Petter Northug jr fortjener alltid et wild card

Oslo 20170311.
Holmenkollen skifestival, 50 km, langrenn menn, klassisk: Petter Northug jr. etter målgangen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Nå når ikke Norges skiforbund ikke vurderer Petter Northug jr. høyere enn at de mener han fint kan bli hjemme i Nord-Trøndelag i stedet for å gå verdenscupavslutningen i Canada - syns jeg rett og slett at han burde få et wild card av det internasjonale skiforbundet. Intet mindre for den moderne verdenscupens fremste ambassadør, både i og utenfor skisporet.

For Petter Northug trengs. Han er en unik idrettsmann på mange måter, og han har omtrent blitt større enn sporten han representerer. Langrennssporten har siden Northugs inntog i 2006 vært en profil som har levert for både millionvis av TV-seere, men også for mediene, publikum, arrangører og sponsorer. Northug har alltid hatt noe å by på. Selv når han ikke har sagt ett eneste ord til pressen, men bare trasket stum gjennom mixed zone, har det vært interessant å følge hans show.

Jeg tror Norges Skiforbund bæsjer på leggen når de velger å la Northug bli hjemme kommende helg.

Hvor interessant vil verdenscupavslutningen bli nå? Hvilke signaler sender Skiforbundet med å plukke han ut av et lag de aller fleste andre mener han hører hjemme i. 

Vil Skiforbundet rett og slett kvitte seg med sin kronjuvel? 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

Jeg er overbevist om at seertallene til NRK kommer til å være lavere enn vanlig og at PR-verdien FIS vil sitte igjen med etter minitouren i Quebec - Alex Harveys hjemby - ikke vil være på nivået som man skulle forvente. At Northug ikke er med påvirker definitivt mediedekning og -fokus. 

At Northug har slitt med formen denne sesongen er ingen hemmelighet. Men det ble likevel en sprintfinale i VM, det samme på skisprinten i Drammen. Samt en 8.-plass på femmila i Lahti. Konkurransen i det norske laget er beinhard, men formen til Northug har vært stigende. Dessuten passer minitouren i Quebec han bra med én sprint, to 15-kilometere, hvorav avslutningen er jaktstart. 

Og hvem har prestert mer enn Northug sett over tid? Ingen mannlig skiløper i alle fall. 

Men nå velger Norges Skiforbund å sette skikongen Northug på sidelinjen, mot hans egen vilje. Nei, nei. Ingen Quebec for deg, sier landslagssjef Vidar Løfshus, og henviser til at troppen på ti mann er tatt ut på bakgrunn av resultater gjennom hele sesongen, fra starten i Ruka.

Northugs verdi kan dog ikke kun måles i sekunder eller plasseringer. Han er langrennskongen og har gjort seg mer enn nok fortjent etter alle sine seire og sin særegne showmann-stil. Han har hovedrollen i langrennsverden. 

Man skulle tro Norges Skiforbund tenker at de har råd til å være foruten Northug. Men det er tvert om. 

Se til Sverige, med Johan Olsson. Svenska Skidförbundet setter ingen grenser for femmilsmesteren fra Val de Fiemme i 2013. Vil Johan Olsson være med, så er han med. Alle kjenner hans kapasitet og ingen i forbundet sutrer over at han også representerer privatlaget Team Santander. 

Norges Skiforbund sager i stedet over grenen de sitter på, og virker å ville kvitte seg med  mannen som har gjort så uendelig mye for norsk langrenn. 

Og når Northug helt utenom det vanlige ikke får gått alle renn etter planen denne vinteren, så får han ikke det minste hjelp fra dem som nå kan sole seg i glansen av interessen han på mesterlig vis har skapt for norsk langrenn. 

Det er helt ufattelig. 

Northug er et fenomen, som berører og vekker følelser. Han er langrennssportens Zlatan. Han bidrar også mer enn de fleste langrennsløperne gjennom en hel sesongen. Han er normalt med fra første stavtak på Beitostølen til det siste Skarverennet i april. Han deltar også ofte på konkurranser som Toppidrettsuka og Blink Skifestival om sommeren. 

Det Northug har gjort for å popularisere langrennssporten i stort og smått i Norge, og ut til hele verden, er etter mitt syn helt uvurderlig. Han har gjennom sin spesielle personlighet og kapasitet bidratt til store inntekter for så vel Norges Skiforbund, som FIS og alle mediebedriftene som får klikk på langrennssakene sine.

Petter er som sagt som Zlatan. Han sier hva han mener og gjør som han vil. Han stikker seg ut, og er heller ikke redd for å gi sitt eget forbund et realt stikk. Petter er Petter. Sånn er det bare. Det har vel alle forstått? 

For verdenscupen skyld, for FIS's beste, for å opprettholde et vist medietrøkk, så burde Petter Northug få et wild card til alle verdenscuprenn han vil delta i for resten av sin karriere.

Det må finnes plass til profiler. Om vi ikke har dem kommer både Norges Skiforbund og FIS til å få et stort problem.

Nei, utakk syns å være verdens, lønn, Petter ... 

Se video: Northugs syrlige «påskequiz»-stikk til Løfshus

 

 

#langrenn #northug #verdenscup #norgesskiforbund #quebec #zlatan

Fullstendig kortslutning fra Seeberg etter Johaug-anken

Svarstad 20160623.
Therese Johaug under et pressetreff med langrennslandslaget for kvinner torsdag.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Sverre Seeberg - et hengivent medlem av skiklubben Ull på Oslos vestkant, men også visepresident i det Internasjonale skiforbundet - sier at han tror det kan være bra for norsk langrenn at Therese Johaug-saken nå er anket videre og skal behandles i idrettens voldgiftsdomstol CAS.

Fullstendig kortslutning, sier jeg. Lyset har gått. 

I flere av mine blogger her i Nettavisen har jeg hevdet at Therese Johaug-saken ikke handler om hvorvidt Dalsbygdas stolthet har vært dopet eller ikke. Saken er derimot en tragedie der sannheten fortelles for døve ører, og hvor skiguden Ull og de øvrige har lullet seg inn i prinsipper, et rigid regelverk og idrettspolitikk på høyeste nivå.

Når Sverre Seeberg uttaler seg i VG på denne måten er det ikke noe annet enn en bekreftelse på at Johaugs overseelse av varseltrekanten på leppesalvepakningen har blitt storpolitikk i idrettsverden. Jeg han ikke tolke Seeberg på noen annen måte enn at han mener at Johaug nå skal få ansvaret for å skulle renvaske norsk idrett generelt og norsk langrenn spesielt.

Seeberg sier: «Jeg tror det kan være positivt for norsk langrenn at Johaug-saken behandles av CAS.»

Jaha, Sverre. Det er nå én måte å se på det faktum at FIS ikke lenger oppfatter ditt lands skiforbund som troverdig, og heller ikke har tillit til domsutvalget fra det landet du representerer.


Sverre Seeberg. Foto: NTB Scanpix

Med andre ord: Jeg er redd Johaug har blitt offer i en idrettspolitisk suppe der FIS vil statuere et skrekkeksempel - Johaug-dommen! Dels for å skremme livet ut av alle utøvere og få hver og en av dem til å innse hvilket betydelig ansvar de har for hva de putter i kroppen. Og dels for å lekse opp for det norske skiforbundet, som har vært ekstremt fordømmende overfor andre nasjoner og deres positive dopingtester opp gjennom.

Nå skal Norge få! Og lære seg å oppføre seg (og feie for egen dør).

Til forskjell fra da Martin Johnsrud Sundby-saken ble framført for åpen scene på en pressekonferanse på Ullevaal stadion, har Norges Skiforbund inntatt en mye mer tilbaketrukken rolle i Johaug-saken. Skipresident Erik Røste gjorde alt han kunne for å forsvare Sundby. Det samme gjorde landslagssjef Vidar Løfshus. Ledelsens hule forsvarstaler ble ødeleggende for troverdigheten til norsk langrenn. For mange var det nok vondt og vanskelig å ta inn over seg at astmamedisineringen faktisk kunne oppfattes som et forsøk på å bedre prestasjonsevnen blant de norske utøverne. Spesielt etter at mediene avslørte at også friske løpere fikk astmamedisin for å forebygge luftveisproblemer. 

Nå er det Johaug som må ta smellen. 

Hun må betale hele regningen selv, nå som FIS gjør det klart at de ikke er fornøyd med verken hennes forklaring eller NIFs domsutvalgs avgjørelse.

Verken Røste eller Løfshus har virkelig stått opp for Johaug offentlig. I hvert fall ikke på samme måte som de gjorde for Sundby. Røste uttalte seg litt forsiktig tirsdag ettermiddag: «NSF er skuffet over at FIS anker dommen til CAS ... ». Det er vel kanskje det som er å være politisk korrekt? For en skipamp? 

Hva Sverre Seeberg mener er positivt med at Therese Johaugs mareritt skal forlenges og at saken skal dras enda en runde, nå gjennom CAS, klarer jeg virkelig å ikke å forstå. Hva er det som er positivt med at Johaug skal leve i utvisshet i flere måneder til? 

Johaugs skjebne - altså mennesket Johaugs skjebne - er altså ikke noe Seeberg tar hensyn til eller viser noe forståelse for. Den tanken finnes tydeligvis ikke i hans verden, og heller kanskje ikke bak stjernene og dit hvor skiguden Ull muligens holder til ...

Sverre Seeberg, Erik Røste og Vidar Løfshus med flere burde stå fram, og med kraft og myndighet forsøke å ta grep som kan løsne Johaug, i hvert fall litt, fra dette finmaskede garnet, spunnet på regelverk og idrettspolitikk, som hun sitter helt innsnørt i.

Antidoping Norge og Norges idrettsforbunds domsutvalg frikjente Johaug fra alle mistanker om systematisk og bevisst doping. Domsutvalget landet på 13 måneders utestengelse. Allerede der syns jeg Johaug måtte betale en altfor høy pris i forhold til hva hun har gjort. Straffen er brutal og setter dype spor både i Johaugs karriere og for henne som menneske.

I et regelverk der ikke en gang et bevist uhell kan få en straff som matcher feilen.

Det er mange som ikke er enig med meg. 

Det er mange som nekter å tro på Therese Johaug, og det er de som med skadefryd skriver i kommentarfeltene her på bloggen eller i sosiale medier at hun har fått en altfor lav straff.

Ja, vi skal ha et steintøft regelverk for å motvirke juks og doping i idretten. Enig. 

Jeg gjentar: Juks og doping. 

Men ikke for en menneskelig feil, som ikke er noen bortforklaring, men som gjennom et kryssforhør i en åpen høring er bevist som sant. 

Ingen andre saker i Norge har blitt gransket så grundig og fått mer oppmerksomhet enn Johaug-saken. Absolutt ingenting av det som har kommet fram verken i avhør, høringen, fra sakkyndige eller andre eksperter, være seg medisinsk eller juridisk, har tydet på at Johaug har dopet seg med vilje. Derimot er det klare bevis for at mengden ulovlig stoff som ble funnet i kroppen til Johaug er forenlig med bruk av leppesalven. Ikke noe annet. 

Regelverket har nulltoleranse. Ingen forklaringer i verden hjelper. Ingenting hjelper. 

Ikke engang flere bønner til skiguden Ull. 

Therese Johaug står nå ensom i FIS' skuddlinje - nå som FIS har besluttet å anke dommen på 13 måneder videre til CAS.

Jeg kaller Johaug-saken for et justismord. Noe som til og med den finske langrennsjournalisten Pekka Holopaien i Ilita Sanomat delvis støtter. «Regelverket er justismordet», sier Holopainen til VG. 

Det vil si at en svenske - altså meg - og en finne - Holopainen - begge skriver og mener ting som Seeberg, Røste og Løfshus burde brøle ut så det høres i hele skiverden: Vi behøver et rettssystem for idretten som, på samme måte som i sivilsamfunnet - kan behandle ulike saker for seg og komme fram til dommer som på rettferdig vis gir en straff som ligger på nivå med foreseelsen.

Men det har ikke vært så mye som et pip fra toppene i Norges Skiforbund som har nådd over grensen til Sverige en gang, så vidt jeg har hørt, lest og sett.

#langrenn #johaug #doping #fis #seeberg #anke

Falla fortjener mer skryt i media

LAHTI, FINLAND 20170302.
Ski-VM 2017 Lahti. 4x5 km stafett damer. Maiken Caspersen Falla viser frem gullmedaljen under medaljeseremonien etter seier på 4x5 km stafett for damer under ski-VM 2017 i Lahti, Finland, torsdag.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix

Den norske damelandslagstreneren mener at trippel VM-gullvinner Maiken Caspersen Falla har fått for lite skryt i pressen. Det har Roar Hjelmeset helt rett i. 

Sprinterne blir ikke hyllet på samme måte som distanseløperne i spaltene, være seg både i Sverige og Norge. Hvorfor det, kan man spørre seg. 

Falla er for eksempel allerede som 26-åring en av Norges mest framgangsrike kvinnelige skiløpere. Allerede som 18-åring tok Gjerdrum-jenta sin første pallplassering i sprint i verdenscupen. Nå er hun oppe i over 30 pallplasseringer. Hun har vunnet sprintcupen både i 2015 og 2016, og leder akkurat nå sprintcupen for den inneværende sesongen. 

Dessuten er hun en mesterskapsløper av ypperste klasse. 

* VM-bronse i sprint fra Val de Fiemme i 2013
* OL-gull i sprint fra Sotsji i 2014
* VM-gull i sprintstafett i Falun 2015, samt individuell bronse fra samme mesterskap
* Og nå: VM-gull i sprint, sprintstafett og stafett fra Lahti

Det er få norske langrennsløpere som både historisk og i nåtid som kan måle seg med Fallas internasjonale meritter. 

Likevel ... sprinteren Falla står fortsatt i skyggen til Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Ingvild Flugstad Østberg. Når Hjelmeset påpeker at hans utøver fortjener mer skryt, er jeg den første til å holde med han. 

Personlig er jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om Fallas eksepsjonelle evne til å levere når det gjelder som mest. Hva er hennes nøkler til de fantastiske resultatene i VM og OL? En bedre formtopper finnes vel knapt! 

Medietekke eller ikke medietekke? Er det det som er spørsmålet? Tja, jeg har sett Falla på mange pressekonferanser, og hun er akkurat like dyktig som sine betydelig mer omtalte lagvenninner. Kanskje handler det rett og slett om at hun har havnet i «sprint-fella»? 

Sprinterne har generelt ikke samme status som distanseløperne.

I Sverige vant Bjørn Lund dobbelt OL-gull i Torino, men oppmerksomheten var aldri i nærheten av den samme som Per Elofsson fikk etter sine tre VM-gull - men uten et eneste OL-gull. Elofsson er fortsatt en av Sveriges mest populære skiløper gjennom tidende, og lever godt på oppdrag han har fått etter karrieren, som blant annet ekspertkommentator. Bjørn Lind er så å si bortglemt. Han har for øvrig jobbet i kinesiske Changchun et par år, for å få fart på det kinesiske Vasaloppet. 

Sprinteren Emilie Öhrstig vant et overraskende VM-gull i sprint i tyske Oberstdorf i 2005. Sammen med Marie-Helene «Billan» Östlund og Charlotte Kalla er de de eneste individuelle VM-gullvinnerne på damesiden i Sverige. Men i media er forskjellen enorm. Der Öhrstig forsvant inn i skyggene, lever «Billan» i høyeste grad fortsatt et liv i mediene - 30 år etter sin seier på 20 km fristil. Charlotte Kalla er en av landets aller mest omtalte idrettsutøver. Bare Zlatan er mer populær.

På samme måte som Falla, har Kalla også OL- og VM-gull. 

Men gjennom de norske mediene jeg følger med i, får jeg faktisk flere nyheter om Kalla enn om Maiken Caspersen Falla.

Berit Aunli, kalt «Gull-Berit», satt også dype spor mediemessig etter hennes suverene VM på hjemmebane i Oslo i 1982, da hun vant gull på 5 og 10 km og på stafetten. Men noe OL-gull, som Falla, det har hun ikke. Ørje-sønnen Ola Vigen Hattestad er et annet eksempel. Han er en av 2000-tallets mest framgangsrike skiløpere i Norge, med individuelle VM- og OL-gull, samt en totalseier i sprintverdenscupen. Etter at Hattestad tok sin første store mesterskapstittel i Liberec-VM i 2009, har jeg ikke sett han i mediene i noen særlig grad. 

De tradisjonelle skiløperne har mye høyere status, med Petter Northug junior om uovertruffen mediekonge.

Martin Johnsrud Sundby mangler fortsatt sin individuelle VM- og/eller OL-medalje (den kan komme på VM-femmila søndag), men også han slår Falla ned i støvlene når det kommer til medieomtale.

VM-suksesssen i Lahti kan bli et vendepunkt for Falla. Tre VM-gull er på godt, gammel Northug-nivå, og på nivå med det suverene Marit Bjørgen leverer. Fallas inntog på det norske stafettlaget, med en strålende førsteetappe og gull etter målgang, vil være med å høyne Fallas status og interessen omkring henne. 

Jeg håper Hjelmeset blir hørt. Falla fortjener mer skryt. 

Hun har vunnet alt og etter min oppfatning er hun en av Norges mest spennende skiløpere. 

Selv sier hun at hun ikke har noe mål om å bli rik og berømt og mye omtalt, men om jeg hadde vært Maiken Caspersen Falla hadde jeg nok lurt på hva som egentlig må til for å bli ordenltig populær i mediene. 

#langrenn #vm #lahti #falla #kalla #hattestad

Drømmebildet er at Bjørgen og Johaug deler seieren i OLs siste gren i Pyeongchang

Oslo 20140315.
Marit Bjørgen (t.v.) og Therese Johaug etter målgang i verdenscuprennet i langrenn 30km fristil for kvinner i Holmenkollen i Oslo søndag.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Da Marit Bjørgen tok sin 15. gullmedalje i VM-sammenheng etter skiathlon lørdag, sa hun til NRK rett etter målgang at hun deler gullet med sin utestengte venninne Therese Johaug. Tirsdag vant hun igjen, da på 15 km med individuell start.

Jeg tror hun kommer til å dele mer enn det med Johaug framover. Sammen kommer de nok til å sprenge startfeltet som dynamitt i Pyeongchang-OL 2018.

Therese Johaug har det vondt. Hennes lange utestengelse føles urettferdig hard for mange. Ikke minst for Dalsbygda-jenta selv og hennes nærmeste, inkludert treningskompisen og Johaugs store forbilde, Marit Bjørgen.

Marit Bjørgen har fått kritikk for at hun støtter Therese Johaug, til tross for at hun er utestengt for brudd på Wada-koden.
Noen svenske journalister, med Hasse Svens i spissen, klager. Det finnes få saker som er krtisik gransket så hardt som Therese Johaugs bruk av leppesalve. Hennes historie er bedømt av både Antidoping Norge og Norges Idrettsforbunds domsutvalg til å være sann. Derimot går det ikke an å komme bort fra at hun testet positivt for å ha en veldig liten mengde av et dopingklassifisert steroide i kroppen.

Men hvorfor skal ikke Bjørgen kunne støtte Therese Johaug? Som venn og som menneske?

Ekspertisen har kommet fram til at Johaug gjorde en feil, men ingenting har kommet fram om at hun skal ha dopet seg med vilje. Straffen for tabben er veldig tøff, men ifølge idrettens egne regler er det nulltoleranse som gjelder. Uansett hvor mye man kan bevise at «forbrytelsen» ikke er gjort med hensikt.

Det som skjedde lørdag var vakkert, men ikke uventet. Det var ventet at nordmennene skulle gå med et hjerte som banker for Johaug. Det var ventet at Marit Bjørgen skulle tenke på henne og savne henne i skisporet. Og tirsdag tok hun altså nok et gull uten Johaug jagende i sporet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

Therese Johaug har sagt at hun skal tilbake og akkurat det tror jeg innebærer at Fred Børre Lundberg må belage seg på å være heltidspappa for lille Marius i ytterligere en sesong. Mitt tips er at Marit Bjørgen vil avslutte sin helt fantastiske karriere på toppen av OL-pallen i sørkoreanske Pyeongchang.

Det vil være den optimale avslutningen for Bjørgen. Og det optimale comebacket for Therese Johaug. Duoen gjør hverandre bra, bedre, best.

Drømmebildet er at de deler seieren i OLs siste gren ? 30 kilometer.

Men først skal Marit Bjørgen ut og konkurrere om enda flere VM-gull, i stafett og på 30 kilometer fristil. Ingenting tyder på at noen skal kunne hindre henne i å holde fast ved sin støtte til Therese Johaug eller fra og bli VM-dronning.

#langrenn #skivm #lahti #bjørgen #johaug #ol

Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen!


Det ble helt stille på stadion i Lahti da Emil Iversen dro med seg hjemmehåpet i fallet på oppløpet i sprintstafetten. Foto: NTB Scanpix
 

Emil Iversen, og hans våpendrager Johannes Høsflot Klæbo, vant ikke VM-gull i team sprint denne gangen. Men Iversen vant definitivt folkets respekt gjennom motet han viste ved å stille opp for mediene etter krasjen. 

Idrett kan være helt fantastiske opplevelser som overgår det aller meste. Den kan være forferdelig smerte og de aller mest uventede ting kan skje.

Jeg har selv vært med på å ta imot et 40-talls VM- og OL-medaljører i mixed zone. Jublende glade og nesten euforiske av følelser som bobler gjennom kroppen. Da går alt så lett, både i og utenfor sporet. Alle er glade og mediene overgår hverandre i måter å formidle framgangen til sine lesere, seere eller lyttere.

Men, jeg har også tatt hånd om Jörgen Brink da han møtte veggen i VM-stafetten i italienske Val di Fiemme i 2003. Og som reporter har jeg fulgt jakten på Niclas Jonsson etter at han ødela Sveriges sjanser etter den første etappen på VM-stafetten på hjemmebane i Falun i 1993. 

I begge tilfellene Brink og Jonsson ville vi ha et svar på hva det var som egentlig skjedde. Trykket fra mediene var enormt og veien ut av det var bare én: Å ta tyren ved hornene og møte pressen. Det var tårevåte pressekonferanser. Det gjorde vondt i de flestes sjeler - til og med pressens - å takle de nærmest tragiske situasjonene. 

Møtene med mediene etter de heftige smellene er det jeg beundrer Brink og Jonsson aller mest for. 

For dem ble det også det første skrittet mot en normalisering av tilværelsen igjen. Brink og Jonsson kom tilbake. De hentet seg inn etter "sorgen" og "sjokket". Spørsmålene en hel skiverden funderte på fikk svar. 

Ingen tvang dem til å stille opp. Men de fikk begge klare råd om å møte pressen. 

Alternativet hadde vært at mediene selv skulle jage dem og bygge opp sine teorier på andre- og tredjehåndsinformasjon. 

Pressen og de aktives ledere har et stor ansvar når ekstremene situasjoner som Emil Iversen-fallet skjer. Ingen kan forvente at Emil Iversen bare noen minutter etter målgang, i en kaotisk sinnstilstand, skal kunne gi en klok analyse. 

Det første spørsmålet er jo "hvordan går det med deg?"

Norges skiforbund mente åpenbart at Emil Iversen var sterk nok til å ta et slikt første intervju i mixed zone med NRK. Men det intervjuet kunne med fordel ha vært mye kortere. Det var bra at Iversen fikk sagt noe, men det var ingen grunn til at han skulle bli stilt så mange oppfølgingsspørsmål at han til slutt endte med å disse seg selv så til de grader, at jeg opplevde det nedverdigende på hans vegne. 

Emil Iversen var satt ut. Han sto igjen som en mann, men hadde naturlig nok ikke rukket å gjøre noen ordentlige refleksjoner med det være seg trenere, ledere og trolig heller ikke presseansvarlig. 

Emil Iversen var sårbar. Han sier ting han ikke ville sagt om han hadde fått noen timers distanse til sin egen innsats i sprintstafetten. 

- Jeg er ikke lagd for å være en mesterskapsløper

- Jeg er en skam

- Jeg reiser hjem med en gang

I det NRK-intervjuet syns jeg reporteren holder kniven over Iversens strupe alldeles for lenge. Det ble som en hard dom skulle felles over en idrettshendelse i stedet for å få oppklarende spørsmål og svar. 

Avveiningen er også vanskelig for den presseansvarlige. Mediene må få gjøre sin jobb. Jeg har selv brutt intervjuer med Charlotte Kalla når jeg har vurdert det dithen at hun blir spurt ut i villrede og begynner å svare på en måte som er under hennes verdighet. De gangene hun ønsker å være lojal overfor pressen og stille opp, men at hun rett og slett ikke har rukket å samle tankene og håndtere følelsene. 

Emil Iversen måtte tåle mye "dritt" etter rennet. Spesielt i sosiale medier. Samtidig gikk landslagssjef Vidar Løfshus ut i NRK og ba Finland om unnskyldning. Jeg syns det var det beste Løfshus har sagt det siste halve året. 

Han smurte det finske sinnet med med norsk olje. 

Og da Emil Iversen og Johannes Høsflot Klæbo senere på kvelden er gjester i NRKs VM-kveld, ble i hvert fall jeg faktisk glad på Iversens vegne. 

Han har rukket å hente seg inn. Han har fått diskutert hendelsen i ro og fred med treneren Arild Monsen, og sannsynligvis også Vidar Løfshus og kommunikasjonssjef Espen Graff eller medieansvarlig Gro Eide. 

Det så i hvert fall ut som Iversen var nogenlunde tilbake som den fine og glade gutten han er. Han definitvt moden for å takle de kritiske spørsmålene fra Ida Nysæther Rasch og Atle Bjurstrøm. 

Jeg tipper at nærmere en million norske TV-seere fikk med seg programmet. Åpenbart syns de aller fleste synd på Iversen. Det er emosjonelt sterkt å se han sitte i sofaen i studioet sammen med Klæbo. Og det første spørsmålet fra Nysæther Rasch er: "Hvordan har du det?" En myk inngang, og på ingen måte revolverjournalistikk. 

Iversen gir svar på tiltale og opptrer ikke bare som en "verdig taper", men viser også en stor vilje til at så fort som mulig bli ferdig med det som har skjedd, og gi Norge sitt bilde av kampen på oppløpet - med fem sekunders forsprang på noen av verdens desidert beste skiløpere - og sporbyttet som snyter både han selv og Finlands Ivo Niskanen for en gullduell. 

Spørsmålene i VM-studioet ga svarene. 

Og jeg er overbevist om at Emil Iversen har vokst som menneske og skiløper etter den innsatsen. 

Det var helt rett å stille opp. Han fikk noen tøffe spørsmål, ja. Men til forskjell fra smellene til både Brink og Jonsson var det ikke bare en løper som gikk ned eller ett lag som misset medaljen. Finland ble dratt med i fallet. 

Det er dem vi skal syns mest synd på fra denne dagen.

Emil Iversen viste mot og styrke i TV-sendingen. Han viste med all mulig tydelighet at han og Klæbo er fremtiden til Ski-Norge.

Den siden av Iversen hadde vi aldri fått se om ikke Norges Skiforbund og Iversen selv var så kloke at de stilte opp i VM-studioet der og da. 

Hadde han gjemt seg eller dratt hjem hadde han ikke fått en rolig stund med seg selv eller i pressen på flere dager. 

Jeg har bare én ting å si: Verdensklasse i moralsk mot, Emil Iversen! 

Opp til Brå-bevis, Sundby!

Otepäa, Estland 20170219.
Martin Johnsrud Sundby under verdenscuprennene på 15km menn i Otepää søndag.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Norge måtte vente to tiår på at verdens beste skiløper, mellom mesterskapene, skulle vinne sitt første VM-gull. Oddvar Brå lykkes på 15 km på hjemmebane i Oslo i 1982. 

Nå venter alle på at Martin Johnsrud Sundby skal vinne det edleste metallet. Spørsmålet er om Røa-gutten fra Oslos vestkant kan bli like populær som jordbrukssønnen fra Hølonda, og om han lykkes med å få has på Ustjugov og kompani i Lahti.

Det er mange følelser ut og går rundt stålmannen Martin Johnsrud Sundby. Han har dominert i verdenscupen i flere år, og har vært relativt nær å ta denne ettertraktede gullmedaljen. I Oslo 2011 og i Val di Fiemme 2013 ble det bronse på 15 km og sølv på skiathlon. Sundby er inne i sitt femte VM. Han har aldri vært bedre, og mange unner han å få stå på toppen av pallen. Til og med meg. 

Men idrett er idrett.

Det lærte Oddvar Brå oss når han gang på gang bommet på formtoppen eller ble syk rett før eksamensrennet. Brås kamp før triumfen i Holmenkollen i 1982, og hans uforglemmelige stavbrekk og gull på stafetten på nasjonalarenaen, gjorde han til en folkekjær utøver til og med før han klarte å sette prikke over i-en. 

For Sundby er det litt annerledes. 

Nå har han stått i skyggen av Petter Northug junior, som stadig leverer i VM og OL, og Sundby har aldri vært den sentrale figuren i et landslagslag fullt av stjerner. Dessuten er ikke Sundby i sitt ess etter løpene, og klarer ikke å levere varemerkebyggende intervjuer i medie- og reklamesammenheng. 

Jeg er spent på reaksjonene. 

Etter utestengelsen etter feil bruk av astmamedisin, som var et brudd på Wada-koden (en sak Norges Skiforbund tok 100 prosent ansvar for) kan populariteten ha fått en alvorlig ripe i lakken. Men det kan også bli tvert om. At det norske folk lettere vil ta Sundby inn i sine hjerter etter alt som har hendt. At en seier i Lahti vil gjøre Sundby til 2000-tallets Oddvar Brå, både i by og bygd, og mellom fjorder og fjell. 

Sundby selv har i alle fall kommet seg gjennom sin største krise, det må vi jo tro, som skiløper. Han reiste seg etter to måneders utestengelse i sommer og har jobbet særs hardt for å slå tilbake mot alle som skulle tvile. Han er besatt av tanken på å vinne VM-gullet.

Jeg er 99 prosent sikker på at han kommer til å lykkes i Lahti. Kanskje er sjansen størst på 15 km klassisk med individuell start. I skiathlon (fellesstart) vil ha få det tøft med å skulle riste av seg sine argeste konkurrenter. Men alene er han sterkest. 

I skiathlon for herrer ser det ut som et åpent hav. Sundby er favoritten, men er avhengig av å komme seg løs før oppløpet. Der kan både landsmennene Sjur Røthe og Finn Hågen Krogh passere og snyte han for gullet. Der kan definitivt Sergei Ustjugov smette forbi, og til og med svensken Marcus Hellner kan overraske på sin favorittdistanse. Formen rapporteres også i Hellners favør. 

Og Sundby kan måtte regne med å høre ett og annet fra det finske publikummet. Spesielt om hjemmehåpene Matti Heikkinen og Ivo Niskanen er med i medaljestriden når det hele skal avgjøres. 

Løfshus tok en «Kong Gustav»

Lahti, Finland 20170221.
Landslagssjef Vidar Løfshus under tirsdagens pressekonferanse med de norske lederne før ski-VM i Lahti starter.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Plutselig satt de der i NRKs VM-studio i finske Lahti og var enige om å snakke med hverandre og ikke om hverandre i mediene. Symbolverdien for idretten var stor da Norges landslagssjef Vidar Løfshus og Sveriges langrennssjef Johan Sares røkte fredspipe og tok hverandre i hånda på direktesendt fjernsyn. 

Jeg har i flere blogger stilt spørsmål om Løfshus evne, eller nærmere sagt manglende evne, til å kommunisere med mediene. Arroganse, fravær av ydmykhet, samt manglende selvkritikk har skap unødvendig oppmerksomhet. 

Løshus forsvarstaler har ikke sjelden rammet Sverige og Johan Sares, til tross for at han selv er ansvarlig for en organisasjon med to ferske tilfeller av brudd på Wada-koden, og det faktum at hans nasjon har et langt mer liberalt syn på astmamedisinering enn det som gjelder i Sverige. 

Johan Sares har heller ikke vært sein med å svare frittalende når mediene har ringt ham og ønsket kommentarer om astmamedisiner og Løfshus' (negative) utspill om og mot «Tre Kronor» ... 

At representanter for to av verdens ledende langrennsnasjoner debatterer med mediene og ikke med hverandre har til tider bidratt til mange negative avisoppslag for langrennssporten. 

Men nå, endelig, har begge duellantene lagt sine respektive stridsvåpen til side. Det skal de ha heder og respekt for. Særlig ettersom det pågår et VM der utøvernes sportslige prestasjoner og reaksjoner bør komme først, om det ikke skulle dukke opp noe alvorlig som på riktig hører hjemme på bordet til de øverste lederne i skiforbundene.

Vidar Løfshus bekjenner overfor NRKs programleder Atle Bjurstrøm at han og forbundet er presset og at stresset det har medført har bidratt til at han har «skyti fra hofta» og at det han har sagt ikke alltid er hva Norges Skiforbund offisielt mener, men at flere av uttalelsene er av høyst personlig art. Jeg tipper at langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad har tatt Løfhus i ørene og bedt landslagssjefen både «göra en pudel» og beklage etter de verste overtrampene. Som at han mente at mediene hadde skylda for at Therese Johaug testet positivt på et forbudt stoff. (Det svenske begrepet «göra en pudel» brukes for øvrig når en person, etter å ha gjort noe galt, hardnakket hevder at han ikke har gjort noe galt, for så å tverr-vende og med store, våte øyne, ber om unnskyldning - gjerne via mediene.)

Løfshus gjorde det eneste rette da han satte seg i statskanalens sofa sammen med Johan Sares og forklarte at han vil legge bånd på seg selv gjennom resten av dette VM-et. Sares var sågar generøs mot Løfshus da han stilte opp i NRK-studioet med det budskapet at Sverige ikke er funnet skyldig i overtramp av noen Wada-koder. Men Sverige har derimot kritisert en kultur innenfor norsk toppidrett der synet på etikk og moral i forbindelse med astmamedisinbruk, spesielt hos de som ikke har diagnoser, oppleves som feil i Sverige.

Det er en stor og komplisert sak, der verken Løfshus eller Sares er sakkyndige og der til og med medisinsk ekspertise strider om hva som er rett eller feil. 

Nåvel. 

Nå er det «fred» mellom Sverige og Norge utenom skisporet.

Mediestrategisk minte Vidar Løfshus opptreden i NRK-studioet om den samme taktikken som Sveriges Kong Carl XVI Gustav pleier å bruke når han tramper i klaveret. Hans majestet pleier da å le, se framover, være offensiv og gla og si «nu vänder vi på bladet.» Akkurat som om ingenting har hendt og for at mediene ikke lenger skal titte i bakspeilet og grave i det som har vært. 

Den svenske monarken har lykkes bra med sin taktikk og har overlevd mer enn én krise i sin regjeringstid. Det gjenstår nå å se om Løfshus lykkes like godt i det lange løp som landslagssjef for Norge. 

Han gjorde uten tvil helt rett denne torsdagskvelden på TV hos NRK. Bra jobbet, Vidar! 

Lær av Petter Northug!

OBERSTDORF, TYSKLAND 20150103.
Landslagssjef Vidar Løfshus og Petter Northug etter lørdagens prolog i friteknikk i 1. etappe i Tour de Ski i Oberstdorf. Northug endte på tredjeplass.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vidar Løfshus og Petter Northug. Foto: NTB Scanpix
 

Her er en innrømmelse: Jeg elsker Petter Northug junior.

Til tross for at jeg er svensk og har jobbet mange år med blå-gule stjerner som Anders Södergren, Emil Jönsson og Calle Halfvarsson, som samtlige har fått så hatten passer av Mosvik-sønnens rappe tunge.

Men den gode Northug har alltid provosert med et glimt i øyet.  Han har bidratt til å skape dramaturgi og interesse for langrennssporten, på en måte som ingen annen skiløper har vært i nærheten av, siden han trådte inn på scenen i Sapporo-VM i 2007. Northug er full av følelser og adrenalin. Det er lett å både le og ty til tårer når han er i farta. Jeg har faktisk aldri hørt at noen av hans svenske konkurrenter har blitt ille berørt av hans stikk.

Alle forstår at Northug er bra for sporten. Han er mediekongen, den som skaper overskrifter og er taktikkgeniet som bidrar til at så vel VM-arrangører, publikum, forbund, mediehus, sponsorer og leverandører vår valuta for pengene. Nei, jeg har ikke glemt en vinglete biltur i Trondheim. Men han tok sin straff og kom sterkt tilbake.

Stjerner som Martin Johnsrud Sundby, Marit Bjørgen, Ivo Niskanen og Sergeij Ustiugov må alle se seg slått av Northug når det kommer til det som utspiller seg på pressekonferanser og i mixed zone. De er suverene skiløpere, men ingen emner for spotlighten på den store scenen.

Så, hvem skal overta plassen i rampelyset når Northug kun skal gå sprint og femmila i VM? Hvem skal sørge for overskrifter i mediene? Mitt stalltips akkurat nå er ? dessverre ? Vidar Løfshus. Norges landslagssjef virker å ha bestemt seg for å slåss mot alt og alle som har en mer kritisk oppfatning enn det han selv har, til antidopingarbeidet og om hans forbunds håndtering av etikk, moral og gråsoner i astmamedisineringen.

Løfshus inntok hovedrollen i Lahti tirsdag med en rekke oppsiktsvekkende uttalelser. Først lekset han opp for den svenske landslagssjefen Johan Sares fordi Sverige ikke har samme oppfatning om astmamedisinering som Norge. Og for at Sares ikke har lest hele rapporten om astmamedisinbruken i Norge. Ifølge avisen Expressen går Løfshus så langt at han fraråder Sares fra å uttale seg på samme måte i framtida: «Det skader bare den totale idretten i Skandinavia og Norden. De burde han forstå. Hans hovedjobb er å få inn sponsorer. Da tror jeg ikke at han skal snakke ned sporten mer enn han allerede har gjort», sier Løfshus ifølge Expressen.

Videre klagde Løfshus på Kikkan Randall som har løftet spørsmålet fram spørsmålet om antidopingarbeidet må skjerpes, og som har fått flere av utøverne i verdenseliten til å skrive under på et opprop til FIS om dette, noe som ble slått opp som toppsak i Nettavisen. Og så kom det en sak i Adressa og i TV 2 der Løfshus sa at medietrykket hadde bidratt til at Therese Johaug ble tatt med det forbudte stoffet clostebol i blodet, noe han senere på kvelden beklaget og trakk tilbake via en pressemelding.

Oi, oi, oi! Retorisk gjør Løfshus tre selvmål når han prøver å legge skylda bort fra seg og sitt forbund gang etter gang. Om han hadde vært klok ville han ligget lavt. Det er bare Norges Skiforbund som har gjort feil i Sundby-saken, og det er de som har bevisbyrden hos seg. Om Løfshus & Co. hadde lagt alle kortene på bordet på Sundby-pressekonferansen i juni ville skaden vært mindre. I stedet valgte han å ikke fortelle fullt ut om astmamedsinbruken, og det endte med en tsunami som skylte over han da TV 2 avslørte medisinering av friske utøvere.

Åpenhet, ærlighet og tilgjengelighet vinner alltid i lengden når det kommer til medierelasjoner. Det er fullstendig ubegripelig at ingen hos Norges Skiforbund har lært Løfshus å ikke undervurdere mediene og konsekvensene av lite gjennomtenkte uttalelser.

Nei, det er på tide å ta innover seg at ingen vil at Løfshus skal være den som stjeler overskrifter med dumme forsvarstaler til mediene. Ikke nå når vi skivenner vil ta del i alt som Petter Northug og øvrige profiler og favoritter skal i gang med VM. For mens Northug kan media og vet å få noe ut av presseomtalen, og dessuten har millioner av følgere som vil ha mer, mer mer ? så  har Vidar Løfshus ikke lært noenting i tiden etter at Sundby-saken ble offentliggjort.

Jeg hører mer enn gjerne på Petter Northug og hans likemenn og -kvinner i Lahti. Han får jeg definitivt ikke nok av.

Jeg håper virkelig at Northug vinner sprinten på torsdag, eller i det minste tar en medalje. Er man god nok for en finale i NM, kan man vinne VM-gull. Spesielt en som Northug, som så ofte er best når det gjelder.

Om Northug forlater Lahti etter sprinten og ikke går femmila finnes det ingen aktiv utøver som kan gi mesterskapet den nerven det fortjener, og til å få pressen til å koke som i en finsk vedfyrt sauna.

Men med Løfshus opptreden blir det bare kaldt som i Finskebukta.

Northug er sjefen uansett om han herjer i Teodor Peterssons vest på trening eller knekker alle oss svenskene. Det står rett og slett respekt av en fyr som har gjort langrennssporten til et show, og som har vunnet 16 VM-medaljer, hvorav 13 gull, som først og fremst skylder på seg selv når han innser at han ikke strekker til.

Så se og lær, Løfshus.

Still Løfshus og Røste til ansvar for hva som har skjedd i Johaug-saken

OSLO 20170125.
Therese Johaug på plass i lokalene på Ullevaal stadion før høringen i dopingsaken starter onsdag morgen.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Therese Johaug. Foto: NTB Scanpix
 

Therese Johaug-saken har blitt gransket til den minste detalj i Domsutvalget denne uken og et gedigent medieoppbud har fulgt med og dekket hennes kamp for å bli trodd og bli tatt på alvor, når hun har forklart seg om hvordan i all verden hun kunne teste positivt med et anabolt steroid i blodet.

Etter min mening er Therese Johaug delvis offer for en arrogant og svak ledelse i Norges skiforbund. Jeg skulle gjerne sett skipresident Erik Røste og landslagssjef Vidar Løfshus på «tiltalebenken» i det som burde være den neste store «rettsaken» i Ski-Norge. De flikker på sannheten og opptrer på en måte som utenfor den vernede bedriften som er Norges skiforbund, ville gitt dem sparken for lenge siden. 

Jeg har tidligere tatt til orde for at langrennskomiteens leder Torbjørn Skogstad burde bytte ut Vidar Løfshus og jeg har appellert til Ski-Norge om å avsette Erik Røste som den øverste ansvarlige for et forbund hvis troverdighet er i ferd med å undergraves til de grader under deres ledelse.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner sa følgende etter at Johaug i sitt vitnemål kritiserte skiforbundet når det kom til (den manglende) oppfølgingen rundt Antidoping Norge-kurset «Ren utøver»: 

«Det er skremmende. Det er en grov forsømmelse som rammer utøverne.»

Og hvem har det ansvaret? Etter min oppfatning er det Løfshus og Røste. Begge to, og spesielt Løfshus, burde reagert umiddelbart etter Sundby-saken, men de mislykkedes med å få landslagsutøverne til å gjennomføre et enkelt kurs. Og om ikke Løfshus fattet det selv, burde øverste leder Røste vært på han som en hauk. 

Det er rett og slett hårreisende klønete og likegyldig fra disse lederne.

TOBLACH, ITALIA 20150108.
Langrennssjef Vidar Løfshus (tv) og skipresident Erik Røste i målområdet under torsdagens 25km jaktstart i den 5. etappen i Tour de Ski i Toblach i Italia.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Vidar Løfshus og Erik Røste. Foto: NTB Scanpix

Og ikke nok med det. Da Nettavisen intervjuet Løfhus om Antidoping Norges kurs i oktober, svarte landslagssjefen - på et direkte spørsmål: «Alle utøverne på landslaget har gjennomført kurset.» Det viste seg å være helt feil. Og da Nettavisen igjen torsdag konfronterte Løfshus med hans tidligere uttalelser svarte han bare at han «tok det for gitt».

Tok det for gitt? Ingenting kan tas for gitt, Løfshus! 

Vidar Løfshus prater nå altfor ofte «i nattmössan» - et svensk uttrykk for å prate tull - og fortsetter dessverre å undergrave troverdigheten til det norske skilandslaget. Og i bakgrunnen smyger president Røste seg rundt og oppfører seg mot mediene som om han var Norges egen Donald Trump. 

Troverdigheten i Johaugs forklaring bekreftes med all ønskelig tydelighet gjennom denne ukens høring. Det var munnkremen hun fikk av lege Fredrik Bendiksen som ga utslaget i Antidoping Norges dopingtest. Legen ønsker å ta på seg all skyld - og dette er dessuten legen Johaug har skrevet under en utøveravtale med skiforbundet om at hun skulle følge rådene til. Marit Bjørgen, med 17 års fartstid på landslaget, understreket i sitt vitnemål at hun ville gjort nøyaktig det samme som Johaug, nemlig å lytte til landslagslegen. Rognes-damens konklusjon var at det som har hendt med Dalsbygdas stolthet like gjerne kunne hendt henne selv eller en annen på landslaget. 

Les også: Johaug har fått sin straff - slipp henne fri!

Lege Bendiksen har det helt pyton etter å ha gjort sitt livs feilgrep. Akkurat som da doktor Knut Gabrielsen hadde det da det kom fram at han ikke hadde tolket regelverket rett før han rådga Martin Johnsrud Sundby, hvor Sundby også stolte blindt på sin lege. 

Feil kan alle gjøre. Til og med leger. Jeg har respekt for alle som kan erkjenne sine feil og brister. Som har mot og anstendighet nok til å ta på seg skyld eller ansvar i noe som har blitt feil. Legene har gjort det vi forventer i vårt samfunn, de har sagt sannheten. 

Vel, begge legene har hatt Løfshus som sjef. Og både Bendiksen og Gabrielsen står skolerett og beklager sine feil, så reagerer Løfshus med å ta antidopingarbeidet på hælen, eller i hvert fall ikke sette ned foten før det er for sent. Utøverkontraktene har under hans tid først blitt skrevet om når det har blitt avslørt at de har hatt store svakheter og/eller brister, samtidig som det interne antidopingarbeidet har blitt håndtert dårligere enn vi burde kunne forvente. 

Det kan rett og slett virke som om Løfshus ikke har forstått hvor alvorlig knekk landslagets troverdighet har fått under hans ledelse. Sundby-saken håndterte han ved å smile bredt under enkelte intervjuer, til tross for at hele ski-verden var dypt bekymret over hvordan verdens beste landslag kunne ha leger som ikke har kontroll på hvor store doser astmamedisin den regjerende skikongen har lov til å trekke inn i kroppen. 

Det ble heller ikke noe bedre når det kommer fram at Løfshus syns det er ok at ikke astmasyke utøvere kan bruke astmamedisin i forebyggende øyemed i håp om at de ikke skal utvikle problemer med luftveiene senere. 

De etiske og moralske grunnprinsippene innen idretten virker å være noe Vidar Løfshus av en eller annen grunn lukker øynene for eller ikke vil eller ikke makter å forstå. Hvorfor? 

Therese Johaug har fått betale en høy pris som følge av Løfshus svake ledelse når det kommer til antidopingarbeidet og som følge av skipresident Erik Røstes famøse oppførsel i forbindelse med offentliggjøringen av Sundby-saken - der både Røste og Løfshuss arroganse i møte med mediene slo kraftig tilbake mot skiforbundet. 

De ærlige, dyktige og respekterte utøverne til Norge fortjener et lederskap som tar dem på alvor og som ikke bidrar til at vi får oppleve flere fryktelige saker som den Therese Johaug står i nå. Hennes eget forbund har blitt Johaugs største fiende, der hun blant annet har underskrevet en utøverkontrakt der hun stilles krav om at hun skal følge landslagslegens råd, og hvor hun og de andre utøverne ikke stilles skikkelig krav til å gjennomføre kurset «Ren utøver».

De fleste av oss hører på sjefen og gjør som han eller hun vil, og følger med på hva sjefen mener. Det ligger en kultur i det. 

Slik jeg ser det tar ikke Vidar Løfshus og Erik Røste antidopingarbeidet alvorlig nok. De lever i sin egen verden og står bare og ser på mens Sundby og Johaug gråter sine bitre tårer for skjebnesvangre feil, og de har ikke gjort det som har vært forventet av dem når det kommer til å følge opp når Antidoping Norge serverer kunnskap om hvordan man kan lære seg å unngå dopingfeller. 

Det er som sagt på tide at flere enn Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug må forklare seg for eksperter og medier i en offentlig utredning om hva de egentlig gjør for å ivareta en ren og sunn idrett.

#langrenn #johaug #sundby #løfshus #røste #skiforbundet #doping #antidoping #renutøver #ledelse

Johaug har fått sin straff - slipp henne fri!

OSLO 20161027.
Theres Johaug snakker med pressen på Holmenkollen Park Hotel, torsdag.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Therese Johaug. Foto: NTB Scanpix
 

Therese Johaug har allerede fått en brutal straff for å ha brukt en dopingklassifisert leppesalve mot sine blodige, sprukne lepper. Så jeg mener at hun skal slippes fri umiddelbart etter høringen i domsutvalget. Dope seg gjør de utøverne som med hensikt bruker ulovlige stoffer for å øke prestasjonsevnen og skaffe seg en fordel.

Det mener jeg at Therese Johaug ikke har gjort.

Hun er uskyldig i doping i ordet rette forstand, og uansett hvor mye VGs Leif Welhaven forsøker å forklare hvordan Johaug har brutt dopingbestemmelsene, så mener jeg han tar feil. Therese Johaug-saken er etter mitt syn et justismord, der flere medier, med VG i spissen, har gjort én fjær til en haug med høns. 

---

3. mars 2015: VM i Falun er over og utslitt landet jeg på Gardermoen i Oslo for å hvile ut noen dager i leiligheten på Majorstua. Mens jeg slepte bagasjen min ut fra flyplassen traff jeg på et herlig, smilende ansikt. Det var Therese Johaug. 

- Men, hei! Så hyggelig å treffe på deg, utbryter hun og gir meg en stor og god klem, helt spontant og uanfektet. 

Det kjentes stort, litt som «en kong Harald». Bildene fra Holmenkollens kongetribune gikk gjennom hodet mitt, fra da Johaug vant 30 km fristil i Oslo-VM i 2011, og ga den stolte monarken en kjempeklem. 

---

Men det er absolutt ikke den klemmen som får meg til å skrive denne forsvarstalen for Johaug. 

Jeg, og mange med meg, har sett TV-innslaget NRK lagde fra treningsleiren i Livigno i september. Der så man tydelig Johaugs sprukne, blodige lepper. En blind kan kjenne smerten. Det så ille ut. Alle som har hatt en sprekk i huden vet hvor vondt det gjør. 

Det var dette som var starten. 

Therese Johaug behøvde medisin for sine leppeproblemer. Hun er bare et menneske tross alt, selv om vi er mange som har spurt oss selv om den dama egentlig er i stand til å kjenne smerte, etter å ha sett henne herje i skisporet i mang en gang. Nå trengte hun faktisk hjelp. 

Johaug trengte hjelp til å få underleppen til å leges. 
Johaug trengte IKKE hjelp til å øke prestasjonsevnen. 

Da skaden oppsto var i hun i særklasse den beste skiløperen i verden med 17 verdenscupseire i 2015/2016-sesongen. Dalsbygdas stolthet ba lege Fredrik Bendiksen om hjelp til sin smertefulle underleppe. Jeg er overbevist om at hun definitivt ikke ba om å få et anabolt steroid for å øke prestasjonsevnen sin. 

Nå har det hele blitt en vond farse, der det tidligere nasjonalikonet Johaug, har blitt naglet til korset. 

Jeg er selv journalist og støtter 100 prosent at hendelser som i Johaug-saken skal granskes kritisk. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor? 

Samtidig vet jeg godt hvordan mediene fungerer, og hvordan regelverket fungerer for de idrettsutøverne som har testet positivt. Vi er alle like for loven, heter det jo. Ja, sånn er det.

Men da må man også kunne se forskjell på planlagt doping og en ren utøver som får hjelp til å håndtere en smertefull skade av en lege med høy troverdighet. 

Vi vet jo alle at Johaug selger. Hun er mangemillionær mye takket være eksponeringen i mediene, og sitt vinnende vesen både i og utenfor skisporet. Dette har nå ført til fullstendig galskap blant journalister og medier som prøver å overgå hverandre i dekningen av saken og om meningene om Therese Johaugs forseelse. 

Det gjelder både norske, svenske og finske medier. 

Både følelsene og engasjementet, men også den kommersielle sprengkraften, har tatt helt overhånd og altfor få har klart å beholde føttene på jorda. Det virker som om ytterst få har anstrengt seg for å se nøkternt på hva som egentlig har skjedd. 

Ærlig talt, medier i Norge, Sverige og Finland, jeg har et par spørsmål til dere:

* Hvorfor skulle Johaug bevisst dope seg med leppesalve for å øke prestasjonsevnen?
* Er det noen av dere som på alvor tror at Johaug gråter og sterkt uttrykker sin fortvilelse på pressekonferansen bare for å lure omverdenen? 

Ja, Leif Welhaven i VG, det finnes regler og bestemmelser som idrettsverden har blitt enige om, for å forsvare en rettferdig og ren idrett. Det er bra. Problemet er bare at doping per definisjon betyr at man har tatt medisinene for å bedre prestasjonsevnen. Det er ikke det samme som at man har tatt en leppesalve for en ødelagt underleppe. Og det i god tro og med god grunn til å lytte til lege Bendiksen, som har bygd seg opp et rennomé for å være et petimeter, og som har vært vel respektert også langt utenfor Norges grenser. 

Leif Welhaven og jeg skriver egentlig om to ulike ting.

Han om en Therese Johaug som i lys av et regelverk om doping skal ha brukt en dopingklassifisert leppesalve for å øke prestasjonsevnen. Jeg om en Therese Johaug som på ingen måte søkte hjelp til å øke prestasjonsevnen, men som i et øyeblikk hadde behov for å lege underleppen sin - og som ulykkeligvis hadde en lege som akkurat da gjorde sitt livs feil. 

Er det rimelig at det skal koste Johaug minst 14 måneder utestengelse fra sin jobb? Og at hun hver dag skal framstilles som en jukser i tekster i mediene og som en gråtende landsforræder på bildene som legges ved tekstene?

Therese Johaug har fått verdens strengeste straff allerede - og for hva? For det jeg mener er harmløs og menneskelig oppførsel.

Ja, alle eliteutøvere har ansvar for hva de putter i kroppen. Om det nå er bevist at Johaug overså dopingmerket på pakken til leppesalven, er det naturligvis ikke bra. Men det er menneskelig. 

Jeg har jobbet med eliteutøvere på landslagsnivå i tolv år og jeg vet at mange av dem sier «dette kunne også ha hendt meg» om Johaug-saken. Vi stoler på våre leger, sånn er det bare. Spesielt en lege vi har opparbeidet tillit til over mange år. 

Johaug kan ha gjort en tabbe. Men aldri i livet at hun har gjort det med viten og vilje. 

I Sverige sier vi om mediene at «dem som hissas til skyarna kommer också att sågas jäms med fotknölnarna». Det ligger litt jantelov i det uttrykket. Johaug har, som Petter Northug, blitt nasjonalikoner gjennom den ekstreme mediedekningen. Mediehusene har også tjent millioner på annonser og salg takket være disse gallionsfigurene. Det gjør fysisk vondt å konsumere alle ville spekulasjoner og usaklige tekster om en utøver som har utrettet så mye.

Jeg fatter ikke hvordan kommentatorer som Welhaven i VG og andre resonnerer i sine analyser. Skal Therese Johaug sidestilles med bevisste juksepaver som Johan Mülegg for eksempel?

Etter mitt syn er det det Welhaven gjør når han lik en kommunal byråkrat kun peker på lovgivningen for dopingbrudd. På den måten forsterker han bildet av Johaug som en systematisk jukser overfor det norske folk. Og det er Welhavens jobb, både å argumentere for det og å skrive det. 

Men jeg klarer ikke å være enig i framstillingen hvor enn mye jeg gjerne vil ha en ren idrett. Også i slike avgjørelser må det finnes rettsikkerhet. Det er forskjell på lovbrudd og lovbrudd. 

Jeg har sett Johaugs beste venner Marit Bjørgen og Ingvild Flugstad Østberg gråte av fortvilelse over situasjonen Johaug har havnet i. Skulle de gråte, og i Bjørgens tilfelle stille som vitne, over en lagvenninne de mistenker at doper seg bevisst? Charlotte Kalla har gitt en offisiell og personlig støtte til Johaug, som er en god venn. Hvorfor skulle Kalla gjort det om hun trodde at en av hennes største konkurrenter dopet seg med anabole steroider? Jeg mener jeg har et ganske godt bilde på hvem Therese Johaug er som menneske og skiløper. Hun har alltid vært god eller best i skisporet. Hun er en varm person som bryr seg om andre. Hun er ikke en systematisk juksemaker. 

Ja, denne bloggen er en forsvarstale for Johaug. Om høringen og etterforskningen i Johaug-saken skulle vise noe annet enn at hun har tatt leppesalve for å fri seg fra smerte og for å lege de sprukne leppene, da lover jeg her og nå at jeg skal gå hele veien fra Söderhamn til Oslo - alle 55 milene til fots! 

Therese Johaug har allerede fått sin straff, og mer enn hun fortjener for sin bruk av leppesalven. Slipp henne fri - i rettferdigetens og idrettens navn, gjør det nå. 

Johaugs forseelse står på ingen måte i stil med det helvete hun har fått gjennomleve de siste månedene. Etter mitt syn er det et justismord i et idrettslig rettssystem, og et medietrykk som i jakt på klikk og penger ikke ser forskjell på maur og elefanter. 

#johaug #johaugsaken #leppesalve #langrenn #doping #høring #bjørgen #northug #flugstadøstberg #kalla #welhaven

hits