hits

Sundby ligger i vinnersporet før OL

Det beste med Dario Colognas seiersrykk og maktdemonstrasjon på 15-km fellesstart i prøve-VM i Seefeld er at Martin Johnsrud Sundby kan reise til OL og slå nedenfra.

Sundby er ikke favoritt på en eneste distanse.


Foto: NTB scanpix:

Det jeg har fått med meg av Sundby via media de siste ukene er selvkritikk, besluttsomhet og endrede planer.

Men også en tøffere attityd.

Hvem ble ikke imponert av Cologna da han parkerte Alex Harvey og Sundby i den siste langbakken?

Ikke Sundby, i hvert fall.

Til NRK sa han at han var i Seefeld for å kjenne på neste års VM-løype, for å føle på konkurrentene og sin egen form.

Han var for en gangs skyld ikke på konkurranse for å gjøre slutt på konkurrentene.

Som før Lahti-VM da han i siste konkurranse før mesterskapet knuste nummer to, Livo Niskanen, med 40 sekunder på 15-kilometeren. Formen var bra under VM også, men det holdt aldri til seier, noe det derimot gjorde for Niskanen som var et hakk bedre og tok gull på distansen et par uker etter Sundby-oppvisningen i estiske Otepää.

I Seefeld uttrykte Sundby overraskelse over at Cologna viste kortene før OL og sa:

"Nå vet vi akkurat hva han har som taktikk" og at "jeg hadde aldri gjort det samme rykket selv om jeg hadde kunnet".

Svarene kan tolkes som en bevisst psykologisk krigføring mot den pålitelige OL-gullmakeren fra Val Müstair i Sveits som vant gull på 15- og 30-kilometer skiathlon i Sotsji 2014 og 15-kilometeren i Vancouver 2010.

Det kan også tolkes som at Sundby har fått eksakt de svarene han ville ha før OL-eventyret starter.

Han har lært av tidligere feil, har situasjonen under kontroll og kommer til å la Cologna, Harvey, Hösflot Klæbo og Bolsjunov få smake på revansjesug og Røa-stål når det drar seg til i PyeongChang.

Åpenbart er det i allfall at Sundby vekter sine kommentarer mer i forhold til det jeg tidligere har hørt ham kommunisere.

Litt adrenalin og en vass holdning er nok ikke feil for Sundby. Jeg tipper han er lei av å høre om det mesterskapsgulldet han aldri har vunnet individuelt og om Johannes Høsflot Klæbos fullstendig utrolige utvikling.

Sundby ligger på tredjeplass i verdenscupen før OL, bak Klæbo og Cologna. Harvey er på fjerdeplass, Bolsjunov på femteplass og Manificat på sjette.

Det er godt og vel verdensklasse over det Sundby har levert så langt, men kanskje ikke på det nivået han selv har ønsket i flere av konkurransene. Som i Val di Fiemmes fellesstart på 15-kilometeren i Tour de Ski, da han og de øvrige norske helt enkelt ble frakjørt av Cologna, Harvey og Bolsjunov.

Nå slipper Sundby favorittstempelet i et stort mesterskap. Cologna, Klæbo og regjerende femmilsmester Harvey må leve med de største forventningene utenfra.

Det er en ny situasjon for Sundby.

En situasjon som kan frigjøre energi og provosere ham til å en gang for alle vise omverdenen hvem som er best når det gjelder.

Utgangspunktet føles perfekt og kapasiteten vet vi han har. Allerede før den første OL-spurten har han havnet i et vinnerspor.
 

Klæbo i Gundes innovative vinnerspor

Seefeld, ? sterrike 20180127.
Johannes Høsflot Klæbo vinner på sprint finaler i Seefeld.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Er det rimelig at en 21-åring skal bli konge i sitt første OL? Absolutt.

Min gode venn Gunde Svan ble det som 22-åring i Sarajevo 1984. Johannes Høsflot Klæbo har mange likhetstrekk med langrennsrevolusjonæren fra Dalarna.

Etter å ha vunnet verdenscuprenn på rekke og rad, og etter å ha revolusjonert en hel skiverden med både fart og teknikk, er forventingene før OL store for Johannes Høsflot Klæbo. Trønderen må finne seg i å være favoritt i det meste han stiller opp i når Pyeongchang-lekene innledes om kort tid.

Sjekk OL-programmet her

Norge har mange vasse løpere i herretroppen, men det er så langt bare Klæbo som har vist at han har det lille ekstra i forhold til konkurrentene. Det er Klæbo som har størst sjanse til å vinne et individuelt OL-gull.

Nå kommer den optimale utfordringen: Å levere når det gjelder som mest!

Jeg tror Klæbo kommer til å klare det.

Det råder en ro og trygghet rundt Klæbo som jeg liker veldig godt. Han er smart, cool og stoler på seg selv og sin morfar Kåre Høsflot. Sammen med landslagstrener Arild Monsen har Johannes og Kåre bygd opp et vinnerkonsept med selvtillit og trygghet. Matchingen av det unge supertalentet er gjennomtenkt og nøye avveid med en blanding av trening og konkurranse i sesong.

Gang etter gang har Klæbo lykkes. Slikt gir selvtillit.

Ingen har tidligere gått på ski så fort, så teknisk og så spektakulært. Det er nesten uvirkelig å se hvordan en 21-åring så tidlig i karrieren kan gjøre ting på ski og utfordre terrenget på en måte ingen tidligere har lykkes med i langrennssportens 100-årige historie.

Få ferske stjerner kan også håndtere mediene med så stor ro. Jordnær og behersket takler Klæbo tilsynelatende alle spørsmål fra journalistene. Den store offentlige opptredenen på Idrettsgallaen, der han holdt en egen tale, ga med all tydelighet beskjed om hvilket grunnfjell han står på.

Det finnes altså ingen grunn til å tro at press og nerver kan få det til å spøke for Klæbo i OL. Han har rett fokus og all fremgang har utviklet ham som menneske. Det er fascinerende å se hvordan det ene fører til det andre i idretten.

Klæbos ro får meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på Gunde Svan, som jeg hadde æren av å få lære kjenne som idrettskamerat, venn og sjef.

Gunde debuterte i VM i Oslo 1982, 20 år gammel, ved å bli nummer 11 på 15-kilometeren. Der fikk han som sisteårsjunior kjenne på temperaturen og skaffe seg nødvendig erfaring før OL i Sarajevo 1984.

Gunde var i grunn blyg og forsiktig generelt sett, oppvokst som enebarn og med onkel Ernst og mamma Gunnel som de fremste støttespillerne i junioralder. Alt var så enkelt og genialt i den lille byen Uppsälje nær Dala-Järna. Mye kjærlighet i familien gjorde ham trygg. Livet hadde perspektiv og idrettsinteressen var ikke alt.

Gunde sa en gang til meg da jeg bygde museet hans på Lindvallen i Sälen, at han egentlig ikke var så interessert i langrenn.

«Min drivkraft er bare å bli best!»

Gunde hadde null oversikt over sine egne resultater og skihistorie. Han spurte meg ofte hvor mange SM-gull og verdenscupseire han hadde.

Men for å bli best kreves det at man er nytenkende.

Gunde var den første på landslaget som begynte å bruke pulsklokke, han var den første som hadde en tydelig og langsiktig plan med treningen. Han korrigerte treningen ut ifra effekt og slitasje. Han trente mye teknikk, han bidro til å utvikle skimerket Kneissel, filte stavspissene så de skulle bli et par gram lettere, han tok kostholdet på stort alvor og skrev sin egen kokebok.

Han eksperimenterte kort sagt med alt og fikk de fleste av sine konkurrenter til å fremstå som umoderne.

Jeg tipper flere av de som lever nær Klæbo føler det på samme måte som jeg gjorde med Gunde Svan. De tenker større enn konkurrentene og våger gjøre sine egne ting, og lar seg ikke påvirke for mye av eksterne tips, råd og kollektive løsninger. Jeg tror det er en del av årsaken til suksessen til Johannes Høsflot Klæbo og Gunde Svan.

Klæbo stormet inn i Lahti-VM 2017 som 20-åring og tok bronse i sprint, og fjerdeplass i sprintstafetten med Emil Iversen. Han vant sprintverdenscupen.

Nå er han moden, som Gunde Svan som innen Sarajevo-OL sto frem og vant flere verdenscuprenn.

Målet for Gunde i sitt første OL var å ta en medalje. Trykket på ham var enormt.

Det endte med at han ble OL-konge!

Først bronse på 30-kilometeren, så gull på 15-kilometeren og gull på stafetten, etter å ha kjørt fra russeren Nikolaj Simjatov på siste etappe. Og til slutt sølv på 50-kilometeren, slått med 4,7 sekunder av legenden Thomas Wassberg.

Fire medaljer og overlegen teknikk. Gunde gikk stort og effektivt. Han viste ingen som helst respekt for eldre og mye mer meritterte konkurrenter. Gunde utfordret alt og alle, og så seg selv som en vinner på alle måter.

Etter sølvet på femmila var han fly forbannet og gikk til angrep mot landslagssjefen Åke Jönsson, som hadde valgt å starte med Thomas Wassberg i siste gruppe. Han kunne dermed gå etter Gundes tider.

Wassberg svarte med å si:

«Gratulerer med OL-sølvet, pojkjävel».

Da ble Gunde målløs.

Gunde vant den totale verdenscupen fem år på rad og 17 OL- og VM-medaljer.

I min krystallkule ser jeg at Johannes Høsflot Klæbo er i et Gunde-spor. Den beste i både OL og verdenscup i mange år fremover.

#langrenn #klæbo #gundesvan #ol #pyeongchang

OL-karrieren til både Northug og Johaug er trolig over - mye takket være deres eget forbund

Foto: NTB Scanpix

I de to siste OL-ene har Petter Northug jr. og Therese Johaug levert henholdsvis fire og tre medaljer, og de har vært hyllet som helter. Til Pyeongchang mangler begge profilene. 

Det må Skiforbundet ta på seg en god del av skylden for. 

Norge er et fantastisk idrettsland på mange måter og jeg er overbevist om at OL i Sør-Korea i februar vil inneholde mange triumfer. Selv uten Northug og Johaug i skisporet. 

Men det føles både trist og hjerteskjærende at de to langrennskanonene av ulike grunner mister OL. Det hadde jo ikke trengt å vært sånn.

Det kunne sett helt annerledes ut:

* Om Johaug hadde fått riktig råd av landslagets lege om kremen hun skulle behandle sine sprukne lepper med, og ikke det katastrofale rådet hun faktisk fikk, så hadde hun garantert vært med i OL-troppen.

* Om landslagsledelsen hadde vist litt tillit til Northug og gitt han en ærlig sjanse i verdenscupåpningen i Ruka og/eller i Tour de Ski, ville Mosvik-sønnen hatt en realistisk sjanse til å kvalifisere seg til OL.

Slik det ble nå vil vi aldri få svaret på hvordan det hadde gått om Northug hadde fått sjansen. Døren er stengt. 

* Johaug røyk på en 18 måneder lang utestengelse, til tross for at samtlige instanser trodde på hennes forklaring. Egenansvaret var det som felte henne. 

* Northug sporet av både på plan A og B, og ligger nå hjemme på sofaen i Trondheim og prøver å bli frisk fra forkjølelse, mens han fortsetter å sende stikk til landslagssjef Vidar Løfshus.

Alt i alt kjennes det bare destruktivt og frustrerende for både Skiforbundet og Northug.

Det sies at idrett forener og bringer folk sammen. Ikke i tilfellet Skiforbundet vs. Northug. 

Som utenforstående er det helt ubegripelig at landets beste langrennsløper i moderne tid, med 22 mesterskapsmedaljer siden 2007, skal behøve å kjempe mot sitt eget forbund fordi han har valgt å kjøre et eget opplegg for å i det hele tatt kunne fortsette med langrenn, og for å være tilgjengelig for landslaget. 

Skiforbundet burde være glade for dette. Ikke det sure. 

Skiforbundet burde vise mot og tørre verne Northug og hans plan selv om det kunne skapt reaksjoner internt. I stedet har framstår det som at de har motarbeidet den, og fått Northug helt ut av balanse. 

Nå blir det ingen flere OL for Northug. 

Kanskje ikke engang et nytt VM. 

Mye mulig at han til og med legger opp, lei av alt styr og mas. 

Skiforbundet bør ta en grundig selvransakelse. Kommunikasjonen utad har for øvrig heller ikke akkurat vært gjennomsyret av positivitet overfor Northug og hans tapre forsøk på å ta seg til OL. 

Northug fikk egentlig aldri sjansen i det hele tatt. Det er langt ifra sikker at han hadde lykkes uansett, men det hadde vært verdig han som kom hjem med fire gullmedaljer fra Vancouver-OL i 2010 å få en reell mulighet. Dere husker vel Vancouver: Gull på femmila, bronse på sprinten, gull i sprintstafett med Øystein Pettersen, og sølv i stafetten med Martin Johnsrud Sundby, Oddbjørn Hjelmeseth og Lars Berger. 

Og mens vi er inne på Vancouver: Der vant Therese Johaug stafettgull med Vibeke Skofterud, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. I Sotsji-OL tok Johaug sølv på tremila bak Bjørgen og med Steira som nummer tre. Dessuten ble det bronse på 10 km fri bak Justyna Kowalczyk og Charlotte Kalla. 

Disse OL-medaljene jeg nå har ramset opp for Northug og Johaug blir trolig deres siste OL-medaljer i karrieren. 

Smak på det. 

Jeg lider med dem for at de ikke får deltatt i OL i Pyeongchang - og det mye takket være deres eget forbud.

#langrenn #northug #johaug #skiforbundet

Norges største konkurrent ? Norge!

KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.
KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.

Alex Harvey har sagt at de norske langrennsløperne risikerer å slite seg ut som følge av den harde konkurransen om å komme seg til OL.

Enig med deg, Alex!

Det finnes åpenbart en risiko for at hardkjøret nok en gang kan koste Norge OL-medaljer.

Mens flere potensielle OL-medaljører i Norge som Niklas Dyrhaug, Emil Iversen og Didrik Tønseth fortsatt lever i uvisshet om de i det hele tatt får gå en distanse i Pyeongchang, har svenskene Daniel Richardsson, Marcus Hellner og Calle Halfvarsson booket sine OL-billetter for lenge siden. 

Det har kunnet følt en trenings- og konkurransestrategi mot en formtopp i Sør-Korea 9-25. februar. Det til tross for at Halfvarsson har slitt mye med sykdom og er et usikkert kort.

Dario Cologna, Alex Harvey, Iivo Niskanen, Matti Häikinen og Alexey Poltoranin har samme privilegium som svenskene. Deres plasser er ikke truet og de er selvskrevne på de distansene de ønsker å gå i OL. Det er ikke Dyrhaug, Iversen og Tønseth.

Knapt noen på det norske laget er det, og en plass i OL-troppen er ingen garanti for at man får konkurrere i OL. I Norge er de beste løperne i prinsippet tvunget til å være i bra form tidlig i sesongen om de skal være med i kampen om OL-billetter. Stresset og presset med å være i form og kvalifisere seg koster både fysisk og psykisk.

Vi har sett det før.

I de tre siste Olympiske lekene, har Norge kommet hjem med 8 medaljer av 54 mulige. Det er langt ifra å prikke inn OL-formen. Landslagssjef Vidar Løfshus har som mål at herrelaget skal ta 5-6 medaljer i Pyeongchang, hvor av 2-3 gull.

I mine øyne er Norges største konkurrent om OL-medaljer blitt Norge.

Den fantastiske bredden og høye kvaliteten skaper ikke de beste forutsetningene for at flere av OL-håpene skal kunne gjøre de riktige forberedelsene opp mot mesterskapet.  I stedet er det en kamp til det siste. Helt forskjellig fra eksempelvis Sverige.

Etter seks verdenscuphelger, med Tour de Ski inkludert, er det dobbelt norsk i verdenscupen sammenlagt. Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo dominerer.

Beste svenske?

Daniel Richardsson på en 19. plass. Calle Halfvarsson er på en 22. plass og Marcus Hellner på 23. Nei, de svenske herrene har virkelig ikke imponert så langt denne sesongen. Faktum er at det blå-gule laget til sammen har tatt 841 verdenscuppoeng fordelt på ti løpere. Det er 34 poeng mindre enn hva Martin Johnsrud Sundby har tatt på egenhånd. Norge har seks mann før beste svenske i verdenscupen sammenlagt.

Ja, dere hører det selv. Klasseforskjellen er stor i verdenscupen.

I Norge har det hele tiden vært en debatt om hvem som skal få være med på verdenscup- og OL-laget.

I Sverige har jeg ikke lest eller hørt om noen som har en mening om hvilke navn Rikard Grip skal melde på konkurransene.

Det har sin forklaring.

Det finnes ikke så mange å måle seg mot. Bredden i toppen er for smal i Sverige.

I Norge jobber Vidar Løfshus og hans trenerteam med et hav av utøvere som holder et internasjonalt nivå og i en orkan av meninger og synspunkter om laguttak og håndteringen av superstjernen Petter Northug jr.

En måned før OL i Pyeongchang spiller altså Norge og Sverige i to ulike divisjoner på herresiden.

Norge har dominert i verdenscupen før OL. Jeg håper at de norske herrene ikke har brent opp kruttet før OL begynner. Martin Johnsrud Sundby har vært smart og valgt å dra i konkurransebremsen for å samle krefter og energi som kreves for å ta gull i et stort mesterskap. Men bak Sundby fortsetter jakten i Planica og Seefeld i et enestående tempo.

Så hva gjør man om det ikke blir full klaff i Pyeonchang?

Tja, man lærer av feilene, og tar i fremtiden heller ut 7-8 utøvere tidligere på sesongen som sammen med sine trenere kan jobbe med et individuelt opplegg som sikrer formtopp i et mesterskap. I tillegg bør noen plasser være åpne for andre kandidater som viser seg som verdige utfordrere. Da kan det bli arbeidsro og flere medaljer.

Jeg vil tippe at Dyrhaug, Iversen og Tønseth iblant har vært inne på tanken at det ville vært lettere å være svensk. Da hadde de fått maks ut av egen form i OL.

Det skitne spillet som ingen vant

Trondheim 20171231.Northug går skirenn igjen. Petter Northug stiller til start i Granåsen i Strindheimstafetten. Northug snakket ikke med pressen etter sin etappe. Her med pappa John(tv) Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Petter Northug (høyre) her sammen med pappa John Northug (venstre). Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det skitne spillet mellom Norges landslagsledelse og Team Coop med Petter Northug endte opp med at ingen vant. Nå blir det etter all sannsynlighet ingen Northug i OL og Norge har én vinnerskalle mindre på startstreken i Pyeongchang.

Sirkus Northug har nådd sitt antiklimaks. Petter stiller ikke til start i NM, heller. Han er forkjølet, heter det i en pressemelding. Det er like trist som det er tragisk.

Når jeg leser Adressa og pappa John Northugs uttalelser om at han tror luften gikk ut av Petter da han ble vraket til Tour de Ski, så tror jeg ham på det, hundre prosent.

Landslagssjef Vidar Løfshus uttalte om Tour de Ski-reserven at det beste var at Northug ble hjemme og trente seg i form ?

Jeg tviler ikke på at herretrener Tor Arne Hetland og Løfshus har fått tydelig beskjed om at Petter ikke var i form, men ønsker de virkelig det beste for ham denne OL-sesongen?

I min verden har ikke landslagsledelsen vist noen som helst vilje til å få medaljegrossisten på rett spor. Vilje til å gi ham energi og motivasjon. Vilje til å vise at de har tro på ham. Tilliten har vært totalt fraværende.

Petter kan gå både sprint og distanseløp, altså den miksen som Tour de Ski inneholder. Norges Skiforbund endte opp med å sende en tropp på åtte utøvere, der bare halvparten fullførte. Det var sprintere som hoppet av Tour de Ski nesten før touren hadde startet.

Og i den troppen var den ingen Petter Northug. En unik person med unike kvaliteter, som gang på gang tidligere har vist at han kan vokse med oppgaven.

Den smellen Northug fikk da han ble vraket til Tour de Ski, sved nok mer enn hva mange aner. Petter var ikke verdig en sjanse til å vise hva han er god for, uansett hvor mye han ønsket det selv. Da han virkelig trengte en utstrakt hånd, fikk han det ikke. Etter alt han har gjort og betydd for Norges Skiforbund, virket det nå som han ikke betydde noe som helst. Det var en mangel på respekt og det var en firkantet måte å ta ut et lag på.

Nei, Petters form i Lillehammer var ikke den beste. Men det er også andre dyktige sprintere som har røket ut i en prolog. Det var ingen katastrofe. Verre var det at Petter ble syk igjen. Da røk Davos og Toblach og før rennene på Lillehammer røk Ruka.

Hadde jeg vært landslagssjef og ønsket å gi Petter en reell mulighet til å komme i gang, så hadde jeg gitt ham Ruka-billetten. Da hadde alle vi på sidelinjen, og landslagsledelsen, hatt noe mer konkret og rettferdig å forholde oss til.

Petter ønsket jo selv å gå. Det var hans plan A for å komme i OL-form. Det hadde føltes så mye bedre på en dag som denne, om Petter hadde fått gått i Ruka.

Det hadde trolig føltes mye bedre for Skiforbundet også, med fasiten i hånd.

Det ble aldri noe Ruka, ikke mer enn sprint på Lillehammer, ingen Davos, ingen Toblach, ingen Tour de Ski. I stedet gikk han Skandinavisk Cup i Piteå. Og hvor motivert var egentlig Petter for å ta den turen og gå 30 kilometer? Ikke veldig, tipper jeg.

Petter var en slagen mann da han landet i Piteå og med fasiten i hånd forstår jeg ikke hva han hadde der å gjøre? Kommunikasjonen fra trener Stig Rune Kveen har vekslet mellom håp og fortvilelse.

Om landslagsledelsen kun har kommunisert med Kveen, forstår jeg at selv Hetland og Løfshus har hatt hodebry. Den ene dagen er Northug klar for å gå renn i verdenscupen, den neste dagen syk, den tredje dagen i behov av trening, den fjerde dagen påmeldt og den femte dagen strøket fra startlistene. Den sjette dagen på plass for å konkurrere i et behagelig tempo og den sjuende dagen syk, igjen.

Når man står utenfor og kikker inn, blir man rett og slett svimmel av å følge sirkus Northug.

NM-sprinten kunne vært Petters store sjanse. Men nå blir det ingen sprint og spørsmålet er om det blir noe mer i hele tatt for Petter?

Nå har han både en forkjølelse og en svært tvilsom form imot seg. Samtidig har landslagsledelsen, helt siden Ski Tour Canada ble avgjort i vår uten Northug, tydelig signalisert at landets mest framgangsrike mannlige skiløper siden 2008, med 22 mesterskapsmedaljer, ikke er en utøver de har troen på.

Det at Petter skulle sprette opp fra sofaen hjemme i Trondheim, vifte bort forkjølelsen på et par døgn, og oppnå topplasseringer under NM på Gåsbu, er lite trolig.

Enda mindre trolig er det at han reiser til Planica og setter mesteparten av sine norske konkurrenter på plass der. Det er nemlig kravet fra Løfshus, at Petter leverer i Planica.

Jeg synes synd på Petter Northug. Han har fortjent en bedre skjebne enn å bli forbigått, slik som han har blitt denne sesongen, og dermed går glipp av sesongens store mål ? OL.

Jeg tolker pappa Johns uttalelser i Adressa som at løpet er kjørt. Og hvem kjenner vel ikke sitt barn bedre enn en far eller mor?

Forhåpentligvis bytter Petter beite og satser på langløp i stedet. Om han da orker å reise seg etter all motgangen? Jeg håper han gjør det, i hvert fall, og at han aldri mer blir en del av et slikt skittent spill.

 

Tour de Ski 2018 - en parodi!

Foto: NTB Scanpix

Kristoff ler sikkert av Tour de Ski. Jeg tror sykkelproffen hånler av langrennssirkuset som spilles opp foran et 20-talls millioner TV-seere. FIS, de nasjonale forbundene og de aktive opptrer forvirret og i flere tilfeller amatørmessig. Det vi ser fra Tour de Ski er en parodi av langrennsverdenscupens klart mest attraktive produkt.

I sykkelsporten er Tour de France det største og viktigste for Alexander Kristoff og de andre stjernene. Der jubler de aktive om de får plass i egen stall og får den store æren av å delta i den kommersielle klassikeren på hjul.

Jeg har aldri hørt en syklist uttale at han eller hun ikke vil starte i touren, eller i det hele tatt fundert på å bryte konkurransen etter en etappe, om ikke massevelt, sykdom eller solstikk stopper dem.

Syklistene har også OL og VM på programmet, og de velter i blant så de slår seg halvt fordervet. Men Kristoff, Boasson Hagen og gjengen kjører på. Syklistene synes at Tour de France er gøy. Akkurat som andre etappeløp, som Giro de Italia og den spanske Vueltaen.

Syklistene setter også OL og VM høyt. De har evnen til å finne flere formtopper i løpet av en sesong og få inn treningsperioder. Alexander Kristoff er et godt eksempel på det.

Proffen forstår at de må gjøre sitt ytterste for sin arbeidsgiver og for å overleve og eksponere seg selv, sine lag, konkurransen og hjemlandet i media.

Tour de France pågår i nesten en måned. I Tour de Ski er det sju konkurranser på ni dager. Og likevel er det en jækla klynking om hvor tøft det er. Så langt har jeg kun hørt USAs Jessica Diggins og herrelederen Dario Cologna uttrykke hvor gøy det er å være med på touren. Og russerne som sliter på i regn og vind. Samt Petter Northug, som gjerne ville delta i touren for å konkurrere seg i form. Han som elsker denne typen etappeløp og som er sportens megastjerne. Men Petter fikk ikke gå. I stedet sendte Vidar Løfshus en tropp mer eller mindre motiverte løpere til skiklassikeren i Mellom-Europa.

Nå har den ene etter den andre avbrutt touren. Trening skal prioriteres for å komme i form til andre konkurranser. Samtidig er Petter Northug jr hjemme i Trøndelag og går klubbkonkurranser?

Jeg skjønner ingenting. Enten bestemmer vel aktive og landslagstrenere at man skal gå og gjøre sitt ytterste, eller så blir man hjemme og trener. Ikke et dårlig kompromiss, som knapt gagner noen.

Torsdagens vinner Emil Iversen bestemte seg for å slutte å synes synd på seg selv, og i stedet like posisjonen. Det endte med seier og glede for Meråker-sønnen. Riktig innstilling, Emil!

Langrennsfolket ser ikke ut til å forstå sitt eget beste. Tour de Ski-etappene i Val di Fiemme, Lenzerheide og Oberstdorf er de mest sette under hele verdenscupsesongen.

I fjor så 22 millioner den siste klatringen opp Alpe Cermis. Det er mye mer enn dobbelt så mange som følger for eksempel verdenscupsendingene fra Holmenkollens femmil, som ligger under ti millioner TV-seere.

Om utviklingen fortsetter, kommer drøyt 30 kvinner og 50 herrer til å fullføre Tour de Ski 2018.

Hvor bra PR er det for FIS? flaggskip Tour de Ski?

Det er i alle fall langt fra den propaganda som Alexander Kristoff og sykkelproffene viser fram når du runder av Tour de France på Champs Elysees i Paris foran én million tilskuere og hundretalls millioner TV-seere verden over.

Jeg synes de nasjonale forbundene har et stort ansvar for at Tour de Ski skal overleve. I fjor skrev jeg at nasjonsforbundene burde skrive inn i avtalene med samtlige løpere at Tour de Ski inngår i jobben. Naturligvis hørte ingen på det.

I stedet blir det en hul propaganda, et produkt som i noen etapper føles bra, men som siden virker som et nødvendig onde for mange. Det gir en tvilsom underholdningsverdi, sett over hele touren. Og fremfor alt den publikumsvennlige avslutningen vi Val di Fiemme.

FIS har et stort ansvar med å utvikle touren for å få alle de beste til å være med i samtlige etapper. Kanskje en separat distanse-tour og en sprint-tour? Kanskje en tour med korte reiseavstander?

OL er det viktigste, sier alle skiløpere. Og det er ikke så rart når Tour de Ski holder på å miste sin glans og ikke føles attraktiv nok.

Hva kan lokke aktive løpere til å være med hele veien? Premiepenger, selvfølgelig. Mye mer enn nå! Og et program som alle er enige om. Det er forståelig at løperne ikke kan gå alt i verdenscupen. Det må finnes tid for trening også. Men må for eksempel Toblach-konkurransene ligge der de gjør, uken før julepausen?

Skalde ikke være mulig for skiløperne i mesterskapsår å legge inn en treningsperiode etter Davos i midten av desember til 30. desember.

At Tour de Ski skal gå når den gjør nå er selvsagt. Om den flyttes synker TV-tittingen dramatisk. Sponsorene får mindre eksponering, all PR blir mindre for løperne, nasjonsforbund og FIS.

Det har blitt arrangert skikonkurranser i over 100 år. Hvor vanskelig kan det være for for eksempel Oberstdorf, som har hatt VM i 1987 og 2005? FIS og arrangørene ble rammet av panikk da det forutsette uværet dro inn over Tyskland. Det fantes ingen plan B.

Alle står der fullstendig handlingslammet og tar en rekke dumme beslutninger. Jeg mener, i alpint og hopp kan de skyve på starten i flere timer. Det kunne de gjort i onsdagens katastrofale sprint også. I stedet for å innstille konkurransen og satse på torsdagens fellesstart i friteknikk på en bane som var dømt til å mislykkes.

Det var pinlig å se Tour de Ski i Oberstdorf.

FIS burde klart å finne bedre løsninger. Nå ler alle TV-seerne av kaoset som var en konsekvens av dårlige beslutninger fra FIS og arrangøren. Det fine PR-vinduet for langrennssporten ble en superflopp.

Svenske Marcus Hellner kalt konkurransen en vits.

Om uværet slår til i Tour de France, finnes det en plan B. Etapper flyttes på kort varsel og å kvalitetssikre de sportslige forutsetningene. Nei, det som skjer er ikke bra. Noe må skje!

Så lenge ingen tar tak i situasjonen, kommer Tour de Skis sterke varemerke til å blekne og miste sin glans. Fremtiden er et Tour de Ski som alle vil være med i og kjenne at man er vinnere i. Uansett om det er mesterskapsår eller ikke.

Jeg anbefaler flere aktive enn Petter Northug jr å ta en snakk med Alexander Kristoff, og jeg anbefaler FIS å gjøre et studiebesøk på Tour de France. Jeg gjorde det selv i sommer og dyrket både arrangøren og syklistene, som bokstavelig talt jobbet ræva av seg i nesten en måned for å nå det endelige målet.

#langrenn #tourdeski

Russland på god vei til å ta over makten

Lillehammer 20171202.Johannes Høsflot Klæbo vinner foran de russiske løperne Sergey Ustiugov (12) og Alexander Bolshunov (2) i den klassiske sprinten i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer lørdag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
RUSSISK FREMTID? Johannes Høsflot Klæbo vant foran de russiske løperne Sergey Ustiugov (12) og Alexander Bolshunov (2) i den klassiske sprinten i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer. Men fremtiden kan se lys ut for russerne. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Sergej Ustjugov (25), Alexander Bolsjunov (21), Aleksej Chervotkin (22) og Denis Spitsov (21).

Der har dere noen av de mest fremadstormende langrennsløperne bak suverene Johannes Høsflot Klæbo (21).

Russland er på god vei til å ta over makten som verdens ledende nasjon på herresiden.

Til tross for dopingskandaler, tårer og en halv generasjon toppløpere utestengt fra OL i Pyeongchang 2018, ser det ut som det russiske systemet fungerer veldig bra til å utvikle unge menn til skiløpere av ypperste verdensklasse.

Utviklingen er interessant.

Før Tour de Ski er det tre russiske løpere på topp 10 i verdenscupen.

3. plass: Alexander Bolsjunov (21). Ble nummer åtte i verdenscupen for U23-løpere i fjor. Nå en fullstendig utfordrer om verdenscupseire og har notert seg for seks pallplasser så langt i vinter. I Davos tok han tredjeplass på både sprint og 15-kilometer. I Toblach var han forkjølet. En komplett skiløper. Allerede!

4. plass: Sergej Ustjugov (25). Tok tre gull og to sølv under VM i Lahti i fjor. Totaldominerende i Tour de Ski 2017, en konkurranse han vant overlegent etter fem strake etappeseiere. Etter en tung start i Ruka har Ustjugov tatt følgende plasseringer i verdenscup: 2-9-10-2-5-2.

9. plass: Aleksej Chervotkin (22). Ble nummer seks i U23-cupen i fjor. I vinter har han vært flere klasser bedre. Nummer 5 i Rukas mini-tour. Nummer 8 på skiathlon i Lillehammer og nummer 9 i Davos.

Legg til 21-åringen Denis Spotsov som er ny på A-laget og har innledet med å bli nummer 7 på 15-kilometeren i Davos, nummer 11 på 15-kilometeren i Toblach og nummer 14 på jaktstarten i i den italienska lejonkulan.

Sjefstrener, tyske Marcus Cramer, virker ikke å ha noen problemer i det hele tatt med å fylle tomrommene etter de dopingutestengte løperne Legkov og Vylegzhanin.

Russland leverer. Den nye generasjonen utfordrer definitivt Norge om tittelen som verdens beste skinasjon allerede denne vinteren. Det skjer mye, og det skjer raskt i det russiske troppen.

Tor Arne Hetlands flaks som herretrener er at han har supertalentet Johannes Høsflot Klæbo i stallen. En trønder som har alle forutsetninger for å dominere verdenscupen i mange år fremover og som kan holde de fremadstormende russerne bak seg.

Men bak Klæbo i verdenscupen har vi Martin Johnsrud Sundby (33) på femteplass. 28-åringene Hans-Christer Holund og Simen Hegstad Krüger er i positiv utvikling på syvende- og åttendeplass. Av dem er det for tiden "bare" Klæbo som behersker både distanse og sprint på høyeste nivå og som kan beregnes som en helt komplett skiløper.

Johannes sin trener, morfar Kåre Høsflot, har treningsmetoder som har satt mange treningseksperter i offside. Det enkle har vært det geniale, fjernt fra alle diagrammer og vitenskapelige rapporter.

Johannes har tatt langrennssporten til et nytt nivå. Bak han kommer et kobbel med unge russere.

Det virker som det gjøres mye rett i Cramers Russland også, nå som syvendeplassen (Chervotkin) og åttendeplassen (Bolsjunov) fra fjorårets U23-cup har tatt store steg i skyggen av Klæbo.

Tour de Ski 2018 ser i mine øyne ut til å bli et russisk kamp mellom komplette Ustjugov og Bolsjunov.

Det norske laget, uten Klæbo og Petter Northug jr., får for en gang skyld finne seg i å være outsidere.

Og hvis OL-stafetten skulle gått på trettendedagen, skal jeg sette mine rubler på Russland, fjorårets VM-sølvvinnere fra Lahti, da Ustjugov forgjeves jaktet en formsterk Finn Hågen Krogh.

Men ...

Det er lenge igjen til OL 9. til 25. februar. Mye kan skje frem til det. Men fremtiden ser i hvert fall veldig lys ut for russerne på herresiden.

Dette kan være nådestøtet for Northug

Lillehammer 20171201.
Verdenscup ski nordiske grener.
Petter Northug jr. under trening foran langrenn sprint i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer som skjer på lørdag.
Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Det blir som en julaften uten julenisse, når Tour de Ski nå skal gå uten Petter Northug. Og landslagsledelsens harde julegave tror jeg dessuten kan bety at Norges mest framgangsrike mannlige skiløper de siste ti årene heller ikke får stille til start i OL i Pyeongchang i februar. 

Det er sannelig ikke mye som taler for at Northug skal karre seg til topps i sitt livs bratteste oppoverbakke som skiløper. Landslagssjef Vidar Løfshus og landslagstrener Tor Arne Hetland har sammen kommet til den konklusjonen om at Northug ikke er i god nok form til å bli tatt ut til de sju etappene i Tour de Ski. Northug er tatt ut som førstereserve, med åtte mann foran seg i uttaket. 

Da er man milevis fra å få en OL-billett. 

Og enda lengre unna å være en av fire løpere som får starte per distanse i Pyeongchang.

For ikke å snakke om toppen av pallen, det er han et hav unna akkurat nå.

Les også: Jeg stolte på Northugs trener - nå vet jeg bedre

Les også: Nå haster det for Northug - og han bør bytte trener

Mirakler kan skje. Spesielt når det gjelder Petter Northug. Men, nei - dette tror jeg ikke han klarer. OL er nok kjørt nå. Dessverre.

Løfshus sier til pressen at det beste for Northug er å gjøre et godt treningsarbeid hjemme i Trøndelag, og i stedet for å gå Tour de Ski om noen av de uttagne skulle bli syke (han er jo reserve), sikte seg inn på Skandinavisk Cup i svenske Piteå 5.-7. januar og NM del 1 på Gåsbu 11.-14. januar for å få opp kapasiteten og klare å kvalifisere seg til verdenscupen i Planica 20.-21. januar.

Det er brutale ord fra Løfshus.

Jeg vegrer meg for å tro at Løfshus og Hetland med vilje ønsker å spenne bein på nasjonalikonet Northug og hans mulige OL-billett. Jeg vegrer meg dessuten for å skylde på eller tro at det ligger en konflikt bak vrakingen til Tour de Ski. 

Den triste, bitre sannheten er nok mer trolig at landslagsledelsen har sett at testverdiene til Northug ikke er i nærheten, og dermed tvinges til å komme til den slutning at han ikke holder mål akkurat nå. 

Mer komplisert behøver det faktisk ikke å være. 

Les også: Gi Northug et wildcard! 

Les også: Nå må du skjerpe deg, Northug! 

Når det er sagt, så skulle jeg personlig gjerne sett at Northug fikk sjansen i Tour de Ski. Til forskjell fra de andre uttatte løperne har Northug gang på gang vist hvilken mesterskapsløper han er. For meg er det en gåte at Ski-Norge mener de har råd til å sette Northug på sidelinjen. Jeg hadde bedt han vise ansikt og legge kortene sine på bordet i Tour de Ski - som en siste sjanse til å mønstre og vise hva han kan stille opp med. 

Northug behøver konkurranser i kroppen, ikke bare trening. Jeg tror han trenger å konkurrere seg i form. 

I Sverige jobbet jeg tett på landslagsledelsen da Johan Olsson slet med form og skader før Sotsji-OL i 2014. Olsson gikk kun et par konkurranser før OL, men fikk gå de distansene han ville. Det endte med at han tok OL-sølv på 15 km og var med på stafettlaget som forsvarte OL-gullet fra 2010. 

Eksempelet er ikke hundre prosent sammenlignbart, all den tid konkurransen er mye større i Norge enn i Sverige. Men tilliten til at Northug skal levere underverker framover er langt ifra den måten svenskene behandlet sin fremste vinnerskalle. 

Landslagsledelsen setter i stedet kniven på Northugs strupe og har et strengt resultatfokus i uttakene. Det er også lett å la følelse rive når man skal bedømme Northug. Store deler av det norske folk elsker ham. Og de vil se han i OL. 

Det preller av Løfshus og Hetland, som ikke legger verken empati eller nostalgi i vektskålen. De lever her og nå, og ikke i historiebøkene. Det er hardt, men filosofien er rettferdig på sin måte. Konkurranse på like vilkår. Og Northug mangler resultater denne vinteren, ingen tvil om det. 

Les også: Hjelmeset overrasket over Northug-vraking: - De legger hodet på blokka

Løfshus sier også at OL-døren ikke er stengt for Northug ennå. Nei, den er ikke det, men det er ingenting som taler for at Petter Northug plutselig skal finne kjempeformen og bryte et tydelig mønster vi har sett fra Norges Skiforbund siden Ski Tour Canada i våres, da Northug ikke ble ansett for å være blant landets elleve beste.Han fikk ikke gå der heller. Det fortsatte som kjent med vraking før Ruka, mens det i verdenscupen på Lillehammer var tydelig at landslagsledelsen hadde rett. Northug var langt ifra verdenscupformen. Han responderte ikke engang på trening en tid etter Lillehammer. 

Nå er Northug ute i kulden igjen, men med tale om at han skal være på oppadgående kurve formmessig. Likevel, å fortsette og trene og trene, mens de argeste konkurrentene konkurrerer for fullt, en knapp måned før OL, det må være en av de desidert største utfordringene Northug har stått overfor. 

Vrakingen må ha vært blytung for Northug, som har drømt om å gjøre comeback på den store scenen på åpningsetappen av Tour de Ski i Lenzerheide 30. desember. 

Så hva skjer nå? 

Northug er invitert med landslagskompisene til Davos for å forberede seg til Tour de Ski der, som reserve. Men vil han virkelig bli med på det, når Løfshus så tydelig helst ser at Northug blir hjemme og trener seg i form? Jeg tror nok ikke det. Å trene seg i form i høyden? Absolutt ikke! 

Vi skal aldri regne bort Northug. Men denne gangen tror jeg ikke han vil lykkes. Fjellet er for bratt. 

OL 2018 + Northug er ikke lik sant. Løpet er kjørt. 

Alt annet må anses som et Northug-mirakel. 

#langrenn #northug #tourdeski #løfshus #hetland

Ta ut Northug på Tour de Ski-laget!

Lillehammer 20171201.
Verdenscup ski nordiske grener.
Petter Northug jr. smilte under trening foran langrenn sprint i verdenscupen i nordiske grener i Lillehammer som skjer på lørdag.
Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Etter helgens konkurranser i Toblach burde det ikke være noen tvil for landslagstrener Tor Arne Hetland. Han må ta ut Petter Northug jr. i den norske Tour de Ski-troppen.

Og så får det bare bære eller briste.

Få - om noen - vet hvordan formen til Northug er akkurat nå, og hvordan treningen hjemme i Trøndelag egentlig har gått. Men Norge kan ha mer behov for Northug i OL enn det man er klar over akkurat nå. 

Hittil denne sesongen har 19 norske langrennsherrer tatt verdenscuppoeng. Northug har null. Men akkurat som Northug, bør Hetland ha en plan B før OL i Pyeongchang. Om Northug kan vise til en god treningsperiode, og anser seg for å være på en oppadgående kurve, bør Hetland definitivt gi Northug en mulighet til å kvalifisere seg til OL. 

Northug fortjener faktisk det. 

Når han er i form, er Northug en enestående ressurs for et norsk landslag som har levert enormt bra fram til julepausen. Men Hetland kan ikke bare hvile på laurbærene til Johannes Høsflot Klæbos utrolige sju seire, eller Simen Hegstad Krügers utvikling og Hans-Christer Holunds stabilitet. Hetland bør være litt urolig også.

Det går ikke helt på skinner for verdens beste langrennsnasjon, hvis hovedmål trolig er å vinne tilbake gullet på OL-stafetten for første gang på herresiden siden 2002 i Salt Lake City. 

Hele gull-laget fra stafetten i VM i Lahti er nå på gyngende grunn: 

Niklas Dyrhaug - han gikk den første etappen på gullaget fra Lahti, men nå har han åpenbart problemer med ryggen, og står uten et eneste verdenscuppoeng hittil i sesongen. Får «Dyret» orden på ryggen tidsnok for å kvalifisere seg til OL? 

Didrik Tønseth - som gikk den andre etappen i Lahti, ligger på 17. plass i verdenscupen og ble nummer to i Ruka (15 km klassisk, men mistet så farten. Han fikk ikke gå i Toblach etter den skuffende 36. plassen i Davos (15 km fri). Ganske ujevn med andre ord ...

Martin Johnsrud Sundby - mannen som gikk tredjeetappen i Lahti, var i kjent driv i Ruka og Lillehammer, men så kom magesjuken i Davos, og i Toblach var han en skygge av seg selv. Har Sundby gått på en smell? Legesjekken i Oslo sist uke vil gi ham svar på om det er noe galt med kroppen. Røa-løperen er tross alt bare et menneske han også. Selv om han opptrer som en maskin i blant, med brutale oppvisninger i sporet.

Finn Hågen Krogh - alle husker bragden på ankeretappen fra Lahti, men nå sliter altaværingen med formen. Krogh varierer mellom godkjente løp, som på jaktstarten i Ruka og 15 km i Toblach, men har også forferdelige løp som på jaktstarten i Toblach der han hadde den 53. beste tiden, og kom i mål som nummer 28. Stafetthelten fra Lahti-VM i 2017 er ikke i nærheten av hva vi er vant til å se fra ham. Har Krogh gått på en smell etter hardtreningen på distanselaget denne sommeren? 

Dessuten kan vi legge til en Sjur Røthe som sliter med ryggen, og har vært ujevn i formen. Og en Emil Iversen som har gjort det bra på sprint, men som ikke har vist noen voldsom utvikling på distanse sammenlignet med forrige sesong.

Og i mellomtiden ruster VM-sølvmedaljøren fra Lahti, Russland, seg til kamp med Ustjugov, Bolsjunov, Tsjervotkin, Bessmertnykh og Spitsov.

Tor Arne Hetland har fortsatt nok tid til å få sine menn i form, men klokken tikker og landslagssjef Vidar Løfshus må ha levert den fulle og endelige listen over troppen til OL innen 20. januar. 

Nettopp derfor bør Petter Northug jr. få mulighet til å vise om han er på rett vei ved å få stille i Tour de Ski - om han vil og kjenner seg på G. 

Jeg skulle gjerne også sett en av verdens  beste fristilløpere, Anders Gløersen, i Tour de Ski. Han bør få en ærlig sjanse til å kvalifisere seg til OL, ved å få gå den første delen av TdS, med hovedfokus på to skøytedistanser på 15 km i Lenzerheide og i Oberstdorf. Om Gløersen lykkes med å få en plass i den norske troppen, kan han meget vel ta medalje i OL.

Oppi det hele, er det tross alt Tor Arne Hetlands lykke at bredden på den norske troppen er så fantastisk at det alltid finnes sterke alternativ om forhåndsfavorittene skulle bomme. 

Hva mener du? Kan Norge ta gull på herrestafetten i OL, og hvem bør i så fall være på det norske laget? 

#langrenn #northug #tourdeski #hetland

Se opp for US Ski Team!

Lillehammer 20171202.
Lillehammer 20171202
World Cup langrenn sprint damer.
Maiken Caspersen Falla (midten) vant verdenscuprennet i sprint langrenn på Lillehammer lørdag.
Krista Pärmäkoski (FIN) ble nummer to og Sadie Bjornsen (USA) kom på tredje plass.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

(F.v.) Krista Pärmakoski, Maiken Caspersen Falla, Sadie Bjornsen. Foto: NTB Scanpix

Maiken Caspersen Falla imponerte stort da hun knuste all motstand i den klassiske sprinten i Lillehammer sist helg. Lørdag er det skøytesprint i Davos, og etter to verdenscuphelger står det uavgjort 1-1 i duellen mellom Falla og svenske Stina Nilsson.

Men de skal passe seg. For i den sveitsiske skimetropolen kan svaret på «Falla eller Nilsson», i stedet bli en av de amerikanske langrennsstjernene. 

US Ski Team har nemlig noe stort på gang.

Vi har alle sett Lindsey Vonn herje i de olympiske bakkene og vunnet OL-gull, mens langrennsjentene har har stått godt inn i skyggen fra pallen. Men nå kommer Sadie Bjornsen, Jessica Diggins, Sophie Caldwell og Kikkan Randall i rasende fart. De er på jakt etter nasjonens første kvinnelige langrennsmedalje noensinne i OL i Pyeongchang i februar.

En at de største utropstegnene i sesonginnledningen av verdenscupen i langrenn er Sadie Bjornsen (28). En late bloomer fra Ancohrage med 118 starter i verdenscupen, siden debuten i Drammen i 2011. År for år har hun tatt nye steg. I fjor tok hun plass på prispallen for første gang i et verdenscuprenn, i Toblach der hun ble nummer tre på 5 km fri teknikk. 

Denne vinteren har hun hatt en strålende start. Nummer to i Ruka, bak Stina Nilsson, og nummer tre i Lillehammer bak Falla og finske Krista Pärmakoski. 

Bjornsen og US Ski Team er nøyaktig hva verdenscupsirkuset trenger. Et friskt, offensivt og sultent lag fra Amerika, som utfordrer og sprer blest og PR om langrennssporten over til den andre siden av Atlanteren. 

Bare en amerikansk langrennsløper har lykkes med å ta medalje i OL siden de første olympiske vinterlekene startet i franske Chamonix i 1924. Det var Bill Koch, på 30 km i Innsbruck i 1976. Nå snart 42 år senere, stormer US Ski Teams damer fram i verdenscupen, og det med en imponerende bredde i troppen. Satsingen mot OL er den største noensinne. De amerikanske damene vil skrive idrettshistorie og er «taggade» som aldri før.

Rutinerte Kikken Randall er den som har inspirert Bjornsen, Diggins og Caldwell. I den amerikanske TV-kanalen King 5, sier Randal - som har 13 verdenscupseire fra sin karriere - om Bjornsen: 

- Jeg er sikker på at hun, sammen med de andre (i teamet), kommer til å komme opp på et nivå jeg selv aldri var på. 

Om det blir virkelighet, må både Falla og Nilsson passe seg for amerikansk konkurranse. I Lillehammer ble for øvrig Diggins nummer seks, mens Caldwell ble nummer ni. 

Det skal for øvrig mye til om Falla skal levere like bra i skøytesprint som på klassisk i Lillehammer. Falla trives riktignok i Davos, og de fire gangene hun har stilt til start der har endt med resultatene 3-2-2-1. Seieren kom i fjor. Stina Nilsson vant i 2015 og ble nummer to i 2014.

Det er med andre ord duket for skikkelig dramatikk i damesprinten denne lørdagen. 

I sammendraget, etter to øvelser, finner vi løpere fra seks ulike nasjoner på topp ti-listen. Krista Pärmakoski leder med åtte poeng foran Bjornsen og 14 poeng foran Falla. Stina Nilsson er nummer fire, 19 poeng fra ledertrøyen.

Se hele poenglisten i sprintcupen her

#langrenn #usa #bjornsen #caldwell #diggins #randall #falla #nilsson #parmakoski #ol #sprint