediene følge og granske forhandlingene i rettssalen. Det er et stort tilbakeslag for demokratiet, etter min mening. 

Idrettens egne juridiske regler og vurderinger kjennes nærmest som om de er hentet fra en verden med diktatur. Fjernt fra sivilsamfunnets humane rettsordning. 

Det handler altså om leppesalven som Therese Johaug tok for å behandle sine sprukne lepper. Det handler om en lege som har gjort sitt livs feil da han ga Johaug en dopingklassifisert leppesalve. Det handler om man vil tro på Johaugs versjon eller ikke; hun stolte på sin lege, tok imot salven og brukte den uten å titte verken på pakningen eller pakningsvedlegget. 

Lege Fredrik Bendiksen har tatt på seg all skyld. Han anser seg selv som den skyldige for den ulykkelige situasjonen Johaug har havnet i. En nærmest umenneskelig tøff situasjon. 

Dalsbygdas stolthet har fra dag én havnet i offentlighetens søkelys, som en mistenkt juksemaker. Fjernt fra det bildet vi hadde av henne som en flott ambassadør for idretten i alminnelighet, og skisporten i særdeleshet. Mediene har med rette gransket saken, som er uten sidestykke i norsk historie. Therese Johaug har allerede fått en straff som har kostet henne heder og ære, og et VM i Lahti. 

Legen får ingen straff, noe Antidoping Norge har kommet fram til som følge av regelverket de jobber ut ifra.

Norges idrettsforbunds domsutvalg kom likevel fram til at Johaug skulle straffes en måned lenger enn hva Antidoping Norges påstand var. 13 måneder i stedet for 12. 

Johaug har hele veien bedyret sin uskyld. Og jeg har trodd henne fra den første dagen dette sirkuset startet i september i fjor.

Andre har valgt å ikke tro henne, og mange vet ikke hva de skal tro. 

I min verden handler det om en stygg feil. Det var den frikjente legens oppgave å kvalitetssikre og gi Johaug en medisin som ikke står på Wadas dopingliste. Marit Bjørgen har vitnet om at det som har hendt Johaug også kunne hendt henne selv. Alle stoler på sin lege, og ikke minst en lege som har lang fartstid og høy anerkjennelse innen idrettsmedisin på dette nivået. 

FISs visepresident Sverre Seeberg og hans venner sørget likevel for å få saken anket videre til CAS. "Jeg tror det vil være positivt for norsk langrenn om Johaug-saken blir behandlet i CAS", uttalte han. 

Da må jeg spørre: Akkurat hva vil det positive være for norsk langrenn? 

Om FIS ikke stoler på den norske behandlingen av saken, og om motivet på noen måte er å ville renvaske norsk langrenn med en nøytral granskning i CAS, er det overhodet ingen grunn til å tvinge Johaug til å forklare seg alene, kun med sine advokater til stede, innenfor fire vegger i en steinbygning i Lausanne. Det er ikke vanlig med åpne høringer i CAS, men om både Johaug og FIS hadde ønsket det, så ville CAS kunne gjort et unntak. 

Så til forskjell fra en sak i det sivile samfunnet, overlates Johaug nå til seg selv. Det som blir sagt i forhøret får ingen andre enn juristene som er på plass vite. Mediene blir stengt ute og får ikke mulighet til å rapportere. 

Så, er det virkelig positivt for norsk langrenn, Seeberg? 

Her kunne FIS scoret poeng ute blant sine medlemsland, ved at det ikke skulle være noen tvil om hva Johaug og Bendiksen har sagt i høringen. Og ikke minst, det ville vært åpenhet om hvordan domstolen arbeider. 

Det hele likner et diktatur der makten trykker den tiltalte ned i gjørma. Spørsmålene og spekulasjonene fra mediene kommer trolig ikke til å bli færre enn før, verken om Johaug skulle komme til å bli fullstendig frikjent eller om straffen forlenges utover 13 måneder, slik at hun kanskje også mister OL i Pyeongchang i 2018. 

I bunn og grunn handler det om troverdighet, noe Johaug selv åpenbart har skjønt. 

Troverdigheten til Johaugs forklaring har faktisk blitt underminert av hennes eget forbund, Norges skiforbund. Forklaringen landslagssjef Vidar Løfshus og skipresident Erik Røste ga i forbindelse med astmamedisinering og Sundby-saken var ikke akkurat overbevisende. De senket garden for mediene som har stilt spørsmål om troverdigheten i alt som har blitt sagt og gjort siden. 

Mediene er en ressurs for et samfunn med god rettssikkerhet, ikke som en belastning. Noe jeg håper Seeberg og FIS ville innsett, og dermed kjempet sammen med Johaug for å få en åpen høring i CAS 6. juni. 

Og når det gjelder selve skyldspørsmålet i saken, så velger jeg å sitere idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner: "Therese Johaug ville gått fri i en sivil rettsak". 

Men idrettens lovverk og domstol er noe annet. Der tas det helt tydelig ikke hensyn til den tiltaltes forklaring og vedkommendes vitner. Straffeutmålingen tar ikke hensyn til alvorlighetsgraden på lovbruddet, og for meg oppfattes det hele som svært urimelig.

Det er i lys av det inhumane i regelverket at jeg begrunner min påstand om at Johaug er utsatt for et justismord. 

Hun har dessuten allerede fått en straff som overgår forseelsen. Saken kan for eksempel ikke sammenliknes med Jari Isometsä som dopet seg ved hjelp av sin lege. Johaug har ufrivillig havnet i et mareritt på grunn av ulykkelige feil, i et hendelsesforløp som kan bevises. 

#langrenn #cas #doping #johaug #seeberg #troverdighet #medier #rettssikkerhet

Kanon med Chris, Petter - nå må du bare ringe Ola Vigen også

Oslo 20170513.
Petter Northug før Holmenkollstafetten starter lørdag ettermiddag. Stafetten starter på Bislett stadio og avsluttes på samme sted etter en nesten 20km lang runde rundt i Oslo.
Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
Petter Northug. Foto: NTB Scanpix
 

Chris André Jespersen og Petter Northug er et par som kan bli dynamitt i vinter. Etter at Tomas Northug la opp, har eldstebror Northug valgt Jespersen som sin nye treningspartner. Et godt valg. Odda-sønnen Jespersen (33) har det meste ? hvis han holder seg frisk. Dog har han jo ikke den speeden i kroppen som kan matche den sparringen Tomas kunne gi i klassisk sprint.

Så nå mangler bare en samtale med OL- og VM-gullmedaljør Ola Vigen Hattestad i Örje, før Team Northug ville vært komplett for oppkjøringen til OL i Pyeongchang i februar 2018.

All ære til Chris André Jesperen, men noen Ola Vigen Hattestad er han ikke i fartsdisiplinen sprint.

Så Northug, hør her: Du mister en verdensklassesprinter i klassisk, i bror Thomas. Jespersen holder ikke hvis du vil utvikle fart som kan gjøre deg til OL-medaljør i klassisk sprint.

Ola Vigen (35) har alt du behøver på det området. Ring ham, Petter!

VAL DI FIEMME, ITALIA 20150110.
Chris Andre Jespersen i mål etter lørdagens 15km fellesstart i den 6. etappen i Tour de Ski i Val di Fiemme. Jespersen kom på 16. plass.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Jespersen i målområdet etter en Tour de Ski-etappe i 2015. Foto: NTB Scanpix
 

Chris André Jespersen vekker følelser. Han er fra Hordaland og representerer Korrevoll IL i Odda/Tyssedal der jeg har en del av mitt DNA. Genene har ikke Chris André en aning om, og det har ingenting med denne bloggen å gjøre.

Det er bare en varm følelse jeg får når en skiløper, oppvokst på Vestlandets vidder, danner lag med Mosviks store stolthet, Petter Northug.

Jeg ser med mitt skiøye, til tross for at Jespersen er 33 år, at han fortsatt er en uslipt diamant.

En klassisk verdensløper ? når han er frisk.

Noe dårligere er han i skøyting, men absolutt å regne med på alle plan. Jespersen er så bra at han definitivt kan utfordre hvem som helst på det norske A-laget om en plass på stafettlaget i Pyongchang-OL. Selv har han satset på langløp de siste sesongen, og er ikke en del av landslaget. 

Petter Northugs valg av sparringpartner er ikke overraskende. Det er i vanlig Northug-stil en måte å finne utviklingsmuligheter utenfor Tor-Arne Hetlands gjeng.

Chris André Jespersen er sannsynligvis inne på oppløpet i sin karriere, som har inneholdt flere junior VM-gull og en andreplass i Tour de Ski som fremste meritter. Da jaget han landsmannen Martin Johnsrud Sundby opp Alpe Cermis. Jespersen brenner for å få det til i mesterskap. Han er klar for å bli med på Northugs ekstreme vilkår og hverdag.

Begge vet hva Martin Johnsrud Sundby driver på med om dagen. Etter en tid som langløpsutøver i Team United Bakeries har Jespersen utviklet stakingen og utholdenheten.

Nei, han ble ikke like utholdende som Petter Eliassen eller John Kristian Dahl, men han har fått gjennomgå fysiske syretester i sporet og sannsynligvis hardnet kroppen og høynet den mentale smerteterskelen.

Han er godt forberedt på å slenge seg inn i en Petter Northug-satsing som staves TOKREVANSCH!

Det er bare å gratulere Team Northug. Drivkraften i samarbeidet blir sannsynligvis at begge skal gå for OL-stafettlaget som skal forsøke å vinne tilbake tittelen fra Sverige, som har vunnet i 2010 og 2014.

Så jeg sier igjen: 

All ære til Chris André Jesperen, men noen Ola Vigen Hattestad er han ikke i sprint.

Ola Vigen har alt du behøver på det området. Ring ham, Petter!

#langrenn #northug #jespersen #hattestad #ol2018 #sprint

Klæbo er Guds gave til norsk langrenn - men her har Skiforbundet valgt rett


Johannes Høsflot Klæbo. Foto: Paul Weaver/NAbilder
 

Stjerneskuddet Johannes Høsflot Klæbo (20) har havnet i trygge hender. Arild Monsen er rett mann til å matche Klæbo klokt framover, sammen med resten av sprintgutta nå i sommerhalvåret. Distanselaget ville vært en risiko. 

Den store snakkisen da landslagssjef Vidar Løfshus presenterte sesongens landslag sist uke var valget om å plassere Klæbo på sprintlandslaget. Flere norske langrennseksperter mente sågar at Klæbo burde fått viljen sin om å få gå på distanselaget (allroundlaget). 

I min verden ville det vært ytterst risikabelt. 

De er virkelig ingen ungfoler de som utgjør distanselaget til Norge kommende sesong. Å holde ryggen til jernmenn som Martin Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth og Hans Christer Holund over fjell og myrer og i tunge intervaller, krever sin mann. For ikke å snakke om en gedigen treningsbakgrunn i bunn. 

Selvsagt er jeg enig i at Klæbo er en tøffing. Ja, jeg mener til og med at han er Guds gave til norsk langrenn. Fra mitt svenske perspektiv minner han aldri så lite om Gunde Svan, som slo gjennom tidlig og og bidro til å utvikle sporten allerede tidlig i 20-årene. 

Men, det er i OL i Pyeongchang i 2018 og i Seefeld-VM i 2019 at Klæbo nå først skal ta medaljer. Det deles ikke ut gull, sølv og bronsemedaljer under oppkjøringen nå i sommer. 

For husk: Det er en ting å trene med det hardeste gutta. En annen ting å konkurrere mot dem. 

Les også: Landslagsledelsen forklarer Klæbo-valget

Les også: Løfshus advarer etter uttaket: - Ikke alle får gå OL

Det har bokstavelig talt gått spikerrett opp for Klæbo. På svært kort tid har han tatt steget fra å være i tet i juniorklassen til den fremste verdenstoppen. Det er et klokt valg av Norges skiforbund å la Klæbo ta stegene ett for ett, og til å få tid til å bygge opp kroppen sin gjennom ytterligere en sesong. De er sitt ansvar bevisst med å plassere Klæbo på sprintlaget. 

Balansegangen mellom å utvikle seg og gå på en kjempesmell er hårfin. Vi husker alle hvordan rutinerte Northug sist sesong gikk på for hardt, og måtte betale en dyr pris da han endte med å bli overtrent i VM-sesongen. 

Arild Monsen kjenner jeg godt fra tiden i Sverige. Molde-karen er en av de mest rutinert av de alle i det norske teamet. Han kan det han driver med - og det er mye mer enn "bare" sprint. Monsen er strategisk smart i måten han balanserer viljesterke skistjerner - både i volum og kvalitet. Han er svært nøye, og han evner ikke minst å ta avgjørelser.

Klæbo kan stole på Monsen, og Byåsen-gutten kommer aldeles ikke til noe hvilehjem på sprintlaget. Den regjerende sprintkongen i verdenscupen kan vente seg et helproft miljø med sine ærgjerrige lagkamerater, der hver minste detalj noteres og analyseres av Monsen og hans våpendragere. 

Hvordan Monsen har trent Finn Hågen Krogh på er dessuten et klart bevis på et vellykket samarbeid i så måte. Krogh har tatt de rette stegene og blitt en bedre skiløper i alle disipliner - som en del av Monsens sprintlag. Nå er Krogh klar for å utfordre Sundby på alle områder. 

Dér er ikke Klæbo helt ennå. 

 

#langrenn #klæbo #monsen #krogh #sundby #sprintlaget #allroundlaget #northug #overtrening #pyeongchang2018 #seefeld2019 

Les også: Østberg om sjokkbeskjeden: - Ikke bare noe jeg slengte ut av meg

Gjør Bjørgen til dametrener etter 2018

Norges skiforbund
Marit Bjørgen. Foto: Paul Weaver, NA-bilder
 

Da Vidar Løfshus mannlige trenerstab offentliggjorde hvem som fikk plass på elitelagene i langrenn for OL-sesongen 2017/2018 i slutten av april var det mest skuffende med hele seansen var at det ikke var en eneste kvinnelig trener å se noe sted. 

Det er menn som styrer de norske landslagene, og det går selvsagt ikke an å ta fra dem æren for hva de har gjort etter en makeløst god sesong. Vidar Løfshus kunne stolt referere til hele 249 topp ti-plasseringer i verdenscupen. Det er en svimlende bragd, og overgår alle andre nasjoner i verdenscupsirkuset. 

Damene leverte desidert mest og best. Og i VM vant Norge alt, med Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla som spydspissene. Det er ingen grunn til å tro at dominansen ikke vil fortsette i OL i Pyeongchang i 2018.

Men det norske damelaget, akkurat som i Sverige, skulle jammen hatt godt av å knytte til seg en kvinnelig trener. Det er for meg ubegripelig at de ikke har det allerede. Ikke en gang som assistenttrener. 

Om Vidar Løfshus og Norges Skiforbund ikke anser at det finnes en eneste kvinnelig trener som er god nok for et oppdrag for landslaget per dags dato, så er det på høy tid å gjøre noe med det.

Da bør de straks sette i gang med utdanning og rekruttering for å få fram dyktige kvinnelige trenere. 

Hvis jeg var Løfshus ville jeg umiddelbart satt meg ned med Marit Bjørgen - en av de beste gjennom tidene - og diskutert en mulig mentorrolle/trenerrolle. Hun må jo ha et hav av gode tips å komme med, både for trening, konkurranse og for opplevelser som den Ingvild Flugstad Østberg kjente på i Quebec. Der en utøver begynner å vakle og tvile på seg selv. 

Bjørgen har hatt et par mindre gode sesonger siden hun vant sitt første VM-gull i sprint i 2003. Ingen Roar Hjelmeset i verden kan ha like mye å by på for eliteutviklingen av norsk damelangrenn som det Marit Bjørgen har. Uvurderlig kunnskap. Gjennom egne erfaringer. 

#langrenn #bjørgen #løfshus #trenerutdanning

Det kan fort gå bratt utfor for norsk damelangrenn

Oslo 20170312.
Heidi Weng etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Heidi Weng. Foto: NTB Scanpix
 

Onsdag ble uttaket til de norske langrennslandslagene foran OL-sesongen offentliggjort. Selv ble jeg mest glad for å se at Ingvild Flugstad Østberg var på plass. Det var dog vondt å se at Ola Vigen Hattestad, mesterskapsspesialisten, ikke var tatt ut (litt om det til slutt).

Vidar Løfshus kunne stolt referere til hele 249 topp ti-plasseringer i verdenscupen som var. Det er en svimlende bragd, og overgår alle andre nasjoner i verdenscupsirkuset. 

Damene leverte desidert mest og best. Og i VM vant Norge alt, med Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla som spydspissene. Det er ingen grunn til å tro at dominansen ikke vil fortsette i OL i Pyeongchang i 2018.

Til tross for at de er så overlegne har Vidar Løfshus tidligere uttrykt bekymring for om storhetstiden på damesiden kan være på vei til å ebbe ut. Rekrutteringen av den nye Bjørgen, Johaug eller Jacobsen ser ikke like spennende ut som i for eksempel Sverige der Ebba Andersson, Anna Dyvik og Stina Nilsson alle er mellom 20 og 23 år og på elitelaget. De fyller på bak rutinerte Charlotte Kalla, Ida Ingemarsdotter og Anna Haag. 

På det norske damelandslaget er det ingen som er under 25 år. Vi finner noen talenter på rekrutteringslandslaget, som de 20 år gamle tvillingsøstrene Lotta og Tiril Udnes Weng, men om vi skal peke på en klar akilleshæl for norsk damelangrenn så er det mangelen på de som utfordrer Bjørgen, Johaug og Jakobsen nedenifra. 

Det er klart det ikke er grunn til noen umiddelbar uro for landslagssjef Løfshus. Men Marit Bjørgen er ingen dronning Elisabeth II som kan regjere hvor lenge som helst. Før OL i Beijing i 2022 tipper jeg at fem av seks av dagens norske landslagsutøvere har avsluttet sin karriere. 

Og da kan det brått gå utfor for Norge. Selv om Heidi Weng (25) mye mulig vil være på topp akkurat da. 

Med det sagt så både håper og tror jeg Ingvild Flugstad Østberg tok rett avgjørelse etter VM-avslutningen i Quebec, Canada. «Flugan» (26) vurderte å legge opp. Nå sto hun i stedet og trippet på pressekonferansen, åpenbart ivrig etter å ta fatt på en ny sesong. Her har skiverden en glad og pigg stjerne, med beina på jorda, som kan selge sporten på en fantastisk måte ut mot medier, publikum og fans. Rent kapasitetsmessig er hun også en vinner. Det har hun vist ti ganger individuelt i verdenscupen, og i premieskapet finnes dessuten både OL- og VM-gull i sprintstafett, pluss et individuelt sølv i sprint fra Sotsji. Sesongen hun var så misfornøyd med endte med tredjeplass sammenlagt i verdenscupen, og det viser hvilke ambisjoner Gjøvik-jenta har. 

Jeg tror Østberg er den av de norske jentene som på sikt har størst sjanse til å matche Stina Nilsson, som i vinter vant ni verdenscupseire og tok store steg i distanseløp. 

Norge satser på åtte damer på elitelandslaget. Løfshus håper, som meg, at Therese Johaug er tilbake i slutten av september. Selvsagt skal hun rett inn på laget. 

Og jeg har skrevet det mange ganger før: Johaug burde vært sluppet fri for lenge siden. Saken hennes blir bare mer og mer absurd når det kommer fram at legen fullstendig slipper straff. Må rettferdigheten til slutt seire i Johaug-saken; det vil si, at CAS-dommen slår fast at det hele beror på en stor feil, og at Johaug vil få oppreisning for alle mistanker mot seg. 

Jeg vil ha henne tilbake så fort som mulig. Vi kan ikke ha en vinter til med kun Marit Bjørgen i toppen på distanserenn. Da kveles interessen, og spenningen uteblir for alle som følger sporten. 

PS! Ola Vigen Hattestad er savnet på det norske sprintlaget for herrer. Mesternes mester i OL- og VM-sammenheng fikk sesongen spolert på grunn av sykdom, og da kaster Arild Monsen han ut av laget. Monsen har vraket Hattestad før, men Øje-gutten har kommet tilbake på toppen av pallen likevel. Det tror jeg fort han kan gjøre igjen. Om han orker å gjøre jobben som kreves. 

#langrenn #bjørgen #johaug #weng #østberg #jakobsen #løfshus #rekruttering #hattestad

Petter Northug jr fortjener alltid et wild card

Oslo 20170311.
Holmenkollen skifestival, 50 km, langrenn menn, klassisk: Petter Northug jr. etter målgangen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Nå når ikke Norges skiforbund ikke vurderer Petter Northug jr. høyere enn at de mener han fint kan bli hjemme i Nord-Trøndelag i stedet for å gå verdenscupavslutningen i Canada - syns jeg rett og slett at han burde få et wild card av det internasjonale skiforbundet. Intet mindre for den moderne verdenscupens fremste ambassadør, både i og utenfor skisporet.

For Petter Northug trengs. Han er en unik idrettsmann på mange måter, og han har omtrent blitt større enn sporten han representerer. Langrennssporten har siden Northugs inntog i 2006 vært en profil som har levert for både millionvis av TV-seere, men også for mediene, publikum, arrangører og sponsorer. Northug har alltid hatt noe å by på. Selv når han ikke har sagt ett eneste ord til pressen, men bare trasket stum gjennom mixed zone, har det vært interessant å følge hans show.

Jeg tror Norges Skiforbund bæsjer på leggen når de velger å la Northug bli hjemme kommende helg.

Hvor interessant vil verdenscupavslutningen bli nå? Hvilke signaler sender Skiforbundet med å plukke han ut av et lag de aller fleste andre mener han hører hjemme i. 

Vil Skiforbundet rett og slett kvitte seg med sin kronjuvel? 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

Jeg er overbevist om at seertallene til NRK kommer til å være lavere enn vanlig og at PR-verdien FIS vil sitte igjen med etter minitouren i Quebec - Alex Harveys hjemby - ikke vil være på nivået som man skulle forvente. At Northug ikke er med påvirker definitivt mediedekning og -fokus. 

At Northug har slitt med formen denne sesongen er ingen hemmelighet. Men det ble likevel en sprintfinale i VM, det samme på skisprinten i Drammen. Samt en 8.-plass på femmila i Lahti. Konkurransen i det norske laget er beinhard, men formen til Northug har vært stigende. Dessuten passer minitouren i Quebec han bra med én sprint, to 15-kilometere, hvorav avslutningen er jaktstart. 

Og hvem har prestert mer enn Northug sett over tid? Ingen mannlig skiløper i alle fall. 

Men nå velger Norges Skiforbund å sette skikongen Northug på sidelinjen, mot hans egen vilje. Nei, nei. Ingen Quebec for deg, sier landslagssjef Vidar Løfshus, og henviser til at troppen på ti mann er tatt ut på bakgrunn av resultater gjennom hele sesongen, fra starten i Ruka.

Northugs verdi kan dog ikke kun måles i sekunder eller plasseringer. Han er langrennskongen og har gjort seg mer enn nok fortjent etter alle sine seire og sin særegne showmann-stil. Han har hovedrollen i langrennsverden. 

Man skulle tro Norges Skiforbund tenker at de har råd til å være foruten Northug. Men det er tvert om. 

Se til Sverige, med Johan Olsson. Svenska Skidförbundet setter ingen grenser for femmilsmesteren fra Val de Fiemme i 2013. Vil Johan Olsson være med, så er han med. Alle kjenner hans kapasitet og ingen i forbundet sutrer over at han også representerer privatlaget Team Santander. 

Norges Skiforbund sager i stedet over grenen de sitter på, og virker å ville kvitte seg med  mannen som har gjort så uendelig mye for norsk langrenn. 

Og når Northug helt utenom det vanlige ikke får gått alle renn etter planen denne vinteren, så får han ikke det minste hjelp fra dem som nå kan sole seg i glansen av interessen han på mesterlig vis har skapt for norsk langrenn. 

Det er helt ufattelig. 

Northug er et fenomen, som berører og vekker følelser. Han er langrennssportens Zlatan. Han bidrar også mer enn de fleste langrennsløperne gjennom en hel sesongen. Han er normalt med fra første stavtak på Beitostølen til det siste Skarverennet i april. Han deltar også ofte på konkurranser som Toppidrettsuka og Blink Skifestival om sommeren. 

Det Northug har gjort for å popularisere langrennssporten i stort og smått i Norge, og ut til hele verden, er etter mitt syn helt uvurderlig. Han har gjennom sin spesielle personlighet og kapasitet bidratt til store inntekter for så vel Norges Skiforbund, som FIS og alle mediebedriftene som får klikk på langrennssakene sine.

Petter er som sagt som Zlatan. Han sier hva han mener og gjør som han vil. Han stikker seg ut, og er heller ikke redd for å gi sitt eget forbund et realt stikk. Petter er Petter. Sånn er det bare. Det har vel alle forstått? 

For verdenscupen skyld, for FIS's beste, for å opprettholde et vist medietrøkk, så burde Petter Northug få et wild card til alle verdenscuprenn han vil delta i for resten av sin karriere.

Det må finnes plass til profiler. Om vi ikke har dem kommer både Norges Skiforbund og FIS til å få et stort problem.

Nei, utakk syns å være verdens, lønn, Petter ... 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

 

 

#langrenn #northug #verdenscup #norgesskiforbund #quebec #zlatan

Fullstendig kortslutning fra Seeberg etter Johaug-anken

Svarstad 20160623.
Therese Johaug under et pressetreff med langrennslandslaget for kvinner torsdag.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Sverre Seeberg - et hengivent medlem av skiklubben Ull på Oslos vestkant, men også visepresident i det Internasjonale skiforbundet - sier at han tror det kan være bra for norsk langrenn at Therese Johaug-saken nå er anket videre og skal behandles i idrettens voldgiftsdomstol CAS.

Fullstendig kortslutning, sier jeg. Lyset har gått. 

I flere av mine blogger her i Nettavisen har jeg hevdet at Therese Johaug-saken ikke handler om hvorvidt Dalsbygdas stolthet har vært dopet eller ikke. Saken er derimot en tragedie der sannheten fortelles for døve ører, og hvor skiguden Ull og de øvrige har lullet seg inn i prinsipper, et rigid regelverk og idrettspolitikk på høyeste nivå.

Når Sverre Seeberg uttaler seg i VG på denne måten er det ikke noe annet enn en bekreftelse på at Johaugs overseelse av varseltrekanten på leppesalvepakningen har blitt storpolitikk i idrettsverden. Jeg han ikke tolke Seeberg på noen annen måte enn at han mener at Johaug nå skal få ansvaret for å skulle renvaske norsk idrett generelt og norsk langrenn spesielt.

Seeberg sier: «Jeg tror det kan være positivt for norsk langrenn at Johaug-saken behandles av CAS.»

Jaha, Sverre. Det er nå én måte å se på det faktum at FIS ikke lenger oppfatter ditt lands skiforbund som troverdig, og heller ikke har tillit til domsutvalget fra det landet du representerer.


Sverre Seeberg. Foto: NTB Scanpix

Med andre ord: Jeg er redd Johaug har blitt offer i en idrettspolitisk suppe der FIS vil statuere et skrekkeksempel - Johaug-dommen! Dels for å skremme livet ut av alle utøvere og få hver og en av dem til å innse hvilket betydelig ansvar de har for hva de putter i kroppen. Og dels for å lekse opp for det norske skiforbundet, som har vært ekstremt fordømmende overfor andre nasjoner og deres positive dopingtester opp gjennom.

Nå skal Norge få! Og lære seg å oppføre seg (og feie for egen dør).

Til forskjell fra da Martin Johnsrud Sundby-saken ble framført for åpen scene på en pressekonferanse på Ullevaal stadion, har Norges Skiforbund inntatt en mye mer tilbaketrukken rolle i Johaug-saken. Skipresident Erik Røste gjorde alt han kunne for å forsvare Sundby. Det samme gjorde landslagssjef Vidar Løfshus. Ledelsens hule forsvarstaler ble ødeleggende for troverdigheten til norsk langrenn. For mange var det nok vondt og vanskelig å ta inn over seg at astmamedisineringen faktisk kunne oppfattes som et forsøk på å bedre prestasjonsevnen blant de norske utøverne. Spesielt etter at mediene avslørte at også friske løpere fikk astmamedisin for å forebygge luftveisproblemer. 

Nå er det Johaug som må ta smellen. 

Hun må betale hele regningen selv, nå som FIS gjør det klart at de ikke er fornøyd med verken hennes forklaring eller NIFs domsutvalgs avgjørelse.

Verken Røste eller Løfshus har virkelig stått opp for Johaug offentlig. I hvert fall ikke på samme måte som de gjorde for Sundby. Røste uttalte seg litt forsiktig tirsdag ettermiddag: «NSF er skuffet over at FIS anker dommen til CAS ... ». Det er vel kanskje det som er å være politisk korrekt? For en skipamp? 

Hva Sverre Seeberg mener er positivt med at Therese Johaugs mareritt skal forlenges og at saken skal dras enda en runde, nå gjennom CAS, klarer jeg virkelig å ikke å forstå. Hva er det som er positivt med at Johaug skal leve i utvisshet i flere måneder til? 

Johaugs skjebne - altså mennesket Johaugs skjebne - er altså ikke noe Seeberg tar hensyn til eller viser noe forståelse for. Den tanken finnes tydeligvis ikke i hans verden, og heller kanskje ikke bak stjernene og dit hvor skiguden Ull muligens holder til ...

Sverre Seeberg, Erik Røste og Vidar Løfshus med flere burde stå fram, og med kraft og myndighet forsøke å ta grep som kan løsne Johaug, i hvert fall litt, fra dette finmaskede garnet, spunnet på regelverk og idrettspolitikk, som hun sitter helt innsnørt i.

Antidoping Norge og Norges idrettsforbunds domsutvalg frikjente Johaug fra alle mistanker om systematisk og bevisst doping. Domsutvalget landet på 13 måneders utestengelse. Allerede der syns jeg Johaug måtte betale en altfor høy pris i forhold til hva hun har gjort. Straffen er brutal og setter dype spor både i Johaugs karriere og for henne som menneske.

I et regelverk der ikke en gang et bevist uhell kan få en straff som matcher feilen.

Det er mange som ikke er enig med meg. 

Det er mange som nekter å tro på Therese Johaug, og det er de som med skadefryd skriver i kommentarfeltene her på bloggen eller i sosiale medier at hun har fått en altfor lav straff.

Ja, vi skal ha et steintøft regelverk for å motvirke juks og doping i idretten. Enig. 

Jeg gjentar: Juks og doping. 

Men ikke for en menneskelig feil, som ikke er noen bortforklaring, men som gjennom et kryssforhør i en åpen høring er bevist som sant. 

Ingen andre saker i Norge har blitt gransket så grundig og fått mer oppmerksomhet enn Johaug-saken. Absolutt ingenting av det som har kommet fram verken i avhør, høringen, fra sakkyndige eller andre eksperter, være seg medisinsk eller juridisk, har tydet på at Johaug har dopet seg med vilje. Derimot er det klare bevis for at mengden ulovlig stoff som ble funnet i kroppen til Johaug er forenlig med bruk av leppesalven. Ikke noe annet. 

Regelverket har nulltoleranse. Ingen forklaringer i verden hjelper. Ingenting hjelper. 

Ikke engang flere bønner til skiguden Ull. 

Therese Johaug står nå ensom i FIS' skuddlinje - nå som FIS har besluttet å anke dommen på 13 måneder videre til CAS.

Jeg kaller Johaug-saken for et justismord. Noe som til og med den finske langrennsjournalisten Pekka Holopaien i Ilita Sanomat delvis støtter. «Regelverket er justismordet», sier Holopainen til VG. 

Det vil si at en svenske - altså meg - og en finne - Holopainen - begge skriver og mener ting som Seeberg, Røste og Løfshus burde brøle ut så det høres i hele skiverden: Vi behøver et rettssystem for idretten som, på samme måte som i sivilsamfunnet - kan behandle ulike saker for seg og komme fram til dommer som på rettferdig vis gir en straff som ligger på nivå med foreseelsen.

Men det har ikke vært så mye som et pip fra toppene i Norges Skiforbund som har nådd over grensen til Sverige en gang, så vidt jeg har hørt, lest og sett.

#langrenn #johaug #doping #fis #seeberg #anke

Falla fortjener mer skryt i media

LAHTI, FINLAND 20170302.
Ski-VM 2017 Lahti. 4x5 km stafett damer. Maiken Caspersen Falla viser frem gullmedaljen under medaljeseremonien etter seier på 4x5 km stafett for damer under ski-VM 2017 i Lahti, Finland, torsdag.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix

Den norske damelandslagstreneren mener at trippel VM-gullvinner Maiken Caspersen Falla har fått for lite skryt i pressen. Det har Roar Hjelmeset helt rett i. 

Sprinterne blir ikke hyllet på samme måte som distanseløperne i spaltene, være seg både i Sverige og Norge. Hvorfor det, kan man spørre seg. 

Falla er for eksempel allerede som 26-åring en av Norges mest framgangsrike kvinnelige skiløpere. Allerede som 18-åring tok Gjerdrum-jenta sin første pallplassering i sprint i verdenscupen. Nå er hun oppe i over 30 pallplasseringer. Hun har vunnet sprintcupen både i 2015 og 2016, og leder akkurat nå sprintcupen for den inneværende sesongen. 

Dessuten er hun en mesterskapsløper av ypperste klasse. 

* VM-bronse i sprint fra Val de Fiemme i 2013
* OL-gull i sprint fra Sotsji i 2014
* VM-gull i sprintstafett i Falun 2015, samt individuell bronse fra samme mesterskap
* Og nå: VM-gull i sprint, sprintstafett og stafett fra Lahti

Det er få norske langrennsløpere som både historisk og i nåtid som kan måle seg med Fallas internasjonale meritter. 

Likevel ... sprinteren Falla står fortsatt i skyggen til Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ingvild Flugstad Østberg. Når Hjelmeset påpeker at hans utøver fortjener mer skryt, er jeg den første til å holde med han. 

Personlig er jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om Fallas eksepsjonelle evne til å levere når det gjelder som mest. Hva er hennes nøkler til de fantastiske resultatene i VM og OL? En bedre formtopper finnes vel knapt! 

Medietekke eller ikke medietekke? Er det det som er spørsmålet? Tja, jeg har sett Falla på mange pressekonferanser, og hun er akkurat like dyktig som sine betydelig mer omtalte lagvenninner. Kanskje handler det rett og slett om at hun har havnet i «sprint-fella»? 

Sprinterne har generelt ikke samme status som distanseløperne.

I Sverige vant Bjørn Lund dobbelt OL-gull i Torino, men oppmerksomheten var aldri i nærheten av den samme som Per Elofsson fikk etter sine tre VM-gull - men uten et eneste OL-gull. Elofsson er fortsatt en av Sveriges mest populære skiløper gjennom tidende, og lever godt på oppdrag han har fått etter karrieren, som blant annet ekspertkommentator. Bjørn Lind er så å si bortglemt. Han har for øvrig jobbet i kinesiske Changchun et par år, for å få fart på det kinesiske Vasaloppet. 

Sprinteren Emilie Öhrstig vant et overraskende VM-gull i sprint i tyske Oberstdorf i 2005. Sammen med Marie-Helene «Billan» Östlund og Charlotte Kalla er de de eneste individuelle VM-gullvinnerne på damesiden i Sverige. Men i media er forskjellen enorm. Der Öhrstig forsvant inn i skyggene, lever «Billan» i høyeste grad fortsatt et liv i mediene - 30 år etter sin seier på 20 km fristil. Charlotte Kalla er en av landets aller mest omtalte idrettsutøver. Bare Zlatan er mer populær.

På samme måte som Falla, har Kalla også OL- og VM-gull. 

Men gjennom de norske mediene jeg følger med i, får jeg faktisk flere nyheter om Kalla enn om Maiken Caspersen Falla.

Berit Aunli, kalt «Gull-Berit», satt også dype spor mediemessig etter hennes suverene VM på hjemmebane i Oslo i 1982, da hun vant gull på 5 og 10 km og på stafetten. Men noe OL-gull, som Falla, det har hun ikke. Ørje-sønnen Ola Vigen Hattestad er et annet eksempel. Han er en av 2000-tallets mest framgangsrike skiløpere i Norge, med individuelle VM- og OL-gull, samt en totalseier i sprintverdenscupen. Etter at Hattestad tok sin første store mesterskapstittel i Liberec-VM i 2009, har jeg ikke sett han i mediene i noen særlig grad. 

De tradisjonelle skiløperne har mye høyere status, med Petter Northug junior om uovertruffen mediekonge.

Martin Johnsrud Sundby mangler fortsatt sin individuelle VM- og/eller OL-medalje (den kan komme på VM-femmila søndag), men også han slår Falla ned i støvlene når det kommer til medieomtale.

VM-suksesssen i Lahti kan bli et vendepunkt for Falla. Tre VM-gull er på godt, gammel Northug-nivå, og på nivå med det suverene Marit Bjørgen leverer. Fallas inntog på det norske stafettlaget, med en strålende førsteetappe og gull etter målgang, vil være med å høyne Fallas status og interessen omkring henne. 

Jeg håper Hjelmeset blir hørt. Falla fortjener mer skryt. 

Hun har vunnet alt og etter min oppfatning er hun en av Norges mest spennende skiløpere. 

Selv sier hun at hun ikke har noe mål om å bli rik og berømt og mye omtalt, men om jeg hadde vært Maiken Caspersen Falla hadde jeg nok lurt på hva som egentlig må til for å bli ordenltig populær i mediene. 

#langrenn #vm #lahti #falla #kalla #hattestad

Drømmebildet er at Bjørgen og Johaug deler seieren i OLs siste gren i Pyeongchang

Oslo 20140315.
Marit Bjørgen (t.v.) og Therese Johaug etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km fristil for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Da Marit Bjørgen tok sin 15. gullmedalje i VM-sammenheng etter skiathlon lørdag, sa hun til NRK rett etter målgang at hun deler gullet med sin utestengte venninne Therese Johaug. Tirsdag vant hun igjen, da på 15 km med individuell start.

Jeg tror hun kommer til å dele mer enn det med Johaug framover. Sammen kommer de nok til å sprenge startfeltet som dynamitt i Pyeongchang-OL 2018.

Therese Johaug har det vondt. Hennes lange utestengelse føles urettferdig hard for mange. Ikke minst for Dalsbygda-jenta selv og hennes nærmeste, inkludert treningskompisen og Johaugs store forbilde, Marit Bjørgen.

Marit Bjørgen har fått kritikk for at hun støtter Therese Johaug, til tross for at hun er utestengt for brudd på Wada-koden.
Noen svenske journalister, med Hasse Svens i spissen, klager. Det finnes få saker som er krtisik gransket så hardt som Therese Johaugs bruk av leppesalve. Hennes historie er bedømt av både Antidoping Norge og Norges Idrettsforbunds domsutvalg til å være sann. Derimot går det ikke an å komme bort fra at hun testet positivt for å ha en veldig liten mengde av et dopingklassifisert steroide i kroppen.

Men hvorfor skal ikke Bjørgen kunne støtte Therese Johaug? Som venn og som menneske?

Ekspertisen har kommet fram til at Johaug gjorde en feil, men ingenting har kommet fram om at hun skal ha dopet seg med vilje. Straffen for tabben er veldig tøff, men ifølge idrettens egne regler er det nulltoleranse som gjelder. Uansett hvor mye man kan bevise at «forbrytelsen» ikke er gjort med hensikt.

Det som skjedde lørdag var vakkert, men ikke uventet. Det var ventet at nordmennene skulle gå med et hjerte som banker for Johaug. Det var ventet at Marit Bjørgen skulle tenke på henne og savne henne i skisporet. Og tirsdag tok hun altså nok et gull uten Johaug jagende i sporet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

Therese Johaug har sagt at hun skal tilbake og akkurat det tror jeg innebærer at Fred Børre Lundberg må belage seg på å være heltidspappa for lille Marius i ytterligere en sesong. Mitt tips er at Marit Bjørgen vil avslutte sin helt fantastiske karriere på toppen av OL-pallen i sørkoreanske Pyeongchang.

Det vil være den optimale avslutningen for Bjørgen. Og det optimale comebacket for Therese Johaug. Duoen gjør hverandre bra, bedre, best.

Drømmebildet er at de deler seieren i OLs siste gren ? 30 kilometer.

Men først skal Marit Bjørgen ut og konkurrere om enda flere VM-gull, i stafett og på 30 kilometer fristil. Ingenting tyder på at noen skal kunne hindre henne i å holde fast ved sin støtte til Therese Johaug eller fra og bli VM-dronning.

#langrenn #skivm #lahti #bjørgen #johaug #ol

Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen!


Det ble helt stille på stadion i Lahti da Emil Iversen dro med seg hjemmehåpet i fallet på oppløpet i sprintstafetten. Foto: NTB Scanpix
 

Emil Iversen, og hans våpendrager Johannes Høsflot Klæbo, vant ikke VM-gull i team sprint denne gangen. Men Iversen vant definitivt folkets respekt gjennom motet han viste ved å stille opp for mediene etter krasjen. 

Idrett kan være helt fantastiske opplevelser som overgår det aller meste. Den kan være forferdelig smerte og de aller mest uventede ting kan skje.

Jeg har selv vært med på å ta imot et 40-talls VM- og OL-medaljører i mixed zone. Jublende glade og nesten euforiske av følelser som bobler gjennom kroppen. Da går alt så lett, både i og utenfor sporet. Alle er glade og mediene overgår hverandre i måter å formidle framgangen til sine lesere, seere eller lyttere.

Men, jeg har også tatt hånd om Jörgen Brink da han møtte veggen i VM-stafetten i italienske Val di Fiemme i 2003. Og som reporter har jeg fulgt jakten på Niclas Jonsson etter at han ødela Sveriges sjanser etter den første etappen på VM-stafetten på hjemmebane i Falun i 1993. 

I begge tilfellene Brink og Jonsson ville vi ha et svar på hva det var som egentlig skjedde. Trykket fra mediene var enormt og veien ut av det var bare én: Å ta tyren ved hornene og møte pressen. Det var tårevåte pressekonferanser. Det gjorde vondt i de flestes sjeler - til og med pressens - å takle de nærmest tragiske situasjonene. 

Møtene med mediene etter de heftige smellene er det jeg beundrer Brink og Jonsson aller mest for. 

For dem ble det også det første skrittet mot en normalisering av tilværelsen igjen. Brink og Jonsson kom tilbake. De hentet seg inn etter "sorgen" og "sjokket". Spørsmålene en hel skiverden funderte på fikk svar. 

Ingen tvang dem til å stille opp. Men de fikk begge klare råd om å møte pressen. 

Alternativet hadde vært at mediene selv skulle jage dem og bygge opp sine teorier på andre- og tredjehåndsinformasjon. 

Pressen og de aktives ledere har et stor ansvar når ekstremene situasjoner som Emil Iversen-fallet skjer. Ingen kan forvente at Emil Iversen bare noen minutter etter målgang, i en kaotisk sinnstilstand, skal kunne gi en klok analyse. 

Det første spørsmålet er jo "hvordan går det med deg?"

Norges skiforbund mente åpenbart at Emil Iversen var sterk nok til å ta et slikt første intervju i mixed zone med NRK. Men det intervjuet kunne med fordel ha vært mye kortere. Det var bra at Iversen fikk sagt noe, men det var ingen grunn til at han skulle bli stilt så mange oppfølgingsspørsmål at han til slutt endte med å disse seg selv så til de grader, at jeg opplevde det nedverdigende på hans vegne. 

Emil Iversen var satt ut. Han sto igjen som en mann, men hadde naturlig nok ikke rukket å gjøre noen ordentlige refleksjoner med det være seg trenere, ledere og trolig heller ikke presseansvarlig. 

Emil Iversen var sårbar. Han sier ting han ikke ville sagt om han hadde fått noen timers distanse til sin egen innsats i sprintstafetten. 

- Jeg er ikke lagd for å være en mesterskapsløper

- Jeg er en skam

- Jeg reiser hjem med en gang

I det NRK-intervjuet syns jeg reporteren holder kniven over Iversens strupe alldeles for lenge. Det ble som en hard dom skulle felles over en idrettshendelse i stedet for å få oppklarende spørsmål og svar. 

Avveiningen er også vanskelig for den presseansvarlige. Mediene må få gjøre sin jobb. Jeg har selv brutt intervjuer med Charlotte Kalla når jeg har vurdert det dithen at hun blir spurt ut i villrede og begynner å svare på en måte som er under hennes verdighet. De gangene hun ønsker å være lojal overfor pressen og stille opp, men at hun rett og slett ikke har rukket å samle tankene og håndtere følelsene. 

Emil Iversen måtte tåle mye "dritt" etter rennet. Spesielt i sosiale medier. Samtidig gikk landslagssjef Vidar Løfshus ut i NRK og ba Finland om unnskyldning. Jeg syns det var det beste Løfshus har sagt det siste halve året. 

Han smurte det finske sinnet med med norsk olje. 

Og da Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo senere på kvelden er gjester i NRKs VM-kveld, ble i hvert fall jeg faktisk glad på Iversens vegne. 

Han har rukket å hente seg inn. Han har fått diskutert hendelsen i ro og fred med treneren Arild Monsen, og sannsynligvis også Vidar Løfshus og kommunikasjonssjef Espen Graff eller medieansvarlig Gro Eide. 

Det så i hvert fall ut som Iversen var nogenlunde tilbake som den fine og glade gutten han er. Han definitvt moden for å takle de kritiske spørsmålene fra Ida Nysæther Rasch og Atle Bjurstrøm. 

Jeg tipper at nærmere en million norske TV-seere fikk med seg programmet. Åpenbart syns de aller fleste synd på Iversen. Det er emosjonelt sterkt å se han sitte i sofaen i studioet sammen med Klæbo. Og det første spørsmålet fra Nysæther Rasch er: "Hvordan har du det?" En myk inngang, og på ingen måte revolverjournalistikk. 

Iversen gir svar på tiltale og opptrer ikke bare som en "verdig taper", men viser også en stor vilje til at så fort som mulig bli ferdig med det som har skjedd, og gi Norge sitt bilde av kampen på oppløpet - med fem sekunders forsprang på noen av verdens desidert beste skiløpere - og sporbyttet som snyter både han selv og Finlands Ivo Niskanen for en gullduell. 

Spørsmålene i VM-studioet ga svarene. 

Og jeg er overbevist om at Emil Iversen har vokst som menneske og skiløper etter den innsatsen. 

Det var helt rett å stille opp. Han fikk noen tøffe spørsmål, ja. Men til forskjell fra smellene til både Brink og Jonsson var det ikke bare en løper som gikk ned eller ett lag som misset medaljen. Finland ble dratt med i fallet. 

Det er dem vi skal syns mest synd på fra denne dagen.

Emil Iversen viste mot og styrke i TV-sendingen. Han viste med all mulig tydelighet at han og Klæbo er fremtiden til Ski-Norge.

Den siden av Iversen hadde vi aldri fått se om ikke Norges Skiforbund og Iversen selv var så kloke at de stilte opp i VM-studioet der og da. 

Hadde han gjemt seg eller dratt hjem hadde han ikke fått en rolig stund med seg selv eller i pressen på flere dager. 

Jeg har bare én ting å si: Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen! 

hits