hits

Sundby ligger i vinnersporet før OL

Det beste med Dario Colognas seiersrykk og maktdemonstrasjon på 15-km fellesstart i prøve-VM i Seefeld er at Martin Johnsrud Sundby kan reise til OL og slå nedenfra.

Sundby er ikke favoritt på en eneste distanse.


Foto: NTB scanpix:

Det jeg har fått med meg av Sundby via media de siste ukene er selvkritikk, besluttsomhet og endrede planer.

Men også en tøffere attityd.

Hvem ble ikke imponert av Cologna da han parkerte Alex Harvey og Sundby i den siste langbakken?

Ikke Sundby, i hvert fall.

Til NRK sa han at han var i Seefeld for å kjenne på neste års VM-løype, for å føle på konkurrentene og sin egen form.

Han var for en gangs skyld ikke på konkurranse for å gjøre slutt på konkurrentene.

Som før Lahti-VM da han i siste konkurranse før mesterskapet knuste nummer to, Livo Niskanen, med 40 sekunder på 15-kilometeren. Formen var bra under VM også, men det holdt aldri til seier, noe det derimot gjorde for Niskanen som var et hakk bedre og tok gull på distansen et par uker etter Sundby-oppvisningen i estiske Otepää.

I Seefeld uttrykte Sundby overraskelse over at Cologna viste kortene før OL og sa:

"Nå vet vi akkurat hva han har som taktikk" og at "jeg hadde aldri gjort det samme rykket selv om jeg hadde kunnet".

Svarene kan tolkes som en bevisst psykologisk krigføring mot den pålitelige OL-gullmakeren fra Val Müstair i Sveits som vant gull på 15- og 30-kilometer skiathlon i Sotsji 2014 og 15-kilometeren i Vancouver 2010.

Det kan også tolkes som at Sundby har fått eksakt de svarene han ville ha før OL-eventyret starter.

Han har lært av tidligere feil, har situasjonen under kontroll og kommer til å la Cologna, Harvey, Hösflot Klæbo og Bolsjunov få smake på revansjesug og Røa-stål når det drar seg til i PyeongChang.

Åpenbart er det i allfall at Sundby vekter sine kommentarer mer i forhold til det jeg tidligere har hørt ham kommunisere.

Litt adrenalin og en vass holdning er nok ikke feil for Sundby. Jeg tipper han er lei av å høre om det mesterskapsgulldet han aldri har vunnet individuelt og om Johannes Høsflot Klæbos fullstendig utrolige utvikling.

Sundby ligger på tredjeplass i verdenscupen før OL, bak Klæbo og Cologna. Harvey er på fjerdeplass, Bolsjunov på femteplass og Manificat på sjette.

Det er godt og vel verdensklasse over det Sundby har levert så langt, men kanskje ikke på det nivået han selv har ønsket i flere av konkurransene. Som i Val di Fiemmes fellesstart på 15-kilometeren i Tour de Ski, da han og de øvrige norske helt enkelt ble frakjørt av Cologna, Harvey og Bolsjunov.

Nå slipper Sundby favorittstempelet i et stort mesterskap. Cologna, Klæbo og regjerende femmilsmester Harvey må leve med de største forventningene utenfra.

Det er en ny situasjon for Sundby.

En situasjon som kan frigjøre energi og provosere ham til å en gang for alle vise omverdenen hvem som er best når det gjelder.

Utgangspunktet føles perfekt og kapasiteten vet vi han har. Allerede før den første OL-spurten har han havnet i et vinnerspor.
 

Klæbo i Gundes innovative vinnerspor

Seefeld, ? sterrike 20180127.
Johannes Høsflot Klæbo vinner på sprint finaler i Seefeld.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Foto: NTB Scanpix

Er det rimelig at en 21-åring skal bli konge i sitt første OL? Absolutt.

Min gode venn Gunde Svan ble det som 22-åring i Sarajevo 1984. Johannes Høsflot Klæbo har mange likhetstrekk med langrennsrevolusjonæren fra Dalarna.

Etter å ha vunnet verdenscuprenn på rekke og rad, og etter å ha revolusjonert en hel skiverden med både fart og teknikk, er forventingene før OL store for Johannes Høsflot Klæbo. Trønderen må finne seg i å være favoritt i det meste han stiller opp i når Pyeongchang-lekene innledes om kort tid.

Sjekk OL-programmet her

Norge har mange vasse løpere i herretroppen, men det er så langt bare Klæbo som har vist at han har det lille ekstra i forhold til konkurrentene. Det er Klæbo som har størst sjanse til å vinne et individuelt OL-gull.

Nå kommer den optimale utfordringen: Å levere når det gjelder som mest!

Jeg tror Klæbo kommer til å klare det.

Det råder en ro og trygghet rundt Klæbo som jeg liker veldig godt. Han er smart, cool og stoler på seg selv og sin morfar Kåre Høsflot. Sammen med landslagstrener Arild Monsen har Johannes og Kåre bygd opp et vinnerkonsept med selvtillit og trygghet. Matchingen av det unge supertalentet er gjennomtenkt og nøye avveid med en blanding av trening og konkurranse i sesong.

Gang etter gang har Klæbo lykkes. Slikt gir selvtillit.

Ingen har tidligere gått på ski så fort, så teknisk og så spektakulært. Det er nesten uvirkelig å se hvordan en 21-åring så tidlig i karrieren kan gjøre ting på ski og utfordre terrenget på en måte ingen tidligere har lykkes med i langrennssportens 100-årige historie.

Få ferske stjerner kan også håndtere mediene med så stor ro. Jordnær og behersket takler Klæbo tilsynelatende alle spørsmål fra journalistene. Den store offentlige opptredenen på Idrettsgallaen, der han holdt en egen tale, ga med all tydelighet beskjed om hvilket grunnfjell han står på.

Det finnes altså ingen grunn til å tro at press og nerver kan få det til å spøke for Klæbo i OL. Han har rett fokus og all fremgang har utviklet ham som menneske. Det er fascinerende å se hvordan det ene fører til det andre i idretten.

Klæbos ro får meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på Gunde Svan, som jeg hadde æren av å få lære kjenne som idrettskamerat, venn og sjef.

Gunde debuterte i VM i Oslo 1982, 20 år gammel, ved å bli nummer 11 på 15-kilometeren. Der fikk han som sisteårsjunior kjenne på temperaturen og skaffe seg nødvendig erfaring før OL i Sarajevo 1984.

Gunde var i grunn blyg og forsiktig generelt sett, oppvokst som enebarn og med onkel Ernst og mamma Gunnel som de fremste støttespillerne i junioralder. Alt var så enkelt og genialt i den lille byen Uppsälje nær Dala-Järna. Mye kjærlighet i familien gjorde ham trygg. Livet hadde perspektiv og idrettsinteressen var ikke alt.

Gunde sa en gang til meg da jeg bygde museet hans på Lindvallen i Sälen, at han egentlig ikke var så interessert i langrenn.

«Min drivkraft er bare å bli best!»

Gunde hadde null oversikt over sine egne resultater og skihistorie. Han spurte meg ofte hvor mange SM-gull og verdenscupseire han hadde.

Men for å bli best kreves det at man er nytenkende.

Gunde var den første på landslaget som begynte å bruke pulsklokke, han var den første som hadde en tydelig og langsiktig plan med treningen. Han korrigerte treningen ut ifra effekt og slitasje. Han trente mye teknikk, han bidro til å utvikle skimerket Kneissel, filte stavspissene så de skulle bli et par gram lettere, han tok kostholdet på stort alvor og skrev sin egen kokebok.

Han eksperimenterte kort sagt med alt og fikk de fleste av sine konkurrenter til å fremstå som umoderne.

Jeg tipper flere av de som lever nær Klæbo føler det på samme måte som jeg gjorde med Gunde Svan. De tenker større enn konkurrentene og våger gjøre sine egne ting, og lar seg ikke påvirke for mye av eksterne tips, råd og kollektive løsninger. Jeg tror det er en del av årsaken til suksessen til Johannes Høsflot Klæbo og Gunde Svan.

Klæbo stormet inn i Lahti-VM 2017 som 20-åring og tok bronse i sprint, og fjerdeplass i sprintstafetten med Emil Iversen. Han vant sprintverdenscupen.

Nå er han moden, som Gunde Svan som innen Sarajevo-OL sto frem og vant flere verdenscuprenn.

Målet for Gunde i sitt første OL var å ta en medalje. Trykket på ham var enormt.

Det endte med at han ble OL-konge!

Først bronse på 30-kilometeren, så gull på 15-kilometeren og gull på stafetten, etter å ha kjørt fra russeren Nikolaj Simjatov på siste etappe. Og til slutt sølv på 50-kilometeren, slått med 4,7 sekunder av legenden Thomas Wassberg.

Fire medaljer og overlegen teknikk. Gunde gikk stort og effektivt. Han viste ingen som helst respekt for eldre og mye mer meritterte konkurrenter. Gunde utfordret alt og alle, og så seg selv som en vinner på alle måter.

Etter sølvet på femmila var han fly forbannet og gikk til angrep mot landslagssjefen Åke Jönsson, som hadde valgt å starte med Thomas Wassberg i siste gruppe. Han kunne dermed gå etter Gundes tider.

Wassberg svarte med å si:

«Gratulerer med OL-sølvet, pojkjävel».

Da ble Gunde målløs.

Gunde vant den totale verdenscupen fem år på rad og 17 OL- og VM-medaljer.

I min krystallkule ser jeg at Johannes Høsflot Klæbo er i et Gunde-spor. Den beste i både OL og verdenscup i mange år fremover.

#langrenn #klæbo #gundesvan #ol #pyeongchang

OL-karrieren til både Northug og Johaug er trolig over - mye takket være deres eget forbund

Foto: NTB Scanpix

I de to siste OL-ene har Petter Northug jr. og Therese Johaug levert henholdsvis fire og tre medaljer, og de har vært hyllet som helter. Til Pyeongchang mangler begge profilene. 

Det må Skiforbundet ta på seg en god del av skylden for. 

Norge er et fantastisk idrettsland på mange måter og jeg er overbevist om at OL i Sør-Korea i februar vil inneholde mange triumfer. Selv uten Northug og Johaug i skisporet. 

Men det føles både trist og hjerteskjærende at de to langrennskanonene av ulike grunner mister OL. Det hadde jo ikke trengt å vært sånn.

Det kunne sett helt annerledes ut:

* Om Johaug hadde fått riktig råd av landslagets lege om kremen hun skulle behandle sine sprukne lepper med, og ikke det katastrofale rådet hun faktisk fikk, så hadde hun garantert vært med i OL-troppen.

* Om landslagsledelsen hadde vist litt tillit til Northug og gitt han en ærlig sjanse i verdenscupåpningen i Ruka og/eller i Tour de Ski, ville Mosvik-sønnen hatt en realistisk sjanse til å kvalifisere seg til OL.

Slik det ble nå vil vi aldri få svaret på hvordan det hadde gått om Northug hadde fått sjansen. Døren er stengt. 

* Johaug røyk på en 18 måneder lang utestengelse, til tross for at samtlige instanser trodde på hennes forklaring. Egenansvaret var det som felte henne. 

* Northug sporet av både på plan A og B, og ligger nå hjemme på sofaen i Trondheim og prøver å bli frisk fra forkjølelse, mens han fortsetter å sende stikk til landslagssjef Vidar Løfshus.

Alt i alt kjennes det bare destruktivt og frustrerende for både Skiforbundet og Northug.

Det sies at idrett forener og bringer folk sammen. Ikke i tilfellet Skiforbundet vs. Northug. 

Som utenforstående er det helt ubegripelig at landets beste langrennsløper i moderne tid, med 22 mesterskapsmedaljer siden 2007, skal behøve å kjempe mot sitt eget forbund fordi han har valgt å kjøre et eget opplegg for å i det hele tatt kunne fortsette med langrenn, og for å være tilgjengelig for landslaget. 

Skiforbundet burde være glade for dette. Ikke det sure. 

Skiforbundet burde vise mot og tørre verne Northug og hans plan selv om det kunne skapt reaksjoner internt. I stedet har framstår det som at de har motarbeidet den, og fått Northug helt ut av balanse. 

Nå blir det ingen flere OL for Northug. 

Kanskje ikke engang et nytt VM. 

Mye mulig at han til og med legger opp, lei av alt styr og mas. 

Skiforbundet bør ta en grundig selvransakelse. Kommunikasjonen utad har for øvrig heller ikke akkurat vært gjennomsyret av positivitet overfor Northug og hans tapre forsøk på å ta seg til OL. 

Northug fikk egentlig aldri sjansen i det hele tatt. Det er langt ifra sikker at han hadde lykkes uansett, men det hadde vært verdig han som kom hjem med fire gullmedaljer fra Vancouver-OL i 2010 å få en reell mulighet. Dere husker vel Vancouver: Gull på femmila, bronse på sprinten, gull i sprintstafett med Øystein Pettersen, og sølv i stafetten med Martin Johnsrud Sundby, Oddbjørn Hjelmeseth og Lars Berger. 

Og mens vi er inne på Vancouver: Der vant Therese Johaug stafettgull med Vibeke Skofterud, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen. I Sotsji-OL tok Johaug sølv på tremila bak Bjørgen og med Steira som nummer tre. Dessuten ble det bronse på 10 km fri bak Justyna Kowalczyk og Charlotte Kalla. 

Disse OL-medaljene jeg nå har ramset opp for Northug og Johaug blir trolig deres siste OL-medaljer i karrieren. 

Smak på det. 

Jeg lider med dem for at de ikke får deltatt i OL i Pyeongchang - og det mye takket være deres eget forbud.

#langrenn #northug #johaug #skiforbundet

Norges største konkurrent ? Norge!

KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.
KJEMPER OM OL-PLASS: Emil Iversen kjemper om en plass i den norske OL-troppen.

Alex Harvey har sagt at de norske langrennsløperne risikerer å slite seg ut som følge av den harde konkurransen om å komme seg til OL.

Enig med deg, Alex!

Det finnes åpenbart en risiko for at hardkjøret nok en gang kan koste Norge OL-medaljer.

Mens flere potensielle OL-medaljører i Norge som Niklas Dyrhaug, Emil Iversen og Didrik Tønseth fortsatt lever i uvisshet om de i det hele tatt får gå en distanse i Pyeongchang, har svenskene Daniel Richardsson, Marcus Hellner og Calle Halfvarsson booket sine OL-billetter for lenge siden. 

Det har kunnet følt en trenings- og konkurransestrategi mot en formtopp i Sør-Korea 9-25. februar. Det til tross for at Halfvarsson har slitt mye med sykdom og er et usikkert kort.

Dario Cologna, Alex Harvey, Iivo Niskanen, Matti Häikinen og Alexey Poltoranin har samme privilegium som svenskene. Deres plasser er ikke truet og de er selvskrevne på de distansene de ønsker å gå i OL. Det er ikke Dyrhaug, Iversen og Tønseth.

Knapt noen på det norske laget er det, og en plass i OL-troppen er ingen garanti for at man får konkurrere i OL. I Norge er de beste løperne i prinsippet tvunget til å være i bra form tidlig i sesongen om de skal være med i kampen om OL-billetter. Stresset og presset med å være i form og kvalifisere seg koster både fysisk og psykisk.

Vi har sett det før.

I de tre siste Olympiske lekene, har Norge kommet hjem med 8 medaljer av 54 mulige. Det er langt ifra å prikke inn OL-formen. Landslagssjef Vidar Løfshus har som mål at herrelaget skal ta 5-6 medaljer i Pyeongchang, hvor av 2-3 gull.

I mine øyne er Norges største konkurrent om OL-medaljer blitt Norge.

Den fantastiske bredden og høye kvaliteten skaper ikke de beste forutsetningene for at flere av OL-håpene skal kunne gjøre de riktige forberedelsene opp mot mesterskapet.  I stedet er det en kamp til det siste. Helt forskjellig fra eksempelvis Sverige.

Etter seks verdenscuphelger, med Tour de Ski inkludert, er det dobbelt norsk i verdenscupen sammenlagt. Martin Johnsrud Sundby og Johannes Høsflot Klæbo dominerer.

Beste svenske?

Daniel Richardsson på en 19. plass. Calle Halfvarsson er på en 22. plass og Marcus Hellner på 23. Nei, de svenske herrene har virkelig ikke imponert så langt denne sesongen. Faktum er at det blå-gule laget til sammen har tatt 841 verdenscuppoeng fordelt på ti løpere. Det er 34 poeng mindre enn hva Martin Johnsrud Sundby har tatt på egenhånd. Norge har seks mann før beste svenske i verdenscupen sammenlagt.

Ja, dere hører det selv. Klasseforskjellen er stor i verdenscupen.

I Norge har det hele tiden vært en debatt om hvem som skal få være med på verdenscup- og OL-laget.

I Sverige har jeg ikke lest eller hørt om noen som har en mening om hvilke navn Rikard Grip skal melde på konkurransene.

Det har sin forklaring.

Det finnes ikke så mange å måle seg mot. Bredden i toppen er for smal i Sverige.

I Norge jobber Vidar Løfshus og hans trenerteam med et hav av utøvere som holder et internasjonalt nivå og i en orkan av meninger og synspunkter om laguttak og håndteringen av superstjernen Petter Northug jr.

En måned før OL i Pyeongchang spiller altså Norge og Sverige i to ulike divisjoner på herresiden.

Norge har dominert i verdenscupen før OL. Jeg håper at de norske herrene ikke har brent opp kruttet før OL begynner. Martin Johnsrud Sundby har vært smart og valgt å dra i konkurransebremsen for å samle krefter og energi som kreves for å ta gull i et stort mesterskap. Men bak Sundby fortsetter jakten i Planica og Seefeld i et enestående tempo.

Så hva gjør man om det ikke blir full klaff i Pyeonchang?

Tja, man lærer av feilene, og tar i fremtiden heller ut 7-8 utøvere tidligere på sesongen som sammen med sine trenere kan jobbe med et individuelt opplegg som sikrer formtopp i et mesterskap. I tillegg bør noen plasser være åpne for andre kandidater som viser seg som verdige utfordrere. Da kan det bli arbeidsro og flere medaljer.

Jeg vil tippe at Dyrhaug, Iversen og Tønseth iblant har vært inne på tanken at det ville vært lettere å være svensk. Da hadde de fått maks ut av egen form i OL.

Det skitne spillet som ingen vant

Trondheim 20171231.Northug går skirenn igjen. Petter Northug stiller til start i Granåsen i Strindheimstafetten. Northug snakket ikke med pressen etter sin etappe. Her med pappa John(tv) Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Petter Northug (høyre) her sammen med pappa John Northug (venstre). Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det skitne spillet mellom Norges landslagsledelse og Team Coop med Petter Northug endte opp med at ingen vant. Nå blir det etter all sannsynlighet ingen Northug i OL og Norge har én vinnerskalle mindre på startstreken i Pyeongchang.

Sirkus Northug har nådd sitt antiklimaks. Petter stiller ikke til start i NM, heller. Han er forkjølet, heter det i en pressemelding. Det er like trist som det er tragisk.

Når jeg leser Adressa og pappa John Northugs uttalelser om at han tror luften gikk ut av Petter da han ble vraket til Tour de Ski, så tror jeg ham på det, hundre prosent.

Landslagssjef Vidar Løfshus uttalte om Tour de Ski-reserven at det beste var at Northug ble hjemme og trente seg i form ?

Jeg tviler ikke på at herretrener Tor Arne Hetland og Løfshus har fått tydelig beskjed om at Petter ikke var i form, men ønsker de virkelig det beste for ham denne OL-sesongen?

I min verden har ikke landslagsledelsen vist noen som helst vilje til å få medaljegrossisten på rett spor. Vilje til å gi ham energi og motivasjon. Vilje til å vise at de har tro på ham. Tilliten har vært totalt fraværende.

Petter kan gå både sprint og distanseløp, altså den miksen som Tour de Ski inneholder. Norges Skiforbund endte opp med å sende en tropp på åtte utøvere, der bare halvparten fullførte. Det var sprintere som hoppet av Tour de Ski nesten før touren hadde startet.

Og i den troppen var den ingen Petter Northug. En unik person med unike kvaliteter, som gang på gang tidligere har vist at han kan vokse med oppgaven.

Den smellen Northug fikk da han ble vraket til Tour de Ski, sved nok mer enn hva mange aner. Petter var ikke verdig en sjanse til å vise hva han er god for, uansett hvor mye han ønsket det selv. Da han virkelig trengte en utstrakt hånd, fikk han det ikke. Etter alt han har gjort og betydd for Norges Skiforbund, virket det nå som han ikke betydde noe som helst. Det var en mangel på respekt og det var en firkantet måte å ta ut et lag på.

Nei, Petters form i Lillehammer var ikke den beste. Men det er også andre dyktige sprintere som har røket ut i en prolog. Det var ingen katastrofe. Verre var det at Petter ble syk igjen. Da røk Davos og Toblach og før rennene på Lillehammer røk Ruka.

Hadde jeg vært landslagssjef og ønsket å gi Petter en reell mulighet til å komme i gang, så hadde jeg gitt ham Ruka-billetten. Da hadde alle vi på sidelinjen, og landslagsledelsen, hatt noe mer konkret og rettferdig å forholde oss til.

Petter ønsket jo selv å gå. Det var hans plan A for å komme i OL-form. Det hadde føltes så mye bedre på en dag som denne, om Petter hadde fått gått i Ruka.

Det hadde trolig føltes mye bedre for Skiforbundet også, med fasiten i hånd.

Det ble aldri noe Ruka, ikke mer enn sprint på Lillehammer, ingen Davos, ingen Toblach, ingen Tour de Ski. I stedet gikk han Skandinavisk Cup i Piteå. Og hvor motivert var egentlig Petter for å ta den turen og gå 30 kilometer? Ikke veldig, tipper jeg.

Petter var en slagen mann da han landet i Piteå og med fasiten i hånd forstår jeg ikke hva han hadde der å gjøre? Kommunikasjonen fra trener Stig Rune Kveen har vekslet mellom håp og fortvilelse.

Om landslagsledelsen kun har kommunisert med Kveen, forstår jeg at selv Hetland og Løfshus har hatt hodebry. Den ene dagen er Northug klar for å gå renn i verdenscupen, den neste dagen syk, den tredje dagen i behov av trening, den fjerde dagen påmeldt og den femte dagen strøket fra startlistene. Den sjette dagen på plass for å konkurrere i et behagelig tempo og den sjuende dagen syk, igjen.

Når man står utenfor og kikker inn, blir man rett og slett svimmel av å følge sirkus Northug.

NM-sprinten kunne vært Petters store sjanse. Men nå blir det ingen sprint og spørsmålet er om det blir noe mer i hele tatt for Petter?

Nå har han både en forkjølelse og en svært tvilsom form imot seg. Samtidig har landslagsledelsen, helt siden Ski Tour Canada ble avgjort i vår uten Northug, tydelig signalisert at landets mest framgangsrike mannlige skiløper siden 2008, med 22 mesterskapsmedaljer, ikke er en utøver de har troen på.

Det at Petter skulle sprette opp fra sofaen hjemme i Trondheim, vifte bort forkjølelsen på et par døgn, og oppnå topplasseringer under NM på Gåsbu, er lite trolig.

Enda mindre trolig er det at han reiser til Planica og setter mesteparten av sine norske konkurrenter på plass der. Det er nemlig kravet fra Løfshus, at Petter leverer i Planica.

Jeg synes synd på Petter Northug. Han har fortjent en bedre skjebne enn å bli forbigått, slik som han har blitt denne sesongen, og dermed går glipp av sesongens store mål ? OL.

Jeg tolker pappa Johns uttalelser i Adressa som at løpet er kjørt. Og hvem kjenner vel ikke sitt barn bedre enn en far eller mor?

Forhåpentligvis bytter Petter beite og satser på langløp i stedet. Om han da orker å reise seg etter all motgangen? Jeg håper han gjør det, i hvert fall, og at han aldri mer blir en del av et slikt skittent spill.